FN og seksualisert vold i krig

Et viktig grep?
I følge nrk.no vedtok FN den 30.09.09 resolusjon 1888, som krever «umiddelbare tiltak for å stanse seksualisert vold som del av krigsstrategi mellom partene i væpnede konflikter.» Mange vil tenke at det er på høy tid å lage en resolusjon om det; denne krigsstrategien har blitt så utbredt og er så utspekulert grusom at alle midler må tas i bruk for å stanse den.

Så skal da resolusjonen ønskes velkommen? Den kan virke som et nødvendig grep fra FN, realiteten i stadig flere konfliktområder tatt i betraktning. Som «leg-kvinne» innen menneskerettigheter ville jeg likevel trodd at disse dekker også dette området. Hva er forholdene mellom menneskerettighetene og FN-resolusjoner? Her ønsker jeg meg kommentarer fra noen som vet! Dessuten er jeg litt i tvil om resolusjoners kraft – i de senere år har en sett at de har liten virkning om en nasjon handler som om resolusjoner ikke eksisterer.

Likevel, det er en annen side ved seksualisert vold i krigsområder denne bloggposten egentlig skal fokusere på. Jeg vet at én fortelling ikke kan generaliseres til gyldighet for mange. Jeg forteller likevel Mudo’s historie, fordi han har bedt meg fortelle den, og fordi jeg vet at denne siden ved krig har blitt forsøkt adressert, men maktpersoner innenfor organisasjoner det handler om stritter i mot og anser det for å være et marginalt fenomen.

Mudo i Sarajevo
I 2005 var Mudo 24 år. Da var det ti år siden krigen i Bosnia-Herzegovina ble avsluttet ved at presidentene Izetbegovic (Bosnia), Tudjman (Kroatia) og Milosevic (Serbia) undertegnet en fredsavtale i Dayton, Ohio. Men krigen var ikke over for Mudo eller hans familie, selv om krigshandlingene hadde stanset.

Jeg møtte Mudo sommeren 2005. Over gårdsplassen utenfor Begova-moskeen i gamlebyen i Sarajevo kommer han rett mot meg der jeg har trukket inn i skyggen, men stopper litt usikker og spør keitete om jeg ønsker en guidet tur til noen av de viktigste stedene i og utenfor bykjernen. Føttene mine er trette og hovne etter daglig trasking i en het by, så jeg sier vennlig nei takk. Jeg ber ham likevel sette seg ned, og heller fortelle meg litt om seg selv og sitt liv i en by som nå er uten krig, men fortsatt stinn av freds-bevarende soldater av både NATO- og ISAF-type.

Han kikker litt forundret og nølende på meg. «Hvis det tar tid fra deg da du egentlig kunne tjent penger, kan jeg godt betale,» sier jeg, og vil øyeblikkelig bite av meg tungen fordi det høres ut som en helt annen og litt småskammelig type handel. Jeg vet ikke hvor rett jeg kommer til å få. Men han gjør store øyne igjen, og forteller at ja, han livnærer seg på guiding, og hvis jeg ikke vil ha det, mister han muligheten til å skaffe en annen kunde. Spesielt er han skuffet over at jeg allerede har vært i bydelen han vokste opp i, og til og med sett Sarajevo Tuneli .

Nå er det jeg som blir forundret; forskrekket er kanskje et bedre ord. Han var fjorten år da krigen ble avsluttet ved NATO-bombingen av serbiske styrker som da hadde holdt Sarajevo i en jern-blokade i mer enn tre år. Den eneste muligheten befolkningen inne i bykjernen hadde til å skaffe mat, ved, vann, medisiner, var å halvveis krype gjennom denne tunnellen, med fare for eget liv da de krøp ut på den andre siden. Og dette var strøket der han bodde, også under krigen?

Mudo er den eldste av to søsken, og en dag kommer soldater i den bosniske hæren for å be hans far bidra til forsvar av byen. Denne hæren er lite profesjonell, den består hovedsakelig av menn som ikke finner seg i å bli angrepet og hundset av motparten. Men krigen er uhyre vanskelig, for svært mange familier består av slektninger fra alle de tre etniske hovedgruppene i det tidligere Jugoslavia. Mudo’s far drar likevel ut, men blir skutt i hoften etter ganske kort tid, og erklært krigsudyktig. «Udyktig» til å hjelpe egen familie også, viser det seg, da fienden skiller foreldre og barn, og plasserer Mudo i en flyktningeleir sammen med lillesøster på rundt ti år, mens mor og far fordrives til en annen leir.

Mudo forteller videre: «Mot slutten av krigen opprettet FN matstasjoner like ved flyplassen, like ved leiren der vi ble holdt. Fangene fikk komme ut i puljer for å hente det de trengte, med bonger til forskjellige typer mat, såpe, drikke. Til å begynne med gikk jeg og hentet ting, av og til gikk søsteren min. Etter hvert, da jeg kom for å hente det vi trengte, spurte soldatene etter søsteren min. De ba meg sende henne i stedet, så skulle de gi oss litt ekstra.» Mudo ser på meg med et megetsigende, inntrengende blikk. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på de tankene som trenger seg frem i hodet mitt.

«Hun var knapt elleve år,» sier han, og griper tak i armen min. Jeg kjenner at han lukter både gammel og ny svette, og tobakk og øl da han bøyer seg mot meg. Øynene hans er rødsprengte, ansiktet blekt. Han kjemper med ordene, men klarer ikke la være å fortsette. «De ville ha jentene så unge som mulig,» sier han, og nå gråter han. «Jo yngre de var, jo mindre var sjansen for at de hadde AIDS eller andre sykdommer. Hun var bare elleve år,» gjentar han. «De skulle hjelpe oss, og så gjør de slike ugjerninger!» Spyttet hans faller som yr mot ansiktet mitt. Jeg kan ikke snu meg vekk, jeg kan ikke gå, det er jeg som har invitert, og han deler sin smerte og sorg med meg uten at de ser ut til å bli mindre av det.

Vi sitter stille en lang stund. «Hvordan klarer søsteren din seg nå?» spør jeg etter hvert, og tilføyer, uten at stemmen bærer helt: «overlevde hun krigen?» Han sukker. «Hun overlevde. Hun klarer seg ikke så bra. Hun vil ikke spise. Hun er veldig mager. Hun går på skole, men orker ikke alltid stå opp for å gå på skolen. Hun er veldig deprimert. Men jeg må tjene penger så hun kan kjøpe bøker og skolesaker. Derfor gir jeg guiding om sommeren. Jeg sier til henne hele tiden at det er viktig for henne å gå på skolen.» Jeg tar umiddelbart frem lommeboken, men kjenner at pengene svir i hånden da jeg gir ham mer enn han kanskje ville tjent på en guidet tur. Han ser ikke på meg da han tar imot. Vi tier en stund til. «Hva med foreldrene dine?» spør jeg omsider. «Min far er på et hjem for krigsveteraner,» sier han. Jeg venter, for jeg ser at det er mer som arbeider seg frem. «Min mor og far ble skilt fra oss da vi ble sendt i flyktningeleir. Faren min kom til rette etter krigen. Men moren min…mor…hun døde i leiren.» Igjen gråter han, og grepet hans om armen min strammer seg. «Hvordan tror du det er for barn, når de må bo i en leir og ikke har moren sin til å synge god natt, eller bre dynen over dem før de sovner? Hvordan tror du et er, å vokse opp med et hull i hjertet fordi det stadig roper på en mor som ikke lenger er til?» Etter en kort stund tar han seg kraftig sammen for ikke å gå helt i oppløsning. Han reiser seg. Han takker meg for at jeg ville lytte. I notatboken jeg har med meg har han skrevet: «We are now good friends. You are always welcome to Sarajevo.»

Mudo’s og søsterens historie er en av svært mange, også fra samme område, og på mange vis kan den virke banal og skillingsvise-aktig. Før han går, ber han meg skrive om ham, om søsteren, om Bosnia. «Du vet hva det står på veggen utenfor det bombede nasjonalbiblioteket?» spør han. Jeg nikker men han gjentar det likevel. «Do not forget. Tell the world.» Han er tjuefire år, søsteren er tjueen, det er ti år siden krigen sluttet, men ingen av dem har vokst fra traumene. De er unge, fremdeles nesten som barn, men på et vis likevel utgamle. Da Mudo forlater meg, holder han pengesedlene forsiktig, med armen et stykke ut fra kroppen, som om de står i fare for å eksplodere.

FN, resolusjon, og å feie for egen dør
Tvilende applauderer jeg FN’s resolusjon 1888. Skepsisen til hva FN kan gjøre i kraft av en slik resolusjon er sterk, kjenner jeg. Det betyr likevel ikke at man skal avholde seg fra å forsøke å gjøre noe med seksualisert vold som strategi i krig. Det er bra at FN endelig har dette på agendaen. Men fordi jeg vet at Mudo’s søsters historie ikke er unik, ville jeg ønsket meg at resolusjonen ikke bare handlet om strategiske handlinger, men også den typen seksualisert vold som en del hjelpende soldater bedriver, enten de er utsendt av FN eller en priviligert nasjon. Hilary Clinton uttaler at resolusjonen er et steg i riktig retning. Ja kanskje det. Ett steg.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Politikk/samfunn

Stikkord: , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

One Comment den “FN og seksualisert vold i krig”


  1. Det er mye å kommentere her. Det viktigste er at vi feier for egen dør, ja. At vi tør å også kritisere for eksempel FN-soldater eller andre fra våre land som reiser ned som frivillige. At vi ikke lar den store støtten som for eksempel FN har generelt demme opp for kritikken mot enkelte handlinger.

    Det er skammelig hva som skjedde med Mudos søster. Dette er noe som kanskje er blitt tatt opp før, kanskje er forsket på – og resultatet ble enda en rapport som ble puttet i et bibliotek eller et arkiv. Hermetisk lukket.

    Jeg husker under bombingen av Serbia at jeg hadde en nett-venninne fra Beograd. Hun sendte meg korte e-poster når hun hadde strøm; hennes inntrykk fra bombingen.

    Jeg husker når jeg selv var i Bosnia og for eksempel så på hvor kort avstand det er i Sarajevo mellom en stor kristen kirke – og en stor moskè. At Sarajevo faktisk i stor grad har handlet om godt samkvem mellom forskjellige religioner.

    Noe vi andre kan lære av.

    Beleiringen av Sarajevo var dypt, dypt tragisk. Jeg forstår virkelig ikke hvordan det kunne skje. Jeg må si at jeg heller ikke forstår at det for eksempel i Serbia så alt for ofte var vel-utdannede poeter og professorer som stod sterkest i kampen for et større, sterkere Serbia. Som ville hevne seg for alle de ugjerningene som Serberne er blitt ofre for gjennom tidene.

    Det er når de små, de «ubetydelige», blir ofret at vi må være ekstra observante. SE dem.
    Virkelig SE dem.

    Og høre på deres historie.

    Her er forresten et par videoer jeg tok da jeg var i Bosnia i 2005: http://www.dltq.org/v1/?p=298
    http://www.dltq.org/v1/?p=294


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: