Politikk

Når rødt blir…blågrønt?
Jeg har altså vært politisk rød hele livet. Hovedsakelig har SV vært «mitt» parti, selv om jeg har svingt innom både Ap og Rødt, og var sterkt påvirket av AKP(ml) som svært naiv ungdom – uten å være aktiv del av bevegelsen. I 1994 begynte jeg å arbeide som lærer i offentlig videregående skole samtidig som jeg tok universitetsutdannelse, fortsatt rød, og som mange vet, var det året da Reform-94 ble innført og Gudmund Hernes ble skolenes konge. Og som jeg jobbet for å bidra med innføringen av reformen! For den snakket om å se den enkelte elev, om å undervise ut fra hver enkelt elevs ståsted, med tilpasning, egendefinerte mål og ansvar for egen læring. Generell læreplan var full av verdier som hørte inn under begrepet danning, og selv om jeg ikke var så begeistret for «de syv mennesketyper» ville jeg gjerne bidra til en styrking av danningsdelen i ut-danning.

Og så var det umulig å få det til. For selv om intensjonen var så god at den nesten ble i meste laget selv for Ap, så skulle den gjennomføres i det samme tungrodde systemet som hadde vært i skolen i «alle år»: «Enhetsskolen» – som nå har gått over til å hete «fellesskolen». En stakkars lærer i videregående skole, særlig som meg, som jobbet mye med norskfag på yrkesfaglige studieretninger, kunne miste motet og pusten og hjertet av anstrengelsen ved å fylle ny vin i gamle sekker, for å si det bibelsk. For ikke å snakke om at elevene slet.

Dessuten viste det seg at vinen ikke var så ny likevel, men det forsto jeg ikke helt før jeg for alvor begynte å studere politiske utdanningsdokumenter. Det er den samme tanken som går igjen: Systemet er det viktige. Systemet skal kartlegge, diagnostisere, sette merkelapp, komme med «tidlig innsats» (i den engelske versjonen heter det «early intervention» – som om det skulle være en krig det er snakk om), forandre – slik at enkelteleven skal ut av marginaliserings-sonen, slik at samfunnet får færre marginaliserte, det vil si færre trygdede. Større likhet i samfunnet, utjevning mellom sosiale klasser. Arenaen for sosial utjevning skal være skolen – et instrumentalistisk syn på utdanning, som absolutt ikke handler om danning.

Selvsagt er skole og utdanning et system. Men de som befolker dette systemet er enkeltmennesker. I masterprosjektet mitt (2009) fant jeg ut at ikke bare er det mange såkalt marginaliserte elever i videregående skole, men at systemet noen ganger bidrar til å produsere marginaliseringen. Systemet blir altså produsent av potensielle tapere, og samtidig det som skal stå for løsningen. For å nyansere dette bildet litt, så må jeg tilføye at problemer med svak motivasjon og drop-outs i videregående skole finner en over hele den vestlige verden. Problemet er komplisert, og det finnes ingen enkle løsninger. Men med rødgrønn regjering i Norge ser det ut til at en ønsker å bøte på et problem med mer av det samme som ikke har virket før. Flere timer, mer skole av samme slag som tidligere, mer kartlegging, mer hjelp, etc etc.

Poenget er at jeg begynte å se meg om etter nye politiske landskap og ståsted angående skole- og utdanningspolitikk. For det første forsto jeg (for mange år siden egentlig) at hjørnestenen i en kvalitetsheving av skolen er bedre lærere. SV snakker hele tiden om flere lærere – de 4000 nye som har kommet i denne regjeringsperioden – men er så redde for å miste læreres støtte at de ikke vil si et ord om kvalitet. Se Solhjell hver gang dette spørsmålet kommer på banen – han svarer alltid med noe lignende som dette :» -Jeg mener norske barn har det bra og trives i skolen og i barnehagen, og at de som jobber der er kompetente og engasjerte» (Dagbladet lørdag 5.sept.09).

Likevel fortsetter han med å si at «-Jeg er enig i at vi skal bli bedre på forebygging. Dette er også en del av vår tankegang om en tidlig innsats hvor man tar tak i problemene istedenfor å vente og håpe det går over. Det er viktig at man ikke bare stiller en diagnose, men også gjør noe med det slik at alle får støtte og kan utfolde seg» (Dagbladet samme artikkel). Barne-og likestillingsminister Huitfeldt forsterker (eventuelt underminerer?) ved å si at «Jeg er enig i at man ikke bare må sette barna inn i en bestemt bås [er det journalisten eller Huitfeldt som formulerer seg så klønete?], men finne ut hvordan man kan hjelpe hvert enkelt barn.» Må det være slik at man stiller en diagnose eller «setter barna inn i en bestemt bås»? I noen tilfeller vil en diagnose kunne bidra til adekvat hjelp. Diagnostisering ved hjelp av kartlegging likeså, om kartleggingen er god nok. Men mon tro om ikke en annet syn på mennesket og samfunnet kunne bidra til en minst like god utvikling for enkelteleven, både den som sliter med å henge med og den som sliter fordi læreren kan for lite og alle skal vente til alle har gjort alt om og om igjen?

Så – jeg vet at ikke noe parti vil kunne si akkurat det jeg mener i enhver sak. Jeg vet ikke selv helt hva jeg mener i enhver sak. Skole og utdanning er klart det viktigste for meg, men også utenrikspolitikk,miljø og helse og forskning, samfunnsøkonomi, og en del andre spørsmål som er mindre, men viktige. I denne blogposten fokuserer jeg hovedsakelig på utdanning. Jeg spurte Trine Skei Grande i Dagbladet-debatten etter partilederutspørring av Lars Sponheim om Venstre ønsker femårig lærerutdanning på masternivå. Det svarte hun ja til. Det støtter jeg fullt ut. Jeg spurte også om hvorfor Venstre vil gå inn for mer spes.ped i skolen, og ikke heller satser på mer kompetente lærere (altså ikke mer kompetanse til lærere, men mer kompetente lærere – den forskjellen ble jeg oppmerksom på gjennom @twitter). Skei Grande svarte at de vil ha mer kompetente lærere, men at det i noen tilfeller vil være bedre å la spesialpedagoger overta. Jeg aksepterer svaret, selv om jeg ser at det åpner for mer diskusjon.

Min stemme i årets stortingsvalg har altså gått til Venstre. Ikke bare på grunn av disse svarene, men også fordi jeg liker det jeg har lest om skole, utdanning og forskning i programmet.Kanskje jeg like gjerne, på basis av dette, kunne gitt stemmen min til Høyre? Kanskje, men det er flere ting jeg liker ved Venstres profil: Småbedrifter. Fildeling. Nei til oljeboring i LoVe. Nei til FrP. Blandingen av å tenke grønt og næring – en alternativ måte å tenke næring på.

Lenge følte jeg at jeg sviktet mine gamle venner de rødgrønne. De har gjort mye, og så godt de kunne, for landet og dermed også for meg som innbygger, og jeg har fulgt dem trofast lenge til tross for min sterke frustrasjon over at de stadig ikke får det til. Helt til jeg forsto: Det er ikke jeg som svikter dem. Det er de som svikter. Det er de som svikter elever og lærere i norsk skole, ved at de ikke er villige til å se hvor problemene ligger og hva som kan gjøres med dem.

Men kan jeg egentlig påstå det? Kanskje ikke. De ser det de mener er problemet, og kommer med tiltak i henhold til det. Og derfor er det riktigere å si at ingen av oss svikter. Vi har rett og slett gått i hver vår retning. Vi har glidd fra hverandre. Jeg er ikke lenger villig til å se samfunnet som klassedelt, som en stor gruppe, eller en samling av grupper, der noen er utenfor og noen innenfor et system, selv om det er store sosiale forskjeller. Jeg vil se samfunnet som en samling av enkeltindivider, som ikke skal bli gjort kraftløse av et system som kanskje fanger dem opp men aldri egentlig gjør noe med kjernen i saken. Av og til kan de fleste av oss trenge støtte, i perioder, og da er det viktig med et fungerende system, enten det er skole eller sykehus eller nav eller sykehjem. Men systemet må ikke bli hovedsaken. Kjernen i samfunnet er enkeltindividet – i relasjon til andre enkeltindivider. Relasjonene er det som kan holde oss sammen, som kan bygge oss opp, gjøre oss til dem vi er. Ikke systemet. Det er altså det grunnleggende synet på mennesket og samfunnet som først og fremst har fått meg til å endre politisk ståsted. Fra sosialist til sosialliberal? Et langt skritt for meg, selv om jeg leser i media at avstanden mellom SV og Venstre ikke er så stor. Der er jeg uenig. Kanskje kan enigheten i en del saker være der, men grunnlaget for avgjørelser er svært forskjellig. Men avgjørelsen min kjennes merkelig lett. Som å ta av seg en litt for trang, slitt gammel frakk og gå ut på dansegulvet i ny kjole.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Politikk/samfunn

Stikkord: , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

16 kommentarer den “Politikk”

  1. Sofen Says:

    Lest med stor interesse. Fantastisk bilde til slutt der!

  2. vigdissj Says:

    Takk, din kommentar betyr mye for meg!

  3. Beate Says:

    Det var en utrolig fin post – takk!

    Mitt forhold til skolen er noe av det samme – og sett fra elevsiden, men også litt fra andre siden da jeg vokste opp i et hjem der skolen (den videregående) var samtale over middagsbordet nærmest daglig med to voksne som vekselvis var både i undervisningen og i administrasjonen av en stor videregående skole.

    Og dette er vel grunnen til at jeg ikke klarer å se meg selv som sosialist – med troen på «systemet» – jeg tror ikek på det.

    Samtidig så har jeg jo sett at midlene til skolen, og dermed også handlingsrommet er langt, langt større under de røde enn de borgelige regjeringene, og også i de forskjellige kommunene.

    Og reformiveren er ikke mindre på borgelig side, selv om Hernes «tok kaka». Clemets uttalelser og handlinger ovenfor lærerne i forrige stortingsperiode fulgte godt opp de «grep» H. tok på 89-tallet, og de var ikke stort bedre enn Hærnes sine grep ovenfra.

    Om Venstre i praksis ville vært bedre… Tja. De er et parti med enormt mange lærere, og er det noen man må høre på når det kommer til skole så er det jo erfaringen til nettopp gode lærere – noe som er fullstendig fraværende både hos SV og H.

  4. Randi Says:

    Du beskriver knakende godt og langt på vei min egen vei til Venstre. Det tok tid å skjønne at «system» faktisk ikke passer hverken meg eller samfunnsutviklingen. Når jeg endelig turde slippe tanken om at noen må «passe på oss», og kjenne at jeg jo innerst inne tror på menneskets evne til utvikling. På at vi må utfordre hverandre, på at diskusjoner og evne til refleksjon må etterspørres. På at menneskesynet fra det offentlige kan utgjøre en stor forskjell på hvordan vi behandler hverandre. Og ikke minst, på at når et menneske i en periode trenger hjelp, skal vi gi den med respekt og ikke plassere dem i en bås med merkelapp på. Derfor er skolen så viktig, derfor er personvern så viktig. Derfor er samspillet mellom næringslivet og det offentlige viktig, og ikke minst forskning for en klokere framtid! Det er krevende å være Venstre-velger, for vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Det sløver ned, og skaper apati hvis vi bare kan rope forby! forby! og tro at staten skal ordne alt for oss. Jo, jeg kjenner meg igjen i bildet med dansekjolen. Og jeg stortrives! Da jeg i går hørte Jens Stoltenberg si at de skulle jobbe mot «utstøting» fra arbeidslivet, slo deg meg nok en gang hvordan språket bidrar til klientifisering. Hvor gøy er det å være en «utstøtt»? Hva gjør det med menneskers selvfølelse når man bruker sånne ord? Skal de vente på å bli reddet av «systemet» eller skal de leve med merkelappen «utstøtt»? Nei, kom la oss danse på hver vår måte, med hver vår kjole, på et romslig dansegulv med plass for alle! Om noen snubler, gir vi dem hånden og hjelper dem opp igjen.

  5. Matt Nynel Says:

    Hei! Liker posten din veldig godt. Den reflekterer bra mellom hva som er problem og løsning i norsk skole noe jeg finner veldig oppkvikkende. Jeg har også stemt venstre og du fikk fram noen av grunnene hvorfor. Tusen takk.

  6. Beate Says:

    Jeg tror jeg også er litt farget av at en i familien stemte H – nettopp pga oppgittheten over Ap og skolen – men at erfaringen med H var at situasjonen bare ble verre.

    Og Hernes sin greie var jo ikke minst at han blandet en slik systemtro med en markedstenkning, der rektor fin en helt annen og dårlig rolle.

    På den andre siden, en del av det han gjorde trengtes jo og, vi trengte en opprydding i alle de småfagene og linjene som var på den tiden.

    Så som med alle ting, noe bra, noe dårlig.

    Men fokuset på systemet er det første gang jeg har sett noen betraktninger rundt her hos deg, oppgittheten hos oss kom vel ikke minst dengang på man kjørte inn en ganske voldsom H politikk med en stor tro på rektor som representant for en arbeidsgiver, og også «motstander» for lærerne. At lærerorganisasjonene fikk en ny rolle, og at det gamle «lærerkollegiet» ble spilt ut av banen.

    Og ikke minst for min del, den helt enorme byråkreatiseringa. Den startet vel forsiktig på slutten av 80-tallet, men etter dette ble det dratt ut i det absurde, mener jeg.

  7. Sigurd Says:

    Sjekk også ut Rødts vedtatte skolepolitikk:
    http://roedt.no/program/arbeidsprogram/#29

  8. Espen Edvardsen Says:

    Når kulda setter inn, så skjønner du hvor dumt det var å gi opp den gamle frakken.

  9. Bente Kalsnes Says:

    God og detaljert bloggpost, Vigdis! Veldig interessant å høre din vurdering av norsk skole fra innsiden. @carlchristian tipset meg om denne bloggposten.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: