Samfunn

Arbeid, verdi, identitet
For noen dager siden startet en diskusjon på @twitter om arbeid og lykke. Svein Tore Marthinsen henviste til en tidligere kronikk han hadde skrevet om temaet, der han spør om det er lønnsarbeidet som gir oss den store lykken, eller om man kan leve et godt liv utenfor arbeidsmarkedet. Jeg vil gjerne bidra til ny tenkning om dette temaet.

Mange mennesker står utenfor arbeidslivet. Statsminister Jens Stoltenberg bruker uttrykket «utstøting fra arbeidslivet» når han snakker om arbeidsløshet. Bare ordet «utstøting» setter i gang tanker og følelser som ikke kan være behagelige for de han definerer som utstøtt. Å bli definert som utenfor en foretrukket gruppe, enten man er arbeidsledig, ufør, eller fordi man av forskjellige grunner ikke får jobb tross iherdig innsats, gir ingen god følelse. Også når Bjarne Håkon Hansen fremstår som svært bekymret i forhold til disse menneskene, fordi de er en økonomisk belastning for samfunnet, øker byrden for de det gjelder.

I denne bloggposten er det ikke det samfunnsøkonomiske aspektet som vil bli diskutert. Det er viktige spørsmål knyttet til den siden ved temaet, men kanskje vi kan nærme oss disse spørsmålene på en annen måte, hvis vi først analyserer en del begreper i den hegemoniske diskursen? For det er liten tvil om at Arbeiderpartiets oppbygging av velferdssamfunnet etter krigen har preget diskursen så til de grader at det sitter i ryggmargen hos de fleste som en vedtatt sannhet: Arbeid er vegen til samfunnets og individets velferd, velstand og lykke. Dermed er også svært mye av vår identitet knyttet til lønnet arbeid – så lenge vi har det. Mister vi arbeidet, eller ikke er i stand til å skaffe oss det, så har vi et hull i vår identitet som er så stort at det kan true med å ødelegge oss. Et samfunn som holder arbeidet som det største og viktigste grunnlaget for identitetsoppbygging og samfunnsbidrag, kan vise seg å bli destruktivt for den som ikke arbeider.

Hva ligger bak en slik tenkning? Historisk sett er det åpenbart at det har vært viktig å legge vekt på arbeidet som verdiskapning, fordi det var nødvendig å bygge opp en sterk økonomi og et velfungerende samfunn etter en lang krigsperiode. Arbeiderpartiets historisk sett sterke stilling i Norge handler nok om at det har vært bred enighet i samfunnet om nettopp denne oppgaven. Norge er også en ung stat, og mye energi har vært brukt på nasjonsbygging, økonomisk så vel som kulturelt, både før og etter krigen. Men på ett eller annet tidspunkt ble arbeid som tilbud og rettighet til et spørsmål om å være innenfor eller utenfor et fellesskap. Derfra er vegen kort til tanken om at individets livsverdi er knyttet til det å være innenfor fellesskapets varme, altså i arbeid. Hvis man er innenfor, bidrar man til verdiskapning, er man utenfor, er man en belastning, i beste fall. Arbeiderpartiet er ikke alene om denne tankegangen.

Slik jeg ser det, er en slik tenkning basert på en produktivitets-og produksjons-tankegang, der individets verdi er basert på dets evne til å delta i produksjonen av samfunnsgoder. Har man ikke den evnen, ja, så blir man utstøtt. Det representanter for denne tankegangen ikke evner å se, er at den samme mekanismen som skal få de utstøtte inn igjen, er den som støter dem ut. Gruppe-versus-individ-tankegangen bidrar til å skape utstøtte, eller «tapere», som dermed raskt kan oppfatte seg selv som nettopp det.

En alternativ tenkning kan begynne med en annen språkbruk. Språk er viktig, fordi språk er handling. En handling er alltid rettet mot noen, den har en intensjonalitet. Hvis en da skal benytte andre ord enn gruppe versus individ, kan en først begynne med å bytte ut individ med enkeltmenneske. Et enkeltmenneske, ett enkelt menneske, blir med ett mer nær en selv, tenkning og handling foregår på et annet plan. Men hvis en ikke skal benytte gruppe, eventuelt klasse, hva gjenstår da? I noen (politiske) sammenhenger kan det være hensiktsmessig å knyttet enkeltmennesker sammen i en gruppe, men det må ikke forlede oss til å tro at virkeligheten er slik. Som enkeltmenneske vil jeg gjerne være en del av ett eller flere fellesskap, det vil si at jeg ønsker å opprette en relasjon til andre mennesker i forskjellige sammenhenger. Som enkeltmenneske vil jeg også gjerne vite at jeg inngår som en del av det fellesskapet som kalles samfunnet, enten jeg er med eller uten «produktivt» arbeid. Samfunnet er, slik jeg ser det, et fellesskap det ikke er mulig å falle ut av. Og da bør ingen politisk eller departemental ledelse fortelle meg eller andre i samfunnet at den dagen jeg/vi står uten lønnet arbeid, er jeg/vi uten samfunnsmessig verdi.

Produksjon og produktivitet handler i offentlig og politisk sammenheng oftest om den verdiskapningen som innbringer kroner og øre. Kan man tenke seg en annen form for produktivt liv? Hva med å være en aktiv bidragsyter i frivillig (ikkebetalt) arbeid? Hva med det meningsfylte, for en selv og andre, med å inngå i en forpliktende relasjon til ett eller flere medmennesker? Hva med den verdien som ligger i å arbeide seg frem mot en ny livskvalitet, enten det er fra rus, kriminalitet, traumatisering, voldelighet, psykiske lidelser, fysiske sykdommer eller andre livsforringende situasjoner? Kan ikke dette kalles et produktivt liv, selv om produksjonen ikke i øyeblikket er økonomisk innbringende? Hva med å være til stede i samfunnet som et levende menneske, med vektlegging av å være og ikke bare gjøre? Er ikke det i seg selv en samfunnsverdi?

Hvis et menneskes livsverdi knyttes til noe annet enn arbeid, vil identitetsbyggingen også kunne få et annet innhold. Dette er ikke bare den enkeltes ansvar, det er, som jeg argumenterer for her, viktig hvilket språk man benytter på politisk hold. Språket man bruker er basert på en virkelighetsoppfatning og et verdisyn som man enten er seg bevisst eller bruker vanemessige. I begge tilfelle er det viktig å være klar over hva ens virkelighetsoppfatning og de språkhandlinger en utfører kan bidra til overfor de enkeltmennesker man handler overfor. Bidrar de til å bygge, løfte, skape muligheter, eller bidrar de til å kneble, utstøte, nedtrykke?

Et samfunn med en sterk økonomi kalles ofte et bærekraftig samfunn. Bærekraft er et begrep som i mange år har vært diskutert, med tanke på miljø og globalisering. Gjennom Svein Tore Marthinsen ble jeg gjort oppmerksom på begrepet værekraft som et alternativ, eventuelt en verdi på linje med bærekraft som ofte blir forbigått. Begrepet værekraft kommer fra Anne Margrethe Lund , som sier at værekraft er den grunntonen som ligger i oss alle fra fødselen av, men som få av oss tar i bruk. Når en krise rammer oss, som for eksempel å miste arbeid eller ikke være i stand til å skaffe det, hva gjør vi da? «Værekraft er å oppdage at alt er mulig når alt ser umulig ut» blir det sagt på værekraft-nettsiden. Noen ville kalle de iboende mulighetene vi har til å håndtere vårt eget liv for livsferdigheter. Tankegangen er den samme: Hva bygger jeg min livsverdi og min identitet på? Min væren eller det jeg gjør? De ressurser jeg har i meg, som jeg kan utvide ved å knytte meg til andre medmennesker, eller et lønnet arbeid i et samfunn som ser dette som den viktigste vegen til lykke? Hva er min oppfatning av virkeligheten bygget på? Et samfunn der jeg enten er innenfor eller utenfor en gruppe eller klasse, med de enorme muligheter for tapsopplevelse som ligger i det å være utenfor, eller et samfunn der jeg kan bidra som det enkeltmennesket jeg er, i samarbeid med, og av til ved hjelp av, mine medmennesker? Hva bygger du på?

Explore posts in the same categories: Politikk/samfunn

Stikkord: arbeid og identitet, arbeidslinja, bærekraft, politikk, Samfunn, språkhandling, værekraft, væren

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.