Arkiver for september 2009

FN og seksualisert vold i krig

september 30, 2009

Et viktig grep?
I følge nrk.no vedtok FN den 30.09.09 resolusjon 1888, som krever «umiddelbare tiltak for å stanse seksualisert vold som del av krigsstrategi mellom partene i væpnede konflikter.» Mange vil tenke at det er på høy tid å lage en resolusjon om det; denne krigsstrategien har blitt så utbredt og er så utspekulert grusom at alle midler må tas i bruk for å stanse den.

Så skal da resolusjonen ønskes velkommen? Den kan virke som et nødvendig grep fra FN, realiteten i stadig flere konfliktområder tatt i betraktning. Som «leg-kvinne» innen menneskerettigheter ville jeg likevel trodd at disse dekker også dette området. Hva er forholdene mellom menneskerettighetene og FN-resolusjoner? Her ønsker jeg meg kommentarer fra noen som vet! Dessuten er jeg litt i tvil om resolusjoners kraft – i de senere år har en sett at de har liten virkning om en nasjon handler som om resolusjoner ikke eksisterer.

Likevel, det er en annen side ved seksualisert vold i krigsområder denne bloggposten egentlig skal fokusere på. Jeg vet at én fortelling ikke kan generaliseres til gyldighet for mange. Jeg forteller likevel Mudo’s historie, fordi han har bedt meg fortelle den, og fordi jeg vet at denne siden ved krig har blitt forsøkt adressert, men maktpersoner innenfor organisasjoner det handler om stritter i mot og anser det for å være et marginalt fenomen.

Mudo i Sarajevo
I 2005 var Mudo 24 år. Da var det ti år siden krigen i Bosnia-Herzegovina ble avsluttet ved at presidentene Izetbegovic (Bosnia), Tudjman (Kroatia) og Milosevic (Serbia) undertegnet en fredsavtale i Dayton, Ohio. Men krigen var ikke over for Mudo eller hans familie, selv om krigshandlingene hadde stanset.

Jeg møtte Mudo sommeren 2005. Over gårdsplassen utenfor Begova-moskeen i gamlebyen i Sarajevo kommer han rett mot meg der jeg har trukket inn i skyggen, men stopper litt usikker og spør keitete om jeg ønsker en guidet tur til noen av de viktigste stedene i og utenfor bykjernen. Føttene mine er trette og hovne etter daglig trasking i en het by, så jeg sier vennlig nei takk. Jeg ber ham likevel sette seg ned, og heller fortelle meg litt om seg selv og sitt liv i en by som nå er uten krig, men fortsatt stinn av freds-bevarende soldater av både NATO- og ISAF-type.

Han kikker litt forundret og nølende på meg. «Hvis det tar tid fra deg da du egentlig kunne tjent penger, kan jeg godt betale,» sier jeg, og vil øyeblikkelig bite av meg tungen fordi det høres ut som en helt annen og litt småskammelig type handel. Jeg vet ikke hvor rett jeg kommer til å få. Men han gjør store øyne igjen, og forteller at ja, han livnærer seg på guiding, og hvis jeg ikke vil ha det, mister han muligheten til å skaffe en annen kunde. Spesielt er han skuffet over at jeg allerede har vært i bydelen han vokste opp i, og til og med sett Sarajevo Tuneli .

Nå er det jeg som blir forundret; forskrekket er kanskje et bedre ord. Han var fjorten år da krigen ble avsluttet ved NATO-bombingen av serbiske styrker som da hadde holdt Sarajevo i en jern-blokade i mer enn tre år. Den eneste muligheten befolkningen inne i bykjernen hadde til å skaffe mat, ved, vann, medisiner, var å halvveis krype gjennom denne tunnellen, med fare for eget liv da de krøp ut på den andre siden. Og dette var strøket der han bodde, også under krigen?

Mudo er den eldste av to søsken, og en dag kommer soldater i den bosniske hæren for å be hans far bidra til forsvar av byen. Denne hæren er lite profesjonell, den består hovedsakelig av menn som ikke finner seg i å bli angrepet og hundset av motparten. Men krigen er uhyre vanskelig, for svært mange familier består av slektninger fra alle de tre etniske hovedgruppene i det tidligere Jugoslavia. Mudo’s far drar likevel ut, men blir skutt i hoften etter ganske kort tid, og erklært krigsudyktig. «Udyktig» til å hjelpe egen familie også, viser det seg, da fienden skiller foreldre og barn, og plasserer Mudo i en flyktningeleir sammen med lillesøster på rundt ti år, mens mor og far fordrives til en annen leir.

Mudo forteller videre: «Mot slutten av krigen opprettet FN matstasjoner like ved flyplassen, like ved leiren der vi ble holdt. Fangene fikk komme ut i puljer for å hente det de trengte, med bonger til forskjellige typer mat, såpe, drikke. Til å begynne med gikk jeg og hentet ting, av og til gikk søsteren min. Etter hvert, da jeg kom for å hente det vi trengte, spurte soldatene etter søsteren min. De ba meg sende henne i stedet, så skulle de gi oss litt ekstra.» Mudo ser på meg med et megetsigende, inntrengende blikk. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på de tankene som trenger seg frem i hodet mitt.

«Hun var knapt elleve år,» sier han, og griper tak i armen min. Jeg kjenner at han lukter både gammel og ny svette, og tobakk og øl da han bøyer seg mot meg. Øynene hans er rødsprengte, ansiktet blekt. Han kjemper med ordene, men klarer ikke la være å fortsette. «De ville ha jentene så unge som mulig,» sier han, og nå gråter han. «Jo yngre de var, jo mindre var sjansen for at de hadde AIDS eller andre sykdommer. Hun var bare elleve år,» gjentar han. «De skulle hjelpe oss, og så gjør de slike ugjerninger!» Spyttet hans faller som yr mot ansiktet mitt. Jeg kan ikke snu meg vekk, jeg kan ikke gå, det er jeg som har invitert, og han deler sin smerte og sorg med meg uten at de ser ut til å bli mindre av det.

Vi sitter stille en lang stund. «Hvordan klarer søsteren din seg nå?» spør jeg etter hvert, og tilføyer, uten at stemmen bærer helt: «overlevde hun krigen?» Han sukker. «Hun overlevde. Hun klarer seg ikke så bra. Hun vil ikke spise. Hun er veldig mager. Hun går på skole, men orker ikke alltid stå opp for å gå på skolen. Hun er veldig deprimert. Men jeg må tjene penger så hun kan kjøpe bøker og skolesaker. Derfor gir jeg guiding om sommeren. Jeg sier til henne hele tiden at det er viktig for henne å gå på skolen.» Jeg tar umiddelbart frem lommeboken, men kjenner at pengene svir i hånden da jeg gir ham mer enn han kanskje ville tjent på en guidet tur. Han ser ikke på meg da han tar imot. Vi tier en stund til. «Hva med foreldrene dine?» spør jeg omsider. «Min far er på et hjem for krigsveteraner,» sier han. Jeg venter, for jeg ser at det er mer som arbeider seg frem. «Min mor og far ble skilt fra oss da vi ble sendt i flyktningeleir. Faren min kom til rette etter krigen. Men moren min…mor…hun døde i leiren.» Igjen gråter han, og grepet hans om armen min strammer seg. «Hvordan tror du det er for barn, når de må bo i en leir og ikke har moren sin til å synge god natt, eller bre dynen over dem før de sovner? Hvordan tror du et er, å vokse opp med et hull i hjertet fordi det stadig roper på en mor som ikke lenger er til?» Etter en kort stund tar han seg kraftig sammen for ikke å gå helt i oppløsning. Han reiser seg. Han takker meg for at jeg ville lytte. I notatboken jeg har med meg har han skrevet: «We are now good friends. You are always welcome to Sarajevo.»

Mudo’s og søsterens historie er en av svært mange, også fra samme område, og på mange vis kan den virke banal og skillingsvise-aktig. Før han går, ber han meg skrive om ham, om søsteren, om Bosnia. «Du vet hva det står på veggen utenfor det bombede nasjonalbiblioteket?» spør han. Jeg nikker men han gjentar det likevel. «Do not forget. Tell the world.» Han er tjuefire år, søsteren er tjueen, det er ti år siden krigen sluttet, men ingen av dem har vokst fra traumene. De er unge, fremdeles nesten som barn, men på et vis likevel utgamle. Da Mudo forlater meg, holder han pengesedlene forsiktig, med armen et stykke ut fra kroppen, som om de står i fare for å eksplodere.

FN, resolusjon, og å feie for egen dør
Tvilende applauderer jeg FN’s resolusjon 1888. Skepsisen til hva FN kan gjøre i kraft av en slik resolusjon er sterk, kjenner jeg. Det betyr likevel ikke at man skal avholde seg fra å forsøke å gjøre noe med seksualisert vold som strategi i krig. Det er bra at FN endelig har dette på agendaen. Men fordi jeg vet at Mudo’s søsters historie ikke er unik, ville jeg ønsket meg at resolusjonen ikke bare handlet om strategiske handlinger, men også den typen seksualisert vold som en del hjelpende soldater bedriver, enten de er utsendt av FN eller en priviligert nasjon. Hilary Clinton uttaler at resolusjonen er et steg i riktig retning. Ja kanskje det. Ett steg.

Datalagringsdirektivet

september 27, 2009

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til «Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv», og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Creative Commons License
Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Samfunn

september 20, 2009

Arbeid, verdi, identitet
For noen dager siden startet en diskusjon på @twitter om arbeid og lykke. Svein Tore Marthinsen henviste til en tidligere kronikk han hadde skrevet om temaet, der han spør om det er lønnsarbeidet som gir oss den store lykken, eller om man kan leve et godt liv utenfor arbeidsmarkedet. Jeg vil gjerne bidra til ny tenkning om dette temaet.

Mange mennesker står utenfor arbeidslivet. Statsminister Jens Stoltenberg bruker uttrykket «utstøting fra arbeidslivet» når han snakker om arbeidsløshet. Bare ordet «utstøting» setter i gang tanker og følelser som ikke kan være behagelige for de han definerer som utstøtt. Å bli definert som utenfor en foretrukket gruppe, enten man er arbeidsledig, ufør, eller fordi man av forskjellige grunner ikke får jobb tross iherdig innsats, gir ingen god følelse. Også når Bjarne Håkon Hansen fremstår som svært bekymret i forhold til disse menneskene, fordi de er en økonomisk belastning for samfunnet, øker byrden for de det gjelder.

I denne bloggposten er det ikke det samfunnsøkonomiske aspektet som vil bli diskutert. Det er viktige spørsmål knyttet til den siden ved temaet, men kanskje vi kan nærme oss disse spørsmålene på en annen måte, hvis vi først analyserer en del begreper i den hegemoniske diskursen? For det er liten tvil om at Arbeiderpartiets oppbygging av velferdssamfunnet etter krigen har preget diskursen så til de grader at det sitter i ryggmargen hos de fleste som en vedtatt sannhet: Arbeid er vegen til samfunnets og individets velferd, velstand og lykke. Dermed er også svært mye av vår identitet knyttet til lønnet arbeid – så lenge vi har det. Mister vi arbeidet, eller ikke er i stand til å skaffe oss det, så har vi et hull i vår identitet som er så stort at det kan true med å ødelegge oss. Et samfunn som holder arbeidet som det største og viktigste grunnlaget for identitetsoppbygging og samfunnsbidrag, kan vise seg å bli destruktivt for den som ikke arbeider.

Hva ligger bak en slik tenkning? Historisk sett er det åpenbart at det har vært viktig å legge vekt på arbeidet som verdiskapning, fordi det var nødvendig å bygge opp en sterk økonomi og et velfungerende samfunn etter en lang krigsperiode. Arbeiderpartiets historisk sett sterke stilling i Norge handler nok om at det har vært bred enighet i samfunnet om nettopp denne oppgaven. Norge er også en ung stat, og mye energi har vært brukt på nasjonsbygging, økonomisk så vel som kulturelt, både før og etter krigen. Men på ett eller annet tidspunkt ble arbeid som tilbud og rettighet til et spørsmål om å være innenfor eller utenfor et fellesskap. Derfra er vegen kort til tanken om at individets livsverdi er knyttet til det å være innenfor fellesskapets varme, altså i arbeid. Hvis man er innenfor, bidrar man til verdiskapning, er man utenfor, er man en belastning, i beste fall. Arbeiderpartiet er ikke alene om denne tankegangen.

Slik jeg ser det, er en slik tenkning basert på en produktivitets-og produksjons-tankegang, der individets verdi er basert på dets evne til å delta i produksjonen av samfunnsgoder. Har man ikke den evnen, ja, så blir man utstøtt. Det representanter for denne tankegangen ikke evner å se, er at den samme mekanismen som skal få de utstøtte inn igjen, er den som støter dem ut. Gruppe-versus-individ-tankegangen bidrar til å skape utstøtte, eller «tapere», som dermed raskt kan oppfatte seg selv som nettopp det.

En alternativ tenkning kan begynne med en annen språkbruk. Språk er viktig, fordi språk er handling. En handling er alltid rettet mot noen, den har en intensjonalitet. Hvis en da skal benytte andre ord enn gruppe versus individ, kan en først begynne med å bytte ut individ med enkeltmenneske. Et enkeltmenneske, ett enkelt menneske, blir med ett mer nær en selv, tenkning og handling foregår på et annet plan. Men hvis en ikke skal benytte gruppe, eventuelt klasse, hva gjenstår da? I noen (politiske) sammenhenger kan det være hensiktsmessig å knyttet enkeltmennesker sammen i en gruppe, men det må ikke forlede oss til å tro at virkeligheten er slik. Som enkeltmenneske vil jeg gjerne være en del av ett eller flere fellesskap, det vil si at jeg ønsker å opprette en relasjon til andre mennesker i forskjellige sammenhenger. Som enkeltmenneske vil jeg også gjerne vite at jeg inngår som en del av det fellesskapet som kalles samfunnet, enten jeg er med eller uten «produktivt» arbeid. Samfunnet er, slik jeg ser det, et fellesskap det ikke er mulig å falle ut av. Og da bør ingen politisk eller departemental ledelse fortelle meg eller andre i samfunnet at den dagen jeg/vi står uten lønnet arbeid, er jeg/vi uten samfunnsmessig verdi.

Produksjon og produktivitet handler i offentlig og politisk sammenheng oftest om den verdiskapningen som innbringer kroner og øre. Kan man tenke seg en annen form for produktivt liv? Hva med å være en aktiv bidragsyter i frivillig (ikkebetalt) arbeid? Hva med det meningsfylte, for en selv og andre, med å inngå i en forpliktende relasjon til ett eller flere medmennesker? Hva med den verdien som ligger i å arbeide seg frem mot en ny livskvalitet, enten det er fra rus, kriminalitet, traumatisering, voldelighet, psykiske lidelser, fysiske sykdommer eller andre livsforringende situasjoner? Kan ikke dette kalles et produktivt liv, selv om produksjonen ikke i øyeblikket er økonomisk innbringende? Hva med å være til stede i samfunnet som et levende menneske, med vektlegging av å være og ikke bare gjøre? Er ikke det i seg selv en samfunnsverdi?

Hvis et menneskes livsverdi knyttes til noe annet enn arbeid, vil identitetsbyggingen også kunne få et annet innhold. Dette er ikke bare den enkeltes ansvar, det er, som jeg argumenterer for her, viktig hvilket språk man benytter på politisk hold. Språket man bruker er basert på en virkelighetsoppfatning og et verdisyn som man enten er seg bevisst eller bruker vanemessige. I begge tilfelle er det viktig å være klar over hva ens virkelighetsoppfatning og de språkhandlinger en utfører kan bidra til overfor de enkeltmennesker man handler overfor. Bidrar de til å bygge, løfte, skape muligheter, eller bidrar de til å kneble, utstøte, nedtrykke?

Et samfunn med en sterk økonomi kalles ofte et bærekraftig samfunn. Bærekraft er et begrep som i mange år har vært diskutert, med tanke på miljø og globalisering. Gjennom Svein Tore Marthinsen ble jeg gjort oppmerksom på begrepet værekraft som et alternativ, eventuelt en verdi på linje med bærekraft som ofte blir forbigått. Begrepet værekraft kommer fra Anne Margrethe Lund , som sier at værekraft er den grunntonen som ligger i oss alle fra fødselen av, men som få av oss tar i bruk. Når en krise rammer oss, som for eksempel å miste arbeid eller ikke være i stand til å skaffe det, hva gjør vi da? «Værekraft er å oppdage at alt er mulig når alt ser umulig ut» blir det sagt på værekraft-nettsiden. Noen ville kalle de iboende mulighetene vi har til å håndtere vårt eget liv for livsferdigheter. Tankegangen er den samme: Hva bygger jeg min livsverdi og min identitet på? Min væren eller det jeg gjør? De ressurser jeg har i meg, som jeg kan utvide ved å knytte meg til andre medmennesker, eller et lønnet arbeid i et samfunn som ser dette som den viktigste vegen til lykke? Hva er min oppfatning av virkeligheten bygget på? Et samfunn der jeg enten er innenfor eller utenfor en gruppe eller klasse, med de enorme muligheter for tapsopplevelse som ligger i det å være utenfor, eller et samfunn der jeg kan bidra som det enkeltmennesket jeg er, i samarbeid med, og av til ved hjelp av, mine medmennesker? Hva bygger du på?

Politikk

september 8, 2009

Når rødt blir…blågrønt?
Jeg har altså vært politisk rød hele livet. Hovedsakelig har SV vært «mitt» parti, selv om jeg har svingt innom både Ap og Rødt, og var sterkt påvirket av AKP(ml) som svært naiv ungdom – uten å være aktiv del av bevegelsen. I 1994 begynte jeg å arbeide som lærer i offentlig videregående skole samtidig som jeg tok universitetsutdannelse, fortsatt rød, og som mange vet, var det året da Reform-94 ble innført og Gudmund Hernes ble skolenes konge. Og som jeg jobbet for å bidra med innføringen av reformen! For den snakket om å se den enkelte elev, om å undervise ut fra hver enkelt elevs ståsted, med tilpasning, egendefinerte mål og ansvar for egen læring. Generell læreplan var full av verdier som hørte inn under begrepet danning, og selv om jeg ikke var så begeistret for «de syv mennesketyper» ville jeg gjerne bidra til en styrking av danningsdelen i ut-danning.

Og så var det umulig å få det til. For selv om intensjonen var så god at den nesten ble i meste laget selv for Ap, så skulle den gjennomføres i det samme tungrodde systemet som hadde vært i skolen i «alle år»: «Enhetsskolen» – som nå har gått over til å hete «fellesskolen». En stakkars lærer i videregående skole, særlig som meg, som jobbet mye med norskfag på yrkesfaglige studieretninger, kunne miste motet og pusten og hjertet av anstrengelsen ved å fylle ny vin i gamle sekker, for å si det bibelsk. For ikke å snakke om at elevene slet.

Dessuten viste det seg at vinen ikke var så ny likevel, men det forsto jeg ikke helt før jeg for alvor begynte å studere politiske utdanningsdokumenter. Det er den samme tanken som går igjen: Systemet er det viktige. Systemet skal kartlegge, diagnostisere, sette merkelapp, komme med «tidlig innsats» (i den engelske versjonen heter det «early intervention» – som om det skulle være en krig det er snakk om), forandre – slik at enkelteleven skal ut av marginaliserings-sonen, slik at samfunnet får færre marginaliserte, det vil si færre trygdede. Større likhet i samfunnet, utjevning mellom sosiale klasser. Arenaen for sosial utjevning skal være skolen – et instrumentalistisk syn på utdanning, som absolutt ikke handler om danning.

Selvsagt er skole og utdanning et system. Men de som befolker dette systemet er enkeltmennesker. I masterprosjektet mitt (2009) fant jeg ut at ikke bare er det mange såkalt marginaliserte elever i videregående skole, men at systemet noen ganger bidrar til å produsere marginaliseringen. Systemet blir altså produsent av potensielle tapere, og samtidig det som skal stå for løsningen. For å nyansere dette bildet litt, så må jeg tilføye at problemer med svak motivasjon og drop-outs i videregående skole finner en over hele den vestlige verden. Problemet er komplisert, og det finnes ingen enkle løsninger. Men med rødgrønn regjering i Norge ser det ut til at en ønsker å bøte på et problem med mer av det samme som ikke har virket før. Flere timer, mer skole av samme slag som tidligere, mer kartlegging, mer hjelp, etc etc.

Poenget er at jeg begynte å se meg om etter nye politiske landskap og ståsted angående skole- og utdanningspolitikk. For det første forsto jeg (for mange år siden egentlig) at hjørnestenen i en kvalitetsheving av skolen er bedre lærere. SV snakker hele tiden om flere lærere – de 4000 nye som har kommet i denne regjeringsperioden – men er så redde for å miste læreres støtte at de ikke vil si et ord om kvalitet. Se Solhjell hver gang dette spørsmålet kommer på banen – han svarer alltid med noe lignende som dette :» -Jeg mener norske barn har det bra og trives i skolen og i barnehagen, og at de som jobber der er kompetente og engasjerte» (Dagbladet lørdag 5.sept.09).

Likevel fortsetter han med å si at «-Jeg er enig i at vi skal bli bedre på forebygging. Dette er også en del av vår tankegang om en tidlig innsats hvor man tar tak i problemene istedenfor å vente og håpe det går over. Det er viktig at man ikke bare stiller en diagnose, men også gjør noe med det slik at alle får støtte og kan utfolde seg» (Dagbladet samme artikkel). Barne-og likestillingsminister Huitfeldt forsterker (eventuelt underminerer?) ved å si at «Jeg er enig i at man ikke bare må sette barna inn i en bestemt bås [er det journalisten eller Huitfeldt som formulerer seg så klønete?], men finne ut hvordan man kan hjelpe hvert enkelt barn.» Må det være slik at man stiller en diagnose eller «setter barna inn i en bestemt bås»? I noen tilfeller vil en diagnose kunne bidra til adekvat hjelp. Diagnostisering ved hjelp av kartlegging likeså, om kartleggingen er god nok. Men mon tro om ikke en annet syn på mennesket og samfunnet kunne bidra til en minst like god utvikling for enkelteleven, både den som sliter med å henge med og den som sliter fordi læreren kan for lite og alle skal vente til alle har gjort alt om og om igjen?

Så – jeg vet at ikke noe parti vil kunne si akkurat det jeg mener i enhver sak. Jeg vet ikke selv helt hva jeg mener i enhver sak. Skole og utdanning er klart det viktigste for meg, men også utenrikspolitikk,miljø og helse og forskning, samfunnsøkonomi, og en del andre spørsmål som er mindre, men viktige. I denne blogposten fokuserer jeg hovedsakelig på utdanning. Jeg spurte Trine Skei Grande i Dagbladet-debatten etter partilederutspørring av Lars Sponheim om Venstre ønsker femårig lærerutdanning på masternivå. Det svarte hun ja til. Det støtter jeg fullt ut. Jeg spurte også om hvorfor Venstre vil gå inn for mer spes.ped i skolen, og ikke heller satser på mer kompetente lærere (altså ikke mer kompetanse til lærere, men mer kompetente lærere – den forskjellen ble jeg oppmerksom på gjennom @twitter). Skei Grande svarte at de vil ha mer kompetente lærere, men at det i noen tilfeller vil være bedre å la spesialpedagoger overta. Jeg aksepterer svaret, selv om jeg ser at det åpner for mer diskusjon.

Min stemme i årets stortingsvalg har altså gått til Venstre. Ikke bare på grunn av disse svarene, men også fordi jeg liker det jeg har lest om skole, utdanning og forskning i programmet.Kanskje jeg like gjerne, på basis av dette, kunne gitt stemmen min til Høyre? Kanskje, men det er flere ting jeg liker ved Venstres profil: Småbedrifter. Fildeling. Nei til oljeboring i LoVe. Nei til FrP. Blandingen av å tenke grønt og næring – en alternativ måte å tenke næring på.

Lenge følte jeg at jeg sviktet mine gamle venner de rødgrønne. De har gjort mye, og så godt de kunne, for landet og dermed også for meg som innbygger, og jeg har fulgt dem trofast lenge til tross for min sterke frustrasjon over at de stadig ikke får det til. Helt til jeg forsto: Det er ikke jeg som svikter dem. Det er de som svikter. Det er de som svikter elever og lærere i norsk skole, ved at de ikke er villige til å se hvor problemene ligger og hva som kan gjøres med dem.

Men kan jeg egentlig påstå det? Kanskje ikke. De ser det de mener er problemet, og kommer med tiltak i henhold til det. Og derfor er det riktigere å si at ingen av oss svikter. Vi har rett og slett gått i hver vår retning. Vi har glidd fra hverandre. Jeg er ikke lenger villig til å se samfunnet som klassedelt, som en stor gruppe, eller en samling av grupper, der noen er utenfor og noen innenfor et system, selv om det er store sosiale forskjeller. Jeg vil se samfunnet som en samling av enkeltindivider, som ikke skal bli gjort kraftløse av et system som kanskje fanger dem opp men aldri egentlig gjør noe med kjernen i saken. Av og til kan de fleste av oss trenge støtte, i perioder, og da er det viktig med et fungerende system, enten det er skole eller sykehus eller nav eller sykehjem. Men systemet må ikke bli hovedsaken. Kjernen i samfunnet er enkeltindividet – i relasjon til andre enkeltindivider. Relasjonene er det som kan holde oss sammen, som kan bygge oss opp, gjøre oss til dem vi er. Ikke systemet. Det er altså det grunnleggende synet på mennesket og samfunnet som først og fremst har fått meg til å endre politisk ståsted. Fra sosialist til sosialliberal? Et langt skritt for meg, selv om jeg leser i media at avstanden mellom SV og Venstre ikke er så stor. Der er jeg uenig. Kanskje kan enigheten i en del saker være der, men grunnlaget for avgjørelser er svært forskjellig. Men avgjørelsen min kjennes merkelig lett. Som å ta av seg en litt for trang, slitt gammel frakk og gå ut på dansegulvet i ny kjole.