Jeg trodde egentlig ikke det var Tomas Espedal som hadde lansert begrepet kulturkjerring. Men fordi jeg vet jeg kommer til å være en flittig gjest i et litteraturhus i Bergen, syntes jeg det var vondt hvis en forfatter jeg setter så høyt egentlig ikke ønsket meg der. Jeg faller egentlig ikke inn under kategorien kulturkjerring slik den har blitt beskrevet – jeg har aldri vært på en litteraturfestival, er ingen ukritisk kulturkonsument, jeg har for tiden et arbeid som gjør at jeg ikke er av de mest kjøpesterke, jeg har litteraturutdanning. Men jeg altså 50′ish. Og kvinne. Og kjente meg såret over det jeg oppfattet som en avvisning av meg som leser. Dessuten, selv om kvinnelige lesere på min alder er en heterogen gruppe, kjente jeg i søsterlig solidaritet forargelse over slik omtale av denne gruppen.

Etter hvert ble dette en stor diskusjon i flere medier, Dagsnytt 18, og på nett og papir, om nettopp kulturkjerringer. De som visstnok sitter langt fremme på opplesninger og litteraturfestivaler og smiler med hodet på skakke uansett hva som leses opp.

Mange ble fortørnet på Tomas Espedal. På twitter gikk diskusjonen varmt og noen begynte å snakke om misogyni. Selv skrev jeg: “jeg er så arg på Tomas Espedal at jeg nesten ikke orker lese de fantastiske bøkene hans.”

Andre forfattere kom kulturkjerringene til unnsetning. Mens Solveig Aareskjold gikk til angrep motsatt veg. Da begynte jeg etter hvert å undre meg over hele debatten. Hva var det egentlig som skjedde?

I Klassekampen i dag, lørdag 8.oktober, blir Tomas Espedal intervjuet over to sider. Han er svært lei seg, sjokkert, overrasket, og sier debatten nesten kjennes som et overgrep. Han forklarer hva han selv har sagt og bakgrunnen for det han har sagt. Han reagerte på at litteraturhusdebatten i Bergen gikk på det han kaller kulturmenneskenes premisser, mens ingen spurte hva forfatterne ønsket.

Det viser seg at som en kommentar til dette hans første utspill om litteraturhus i Bergen skrev en spaltist i Dagsavisen følgende:

“Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse “som vil menge seg med kunstnerne”. De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler.”

Spaltisten var Anders Heger, forlegger i Cappelen Damm.

Reven i hønsegården var ikke Tomas Espedal. Den var Anders Heger, forkledd som hanen Tomas, og vi var mange som ble så oppskjørtet at vi ikke gjennomskuet forkledningen.

I en utgave av Dagsnytt 18 går Heger til angrep på Tomas Espedal og sier at nettopp disse menneskene, disse kvinnene, er de han lever av. Det er de som kjøper bøkene hans og dermed burde han være mer ydmyk.

Til Klassekampen i dag sier Tomas Espedal: “Det er ingen ting i veien med kvinner i 50-årene, men det er ikke sant at det først og fremst er de som leser mine bøker. [...] Lesergruppen min er mye mer omfattende, og inkluderer blant annet fire danske uteliggere. Jeg godtar ikke at min lesergruppe skal være så begrenset. [...] Den gruppen Heger omtaler, er det som er hans egen kjøpergruppe som forlegger. Jeg jobber for noe større enn det.”

Tomas Espedal, jeg ber om unnskyldning. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også jobbet for noe større enn store kjøpergrupper. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også ønsket meg en vid og variert lesergruppe. Jeg vil fortsette å lese bøkene dine som jeg har gjort i mange år, og glede meg over dem og ergre meg, bli forbannet av enkelte passasjer, beundre språket som enkelte steder er så berørende at jeg må gå en lang tur for å falle til ro. Blir det noensinne litteraturhus i Bergen kan det hende jeg kommer på en opplesning med deg, eller kanskje ikke. Jeg ønsker ikke at du skal skrive bøker som får meg til å falle til ro. Jeg vil opprøres, berøres, støtes. Kanskje vil jeg beholde slike leseropplevelser for meg selv, uten din innblanding. Kanskje vil jeg skrive en bloggpost. Men jeg skal ikke mer være arg på deg for noe du ikke har satt i gang selv.

Jeg er ingen ekspert på sosiale medier. Jeg har ingen medieutdanning, og ingen forskning å bygge på som kan gi kunnskap om hva deltakelse i sosiale medier “er”. Jeg har bare min egen erfaring, og ut fra den kan jeg ikke generalisere eller si noe av universell eller absolutt betydning. Men ut fra egen erfaring kan jeg si at sosiale medier kan åpne for (langvarige) relasjoner, også om man aldri møtes fysisk. Hva en slik relasjon “er” eller kan være, som en eventuell forskjell fra andre relasjoner utenom nettet, vet jeg ikke helt. Jeg undrer. Hva skjer når man snakker sammen om dette og hint, hverdagslig eller mer spesifikt, kanskje lange, heftige diskusjoner om grunnleggende verdier, personlig og/eller samfunnsmessig, politiske ståsteder og saker, personlige interesser, over lang tid? Blir man kjent med hverandre? Knyttes man til hverandre? Skapes det relasjoner?

Det finnes ikke et enkelt ja eller nei på slike spørsmål. Man kan bli kjent, på godt og vondt, og relasjoner kan bygges, basert på felles interesser, eller saksfellesskap, og/eller tillit bygget opp over tid. Det handler ikke om anonymitet eller ikke. Det handler mer om en personlig tilstedeværelse og en viss grad av åpenhet. Kanskje handler det om å tilrettelegge for det personlige møte, selv om man ikke nødvendigvis åpner for alt. Kanskje er det viktig med en veksling mellom nærhet og distanse. Men begge deler virker viktig for at det blir mer enn et meningsfellesskap der en tilsynelatende likhet er grunnlaget for deltakelsen. Er det ikke grunnleggende slik man bygger relasjoner også utenfor nettet?

Deltakelse i sosiale medier er kanskje noe man aldri blir utlært i. I andre sosiale sammenhenger vil man også kunne lære noe nytt med jevne mellomrom, hvis man tør å la seg selv utfordre til nye møter med mennesker eller sammenhenger man ikke er vant med. Noe av det jeg reflekterer over i min deltakelse i sosiale medier er tanken om at disse “mediene” ikke nødvendigvis er så annerledes enn andre sosiale forhold. Er man en bølle på nett så er man det kanskje også utenfor nettet. Men dette vet jeg ikke. Etter hvert som vi blir mer vant med sosiale medier, og det ikke lenger (utenfra) betraktes som så særegent og mystisk, tror jeg vi oppdager at deltakelse på nett og i samfunnet ellers er så sammenvevd at vi verken klarer eller har behov for å skille det fra hverandre. Er jeg en annen på nett enn utenfor nett? Er andre det? Vet ikke. Eksponerer vi forskjellige sider i forskjellige sammenhenger? Selvsagt. På jobb eksponerer jeg ikke alt det jeg legger ut på nett eller alt som skjer i mitt personlige liv. På nett avslører jeg kanskje ikke like mye som overfor familie eller mine nærmeste venner. Eller; hvis det er sider ved livet mitt jeg ønsker å dele med noen andre enn de nærmeste, så oppretter jeg kanskje en anonym profil og blogger om det. Det kan bli til stor hjelp. Sammen med nære venner er jeg kanskje en litt annen enn i sammenhenger der jeg ikke kjenner de andre så godt. Slikt er del av et menneskes sosiale kompetanse – å vite når man kan eksponere hva, og hva som skal til for å skape relasjoner.

Mangfoldet i relasjoner og hva som deles med hvilke andre, og hvordan vi deler det, er så stort etter hvert at det kan bli absurd å behandle sosiale medier som noe atskilt fra alt annet i livet. Det er en viktig del av svært mange menneskers liv. Mange tilknytninger oppstår og bygges i en sammenblanding av nett og ikke-nett. Noen eksisterer kun på nett, noen kanskje bare en viss tid. Likevel kan de ha stor betydning for den enkelte, og vil kunne kalles en relasjon – et forhold mellom mennesker som også omfattes av følelser: å bli glad i, trygg på, ha tillit til, bli glad av, bli skremt, bli sint, bli usikker, bli i godt humør. Alt som hører til alle menneskelige forhold. Kanskje er en slik blanding av offentlige, personlige og private forhold vår tids agora. Kanskje er det en så selvfølgelig del av våre liv at slike betraktninger som dette til en viss grad blir uinteressante. Det siste gjelder nok først og fremst for oss som deltar. For andre kan det å ikke forstå danne grunnlag for et ønske om kontroll. Da kan sivilsamfunnets deltakelse på nett bli et verktøy for utøvelse av politisk begrunnet makt. Men det er en helt annen diskusjon.

@Coltringus – Erik, du lot deg selv bli sett, åpen, delende, raus, varm, klar og tydelig. Av og til skarp og kjapp i replikken, ofte med et smil, og alltid, alltid, åpen for videre samtale.

Erik døde natt til tirsdag.

Jeg møtte Erik på twitter. Han var en av de jeg alltid så etter – jeg ville ikke gå glipp av hans innlegg eller en liten prat. I lange perioder daglig, gjerne sene kvelder. Bloggen – fra balkongen – en fryd, av til en sann svir, å lese.

Musikken din, Coltringus, den du delte så generøst og engasjert og kunnskapsrikt. Fado, så mange melankolske kveldslåter. Og jazz, mye jazz, bortgjemte og nesten bortglemte funn. En kveld kom The Amazing Adventures of Simon Simon, med John Surman og Jack DeJohnette. Gjenkjennelig Surman, og likevel litt uvanlig. Og bergtagende vakkert. Den vil for alltid minne om deg.

Kjære @Coltringus – Erik, du er allerede dypt savnet. Vi er mange som bærer møtet med deg med oss, lenge, alltid. Takk for at du var et menneske det var mulig å møte.

Hvil i fred, Erik. Det er godt å ha møtt deg.

The Amazing Adventures/Nestor’s saga:

Kunnskapsministeren viser til forskning og historiske erfaringer for å begrunne regjeringens motstand mot eliteklasser: “Men eliteklasser er ikke veien å gå, det viser både forskning og historiske erfaringer” skriver hun, og videre “Forskning på hva som virker for begavede elever, viser at det er flere veier til Rom. Høyt presterende elever kan ha god nytte av å gå i egne klasser, men de kan oppnå like gode resultater i vanlige klasser”. Halvorsen ser tydeligvis ikke konskvensene av sin henvisning til forskningsresultater her. Noe forskning viser i følge kunnskapsministeren at det kan være bra for elever å gå i såkalte eliteklasser, mens annen forskning viser at de får samme resultater i vanlige klasser. Regjeringen er altså selektiv og evaluerende med tanke på hvilke av disse forskningsresultatene de velger å begrunne sin politikk med. Selekteringen viser også at det er produksjon av resultater som er viktigst, ikke hvordan enkelteleven har det underveis. Den maktutøvelsen som ligger i slik selektering (uten kildereferanser) vil jeg hevde er mer elitistisk enn de klassene for kunnskapshungrige elever som osloskolene forsøker å innføre. Denne formen for maktutøvelse rimer heller ikke med betegnelsen “kunnskapssamfunnet” som regjeringen bruker som begrunnelse for sin utdanningspolitikk. Betegnelsen “kunnskapssamfunn” kan være normativ, slik den er når regjeringen bruker den som grunnlag for intervensjoner i enkeltmenneskers liv for å oppnå ønskede resultater. Men betegnelsen kan også være beskrivende, i betydningen “noe som er” – altså at vi lever i et samfunn preget av mye kunnskap eller et høyt kunnskapsnivå. Dette siste ser det ikke ut til at regjeringen vil ta innover seg. Store deler av befolkningen i Norge har et ganske høyt kunnskapsnivå. Dermed forventer kanskje disse delene av befolkningen at de folkevalgte er i stand til å argumentere på et noe annet grunnlag enn det kunnskapsministeren gjør her. Åpenhet, transparens, er viktig i samfunnsforskning i dag. Vi er mange som forventer en slik transparens også i politiske beslutningsprosesser, slik at vi kan drøfte gode løsninger på likeverdig grunnlag. Det er noe annet enn å få en ubestemt “forskning” kastet frem uten videre spesifikasjon.

Den historiske begrunnelsen kunnskapsministeren gir for motstand mot eliteklasser kommer fra 60-tallets kursplandeling. Eliteklassene den gang, altså de som valgte eller ble plassert i høyeste kursplannivå, var ofte “elitens barn” hevder Halvorsen, og likedan at talentfulle arbeiderklassebarn ble plassert i lavere kursplan uavhengig av prestasjoner. Nå er jeg selv en av de som gikk i grunnskolen på 60/70-tallet. Til tross for min bakgrunn fra “lavere arbeiderklasse” var jeg på høyeste kursplannivå i ungdomsskolen, og merket ikke noe som helst til det ministeren viser til. Det jeg derimot merket, var motstanden og skepsisen fra alle hold om at jeg skulle gjøre det bra, til og med bedre enn mange andre. Talentene var der, men de ble ikke oppmuntret eller støttet fra noen instans og ensomheten ble etter hvert så stor at jeg ga opp. Heldigvis kom jeg senere inn i mer støttende omgivelser og kunne fortsette i en annen retning. En slik fortelling beviser ikke noe som helst, men den bidrar til å eksemplifisere mitt poeng. Jeg tror nemlig ikke at de mulighetene Kunnskapsløftet gir for de Halvorsen kaller begavede elever er tilstrekkelige, og vil vise til historiske årsaker så vel som samtidige slik Halvorsen gjør. I motsetning til kunnskapsministeren viser jeg ikke til forskning, men forsøker meg heller på en forskende og avslørende utgravning av den utdanningspolicy regjeringen legger opp til for høyt presterende elever.

I Kunnskapsløftet ligger åpninger for at elever med det ministeren kaller høyt prestasjonsnivå kan få særskilte utfordringer. Det kan de få ved å følge et pensum fra et høyere nivå, altså at en elev på ungdomstrinnet kan få følge pensum/undervisning fra videregående i enkeltfag men bli værende på sitt trinn i andre fag. I prinsippet er dette en forbedring av tidligere politisk styring av skolen. La meg likevel få komme med et eksempel til som kan illustrere mitt poeng om at dette ikke er nok. En 15-åring jeg kjenner godt viser spesielle evner i et bestemt fag, og ligger generelt høyest i prestasjon i alle andre fag. Denne 15-åringen blir veldig lei av å måtte vente på alle andre i alle sammenhenger. Det gjelder selvsagt ikke bare faglige prestasjoner, slik regjeringen later til å tro; som om fagkunnskap er løsrevet fra alt annet ved en person. Denne 15-åringen er generelt på et annet nivå enn sine medelever, for eksempel når det gjelder resonnementer, argumentasjon, innsikt i faglige sammenhenger, og menneskelig, skolemessig og samfunnsmessig. Likevel skal en slik elev presses til å følge “mangfoldet” i sin klasse/sitt trinn, der faglige prestasjoner og interessefelt også på menneskelig og samfunnsmessig plan er helt annerledes enn hos denne 15-åringen. Etter stort påtrykk ble det bestemt at denne eleven skulle få følge undervisning ved en videregående skole i ett fag. Faglig sett var det fint, det ble en berikelse. Men sosialt sett var denne 15-åringen heller ikke der helt akseptert. Her handlet det ikke nødvendigvis om forskjell i sosial eller menneskelig modenhet, men om en prestasjonsmessig utfordring for de som var eldre og et annet faglig ambisjonsnivå enn hos dem. Denne 15-åringen presterte bedre enn de vanlige elevene også i videregående skole. Eleven ble hengende i “ingenmannsland”. I Norge er vi så vant med likhetstanken at den ofte blir til motstand mot de som ikke er tilstrekkelig “like”. Man kan jo tenke seg hva en jernring av likhetsideologi gjør med en entusiastisk ungdoms identitetsutvikling. Særlig hvis en slik ungdom bor i grisgrente strøk og har få å velge mellom som støttepersoner. Det skal sterk rygg til å bære en slik utfordring. Det finnes mange slike og lignende elever i norsk skole, som enten avfinner seg med at at deres prestasjoner ikke må heves over akseptert nivå, eller som opplever en enorm ensomhet hvis de skal følge sine prestasjoner, interesser og ambisjoner. Slike elever sviktes i et system som holder fast ved utviklingspsykologiske og ideologibestemte teorier om individuell og samfunnsmessig utvikling.

Kunnskapsministeren argumenterer også for en “annen effektiv strategi” overfor høytpresterende elever: “Nøkkelen er en kompetent lærer som utfordrer faglig og som skaper aksept for at det er lov å være flink.” Her finnes mange motargumenter, men jeg skal nøye meg med noen få. Jeg undrer meg over hvor disse kompetente, faglig utfordrende lærerne skal finnes, når regjeringen fortsatt vil ha et snittnivå på 3 i inntakskarakterer til lærerutdanning. Et annet motargumentet er likevel at denne læreren skal representere en kultur hvor det er “lov å være flink.” Hvor kommer den motsatte kulturen fra, der det ikke er lov å være flink? Har den dukket opp i samfunnet av seg selv? Eller kan man tenke seg at den henger sammen med en tenkning som går ut på at arbeid er produksjon av noe konkret, “ærlig arbeid” som noen kaller det, altså at teoretisk virksomhet er uproduktiv, samfunnsmessig ulønnsom, kanskje til og med moralsk suspekt fordi man usolidarisk bryter ut av gruppen? Slike tanker finnes i gamle arbeidertradisjoner, og har vært en del av grunnlagstenkningen i Arbeiderpartiet. I tillegg er de en del av sosialistisk -68′er tankegods, med selvproletarisering som ideal fremfor akademisk virksomhet. Det er ikke min påstand at dette fremdeles preger regjeringens skolepolitikk, selv om grunnlags- og styringsdokumentene for Kunnskapsløftet har sosial utjevning/sosial likhet og resultatlikhet som mål. Men man kan forstå bakgrunnen for den aktuelle tilnærmingen til elever med høyt prestasjonsnivå fra regjeringens side ut fra et slikt ideologisk-historisk perspektiv. Min påstand er at slik tenkning har fått prege befolkningen i så stor grad at til og med regjeringen kjemper mot sin egen egen historie og den mentalitet i befolkningen den har skapt når den hevder at høyt kunnskapsnivå skal prege norsk samfunn både nasjonalt og internasjonalt. Ansvaret for både sosial utjevning og høyt kunnskapsnivå, også for å sikre Norges plass i europeisk sammenheng, legges gjennom utdanningspolitiske styringsdokumenter inn i skolen, til skoleledere og lærere. Det er en tung bør å legge på en lærer å skulle være den som “skaper aksept for det å være flink” i en slik kontekst. Den “flinke” eleven blir like fullt stående alene, og det å få lærerens støtte i en slik situasjon kan i høyeste grad være et tveegget sverd. Det vet alle som har barn i skolen og det vet envher lærer med litt selvrefleksjon.

Det å skape aksept i samfunnet for høye prestasjoner på teoretiske områder handler om mer enn det som skjer i et klasserom. Det å skape eliteklasser er kanskje ikke det endelige svaret. Men det vil kunne synliggjøre i samfunnet at det finnes andre måter å tenke kunnskap på enn i enhetsskolen. Jeg kjøper ikke argumentet om at kursplanpraksisen ikke virket (virket ikke på hva?), og i hvertfall ikke som et motargument mot eliteklasser i dag. Samfunnet er et annet enn på 60-tallet, og pedagogiske eksperimenter av slikt slag kan vise seg å ha en annen virkning nå enn det hadde den gang. I likhet med elever som har lave prestasjoner trenger de med høye prestasjoner støtte fra et aksepterende og utfordrende miljø av både voksne og av medelever. Det er ikke slik kunnskapsministeren ser ut til å tenke, at en dermed går bort fra tanken om verdien av samkvem og vennskap med ungdom med annen bakgrunn. Ved en slik argumentasjon sementerer Halvorsen selv tanken om at høyt prestasjonsnivå kun eksisterer blant de som fra før er like, i betydningen “fra høyere samfunnsklasser”. Dermed er den ideologiske (klasse-)kampen som ligger i bunnen av argumentasjonen i denne saken avmaskert. Erfaringer fra skoleslag som katolske skoler, Steinerskoler, United World College og andre IB-skoler viser at en slik likhetstenkning ikke stemmer (se for eksempel her om “mangfoldsbløff”). Mangfold i bakgrunn er tydelig til stede også i slike skoler. Kanskje er det bedre å ønske velkommen de drivkrefter som vil utforske nye muligheter for å løse eksisterende utfordringer, enn å motarbeide dem ved å påberope seg særskilt forskning som støtte for egen ideologisk kamp. Enhetsskole-tanken trenger flere utfordringer, slik at mangfoldet i samfunnet kan tydeliggjøres og utfolde seg som den ressursen det er, i stedet for å bli ansett som et problem man trenger enhetlige politiske løsninger på.

During these two years I have been on Olivia’s mailing list, receiving quite an amount of long, wonderfully written reports and photos from her stay. She has been living in the compounds of a host family in the village of Foulamory Demba, and the peace corps volunteer work has been taking place in a community comprised of four villages located within two kilometers of each other: Foulamory Demba, Foulamory Yero, Sare Djiba, and Sare Sawaly, in the Southern Kolda region of Senegal. Her host father is the current chief of Foulamory Demba. The population of these four villages is approximately 750 people, and they get their income mainly from farming of millet, corn, peanuts and cotton. During these two years Olivia has been living in her own hut in Foulamory Demba. This photo has been taken during the dry season. Imagine the wet season, that has left the soil with deep trails from the water running heavily, and snakes crawling around trying to find a dry spot:

Before a Peace Corps Volunteer (PCV) starts her work in Senegal, she has to improve her French as well as learn the basics of the local language, which in this case is Pulaar. In addition, she will be trained in preventive health care and in initiating projects and leading them, and in how to raise fundings for the chosen projects. But how do you know what projects to start; what of several needs in the community should be focused on; and how do you secure the sustainability of the initiated projects in order to provide them with a life after the project period is over? These, I believe, are the basic questions in all kinds of intervention that is made in order to change a certain development for the better.

“The day that I returned to the village for the last time (for a final five-day stretch), as I sat down on my host father’s shade structure to greet the family, I could tell that they were already thinking about me leaving” Olivia writes in her final mail. Furthermore, “In Senegalese culture, when you have lived somewhere a long time and are embarking on a journey, you must ask forgiveness of the people you’ve lived and worked with; in turn they ask your forgiveness for any wrongs they might have done you without realizing it: Si mi wadi ko meti e ma, mi tori maa yaafo, Jooni yaafondiren – If I have done soemthing which has been difficult to you, I am sorry for it. Let’s forgive each other.”

Olivia and her host family went through this formal farwell seremony, and it was difficult for them all. The whole village threw a gigantic farewell-party as well, a whole day of cooking, dancing, laughing, and feasting. These formalities, conducted with emotions, friendship, joy and sorrow, shows that the core of what is called intervention, projects, and community change, is the personal relation. The personal relation creates belief in the possibilities and trust in the efforts, and no project will be conducted successfully without these human qualities.

These qualities do, however, not come easily. What Olivia did in this community, was to conciously learn to know each person, first in order to find who have the leading roles, and secondly who is trustworthy. This is hard work, but it does not immediately show. It just shines through when a projects comes out as succesful. This Senegalese local community also had its own democratic structure, with two chiefs as community heads. In major decisions an assembly with the chief is necessary. Knowing these structures, and using them wisely, supports the outcome of any project.

A split between Shiite and Sunni Islam in the area (Sunni islam being the dominant tradition in Senegal) sometimes turn into rivalry; one example being that there are two separate mosques and men from these two groups do not pray together. This split follows, although not entirely, the division of the population into two separate folk groups, which do not (or rarely) intermarry. In the past there were a caste system in the area, and the remnants of this might be seen in the fact that nearly every day the elders of the village of Foulamory Yero comes to greet the chief of Foulamory Demba. This might also be the reason why some of the people in Foulamory Yero felt jealous and set aside when Olivia, the PCV, was taken into the household of the chief of the rivaling village, Foulamory Demba.

Village life is, on this background, complex and not easy to slide into when you arrive to do a job and make some canges. However, using the democratic structure fully, by finding who could be trusted in a collaboration, and always asking the chiefs, the elders, and the leading women, what could be done, and how the best way to go about it could be, Olivia managed to proceed with several successful projects. One important collaboration partner turned out to be the community health worker. His information about the health and well-being of the villagers, along with her own observations, showed that an important starting point of work could be the malnutriton of children up to two years old, and the absurdly high infant mortality rate. In addition, by eating in a local household on a daily basis, the lack of adequate nutrition in the village became obvious. There was an agreement in the villages that they needed a health hut, where people could get both treatment and consultations on health issues, and where women could go to give birth by the aid of a trained midwife. A health hut could also enable them to follow up on childrens growth and health development.

The community health hut was the first priority of the women in both Foulamory villages. Olivia had talks individually with the village chiefs, tha imam, the elders, the school teacher, the presidents of the women’s groups, and other respected members of the community, and the existing health committees, and the work could start. The community made the clay bricks themselves, and masons constructed the walls of the hut. During the time of the construction some groups decided to boycott the work, as old historic, ethnic and political grievances came to the surface. The health hut was not the reason, they later learned, and the disputes were settled and the health hut could be built and taken into use. After three months of construction, the health hut was functioning with trained personell, and a midwife in a six months training program. The women do no longer need to travel long distances with high expenses for health issues. This enables them to be more concerned about their own and their children’s health. In addition, and this is important, the health hut and the structures that comes with it make easier access for several other NGO programs that can use these functioning structures in the future, and the programs will be more effective.

Several health programs like a national deworming and Vitamin A supplement campaign, Malaria No More mosquito net equipping and follow up and a vaccination campaign, made it clear that the community health workers could be more efficient with bicycles than walking around kilometer by kilometer. After a fundraising the health workers decided to by second-hand bicycles from Europe rather than new Senegalese ones, because the European ones held higher quality at the same cost. By bicycle the health workers now have easier access to those who do not come, or are not able to come, to the health hut. They can carry out health campaigns and have health talks and health theater presentations, spreading knowledge about risks and early signs of potentially deadly deseases. Both their status and their own pride in their work has grown since they got these bicycles:

The Foulamory Women’s garden was initiated early in Olivia’s PCV period by a muslim NGO called Mozdahir International. It came out as a devastating experience for the women, as the fencing was too light and the live stock ate all the vegetables. Later, Olivia managed to motivate the women to give it another try, with better fencing and an improved watering system. They made small cement walls around it, and cemented fence posts and fencing into the wall. The vegetables grown in this garden will not only be a nutritional contribution in each family, but can be brought to the market for sale, providing the families with an extra income to pay for rice, fish, or medicines. The garden needs regular tending and watering every morning and evening. Forty women and three men had lots in the garden the first season, and they chose eggplants, onions, cabbage, lettuce, tomato, and potatoes as vegetables. Luckily the fencing held the live stock and other animals out. The women had workshops in gardening with a local garden expert, who was teaching fertilizing, preparing the soil for planting, pest control, and collection techniques. In addition, they learn about leadership, working together, and accounting practices. All of it important knowledge for sustaining the change of practice.

Nothing can totally ensure that change will endure over time. There can be incidents that change things for the worse, power balances can be altered, and unforeseen accidents may turn success to failure. Nevertheless, working with the community structure, empowering those who are willing to work and whose personal resources make them good leaders, and digging deep to find both genuine needs and values, have created a strong basis for these projects to have a long and lasting impact on the village life. This is not change that comes from above. It is change that has its roots in the capabilities of each individual member of a community, supported by quite robust local political structures and a strong will for dialogue from both parts.

Additionally, Olivia has been able to create cooperative partners out of NGO’s that might have been running separate projects alongside each other, like for instance World Vision and Medicos del Mundo. Foulamory Demba and Foulamory Yero families will have their Jaja (Olivia’s local Pulaar name) in their hearts for a long time, and it is up to them to ensure the further life of the health hut, the health worker’s bicycles, the midwife’s work, and the women’s garden. Jaja, you have done an amazing job. Good luck to the villagers in the further development and sustainment of life improvement changes.

All information is collected from mails, personal conversation, and Peace Corps Close of Service Report.

The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.

Crunchy numbers

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 1,900 times in 2010. That’s about 5 full 747s.

In 2010, there were 19 new posts, growing the total archive of this blog to 35 posts. There were 11 pictures uploaded, taking up a total of 9mb. That’s about a picture per month.

The busiest day of the year was March 3rd with 107 views. The most popular post that day was Hjernevask: Spørsmålet Harald Eia glemte å stille.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were twitter.com, backtype.com, minerva.as, en.wordpress.com, and tv2nyhetene.no.

Some visitors came searching, mostly for monstermaster i hardanger, vigdis loophole, monstermaster hardanger, vigdis stokker jenssen notater, and mandagsdikt.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

Hjernevask: Spørsmålet Harald Eia glemte å stille March 2010
3 comments

Monstermaster i Hardanger July 2010
2 comments

Forelskelsen i språket October 2009
4 comments

Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke March 2010
2 comments

Samfunn September 2009
5 comments

FN kjenner seg bundet av det som kalles tredjeparts nøytralitet. FN-organet skal ikke utpeke noen som overgripere og andre som ofre. Det er en konvensjon i FN for å holde frem for verden at alle konflikter er komplekse, det er sjelden noen part står uten skyld. Denne måten å se konflikter på holder fast at det er to parter i en konflikt, og FN, eller andre stater i verden, er da tredjepart, altså en utenforstående. Denne konfliktmodellen henger ikke sammen med verden slik den ser ut i dag. Det er en utdatert modell i en verden der alle nasjonalstater er vevd sammen gjennom globalisering og transnasjonale bånd.

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen hevder i “Sånn er livet” (nrkP2) i dag (02.12.2010) at FN vegrer seg mot å ta moralsk standpunkt i slike vanskelige konflikter, fordi det får så sterke implikasjoner. Hvis man kaller noe for folkemord, fungerer FN slik at da må man gripe inn. Verken i Rwanda eller i Bosnia ble situasjonene og hendelsene derfor kalt for folkemord før i ettertid, selv om man hadde all informasjon som påkalte både folkemord-betegnelsen og inngripen.

Her ser vi altså at det organet som skal beskytte mot overgrep vegrer seg mot å gi beskyttelse ut fra moralsk forsiktighet og redsel for konsekvensene av egne moraldommer. Men det å unnlate å sette de korrekte betegnelser på handlinger er også en handling. Å velge ikke å gjøre noe er også et aktivt valg. Konsekvensene er minst like ille i disse situasjonene som de ville vært av å gjøre det motsatte valget.

Gjennom frykten for å stemple noen som overgripere og foreta moraldommer, er FN i ferd med å skrive seg ut av verdenshistorien som en aktiv medspiller for fred. En nøytral posisjon i komplekse konflikter er viktig som utgangspunkt. Men på noen tidspunkt er det nødvendig å se realitetene i øynene i stedet for å henge fast ved idealene. Skal FN ta del som en viktig kraft i verdenssamfunnet i dag må kanskje rollen omskrives fordi skriptet er endret radikalt.

For ordens skyld: Boutros Boutros-Ghali var generalsekretær i FN da krigene i Rwanda og Bosnia pågikk. Kofi Annan ble generalsekretær i 1996, altså etter disse konfliktene. Men i årene før utnevnelsen var han leder for FN’s fredsskapende operasjoner, og spesialutsending for tidligere Jugoslavia. I 2001 fikk han Nobels fredspris. Kofi Annan har blitt anklaget for passivitet, blant annet av tidligere general for FN’s støtteoperasjon i Rwanda, Roméo Dallaire. Likevel handler dette mer om prinsipper for handling og synet på FN’s rolle i verdenssamfunnet (og ikke minst konfliktforståelse) enn om enkeltpersoner. Spørsmålet er for viktig til å la det kretse rundt hvordan enkeltledere utøver sin rolle og sin makt.

Urørt natur
Hardanger består ikke av svært mye totalt urørt natur, selv om vi har mye som er nokså lite berørt. Hardanger er en ravine fra istiden, og det er spor av befolkning her helt fra steinalderen. I en av mine favoritturløyper kan man stoppe ved en helleristning som er svært gammel: Det er et båtmotiv, som man vanligvis finner like ved fjord eller sjø. Men her er motivet ristet inn flere hundre meter over nåværende havflate. Både dette og andre spor viser at havflaten tidligere sto atskillig høyere enn den gjør nå. Like ved denne helleristningen skal deler av kraftgaten gå. Den skal også forsere deler av det mest brukte turarealet i Kvam, der det nå på lørdag gikk en demonstrasjonsfjelltur mot mastene med 7-800 mennesker innover i det som ikke er urørt natur, men et så eldgammelt kulturlandskap at det virker urørt for den som begir seg inn i det. Går en alene, kan en, hvis en går langt nok inn, kjenne seg i slekt med de som kom hit for første gang, og så dette landskapet uten en stier, uten turløyper, uten benker eller varder, bare dem og urlandskapet formet av is, vann og løs stein. Urlandskapet er der fortsatt, men en må vandre inn i det, ikke stryke over det i helikopter, for riktig å la seg bergta.

Sjøkabel og muffestasjoner
Likevel gikk jeg ikke med i demonstrasjonsturen. Jeg satt med en kaffe på trappen hjemme og kontemplerte over kraftpolitikk og lokalpolitikk. For hva er det som skjer når regjeringen varsler en slags tenkepause som kanskje ikke endrer noen ting? Noen føler det som en delvis seier. Jeg gjør ikke det. For man skal fortsatt bygge, bare fra en annen ende. Hvordan man brått skal få til det, når saken om konsesjon fra Sima tok sin tid, vet bare regjeringen (og kanskje Statnett). Demonstrasjonsturen gikk som planlagt, for Bevar Hardanger kjøper ikke regjeringens vedtak om endring i planer. At vedtaket kan bety enda mer krangel, er dagens utvikling i saken et bevis på, når hardangerordførerne hevder de har hørt en ting, mens regjeringsdeltakerne mener de har sagt noe annet.

Kravet om sjøkabel lå tilsynelatende bak demonstrasjonene. Ved nærmere ettersyn ligger mange hunder begravet i dette kravet. En av dem er ønsket om å velte regjeringen, som mange av demonstrantene deler. Jeg ønsker selv et regjeringsbytte, men jeg er ikke villig til å skyve Hardanger foran meg for å få det til. Det blir et for høyt spill, der risikoen for å tape grundig er høylydt til stede. I dette ligger ikke noen generell mistanke mot glødende demonstranter, der mange av dem er gode venner og bekjente. Deres engasjement for Hardanger trekkes ikke i tvil.

Men hva skjer i lokalpolitikken når det kan se ut til at kravet om sjøkabel skal granskes nærmere? Da blir det et spørsmål om hvor kabelen skal opp av sjøen, og om hvor store og støyende muffestasjonene som viderefører strømmen fra sjø til landkabel blir. Den blir plassert i Norheimsund, ikke langt fra mitt hjem. Når jeg først ønsker sjøkabel, er jeg faktisk villig til å akseptere det. Men det ønsker ikke Ap-ordføreren i kommunen. Hun er overhode ikke villig til å ha en muffestasjon her. Og da har vi det gående. Ethvert tiltak som kan treneres skal treneres. Ethvert politisk anliggende omgjøres til en lokaliseringsdebatt. Dette skal absolutt ikke ordføreren alene ha ansvar eller skyld for. Lokalpolitikken er uendelig slitsom fordi det er dette den består mest av. Og derfor blir jeg nedtrykt, med tanke på alt som smuldrer opp og blir til årelange krangler og munner ut i ingenting.

Hardangerbru og master
Men Hardangerbru fikk de til. Og det brukes selvsagt mot mastemotstanderne, med det mest ulykksalige eksempelet der grafiske master blir satt ved siden av brokarene for å vise urimeligheten i å være mot master, som i bloggen til Vox populi, folkets røst. Kan man tenke seg at mastemotstanderne også var mot bro? Noen av dem, men ikke alle. Er hardingene dermed bare noen store egoister, som ikke vil være med og dra lasset for “bergensregionen” – eventuelt for kraftsaken for Norge?

For å kunne svare på det må en kanskje være sosialt, geografisk og kulturelt situert akkurat her. Eller for den del, i alle små regioner og lokalsamfunn i Norge. Det er to ting som gjelder i slike samfunn: Å få flere til å bli boende, eventuelt flytte til, og å få flere turister som betaler for seg så næringslivet kan blomstre i det minste noen få måneder i året. Det er en beinhard kamp med alle tenkelige og utenkelige virkemidler. Hva får folk til å flytte til og bli boende? At de har en jobb er første bud. Dernest at lokalsamfunnet tilbyr noe som det blir mindre og mindre av i verden: natur, luft, rom. Altså i betydningen å ha rom rundt seg. Hvorfor befolkes vestlandet i stadig større grad av nederlendere? Fordi de er så trøtte at de nesten blir syke av befolkningstettheten i Nederland. I Eidfjord, Sima-kommunen, er tettheten av nederlendere så stor at kommunen på folkemunne bare heter Little Holland. Det er dette små vestlandskommuner selger seg selv på, det er det som drar folk hit: romslighet og natur. Nederlendere, tyskere, og selvsagt polakker og estlendere kommer i flokker.

Det er ikke bare vakkert, dette. Og ihvertfall ikke uberørt. Flere mennesker gir mer overføringer. Kraftlinjer gir ingenting. Panikken brer seg når grunnlaget for vekst kan se ut til å forsvinne. I tillegg kommer en dyp kjærlighet til dette landskapet, der det faktisk er slik at alle drar ut på tur, sommer som vinter, på ettermiddager og i helger, så snart det er mulig. Ingen av disse sidene ser regjeringen ut til å ha forstått. Det førte til det som i BT kalles “skremmende dårlig politisk håndverk.”

Kunstmaster
Hvis en da ikke kan gjøre mastene til en attraksjon i seg selv. Statkraft har ikke konsesjon for annet enn tradisjonelle master, men åpner nå for å ta befolkningen med i en diskusjon om mastenes utseende. Det er interessant, og åpner helt nye perspektiver og muligheter.

Men vil lenkegjengen være med på det? Jeg er ikke så sikker. Kanskje kommer det for sent. Kanskje er man for såret, for overkjørt, uten tillit.

Dessuten er det kanskje ikke dette vi burde diskutere i det hele tatt? Kanskje det er et feilspor? Hvem vinner mest på å holde diskusjonen om mastene oppe? Et visst nettselskap, statsdrevet.

En annen diskusjon
Vi hadde ikke diskutert master kontra sjøkabel hvis ikke Statnett hadde overbevist om at bergensregionen, det vil si befolkning og industri, trenger mer og mer stødig strømtilførsel. Elektrifisering av sokkelen. Det vil si mer ren, fornybar kraft for å drive produksjon av fossil kraft. Der både fossil og fornybar kraft kanskje skal selges til Europa, mens vi importerer kraft som muligens er produsert på kull. Skal vi dette? Vil vi dette? Det er økonomiske, men også klimamessige og miljømessige spørsmål, altså politiske spørsmål og beslutninger. Regjeringen hadde i lengden tjent på å slutte med å opptre som en allvitende far som skjermer barna sine for realitetetene. Kraftpolitikken i Norge har alt for lenge vært en litt dårlig skjlut hemmelighet; i det minste noe man ikke snakker om, og ikke trekker frem i politiske debatter eller valgtaler. Regjeringen påberoper seg åpenhet men gir det ikke. Men heldigvis finnes det folk som vet, som deler sin kunnskap, og som gir regjeringen opplyst motstand og diskusjoner på informert grunnlag. Om ikke annet, så har mastene i Hardanger, de enda ikke realiserte, fått frem stemmer som bidrar til opplysning i slike spørsmål. Men at debatten kommer til å dreie seg om den egentlige kraftpolitikken heretter har jeg mine tvil om. Alt for mange er tjent med å holde den på et annet nivå.

Slikt kan en komme til å kontemplere over, på en trapp i solen, en lørdag i Hardanger. Jeg kjenner med en del av meg at jeg burde vært der, når jeg senere på dagen ser venner og kjente stå og synge i kor i kjent terreng på TV. På den annen side klarer jeg ikke se bort fra sakens kompleksitet lenger. For ingen skal lenger kunne si at dette er enkelt, verken de som er for eller de som er mot master. Til det er kunnskapen blitt for mangfoldig og monstrene for mange (takk, Vox). For eller mot master er ikke lenger spørsmålet, der står saken.