Arkiver for oktober 2009

Forelskelsen i språket

oktober 22, 2009

«…dersom det ikke finnes noen skrift som ikke også er forelsket, finnes det heller ingen imaginasjon som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk.»

Sitatet over er hentet fra boken «Svart sol – depresjon og melankoli» av Julia Kristeva, og jeg bruker det som innledning til denne teksten som er skrevet på bakgrunn av tanker jeg gjorde meg ved å lese essayet «Talentet kaller på voldtekten» av Vigdis Hjorth i Morgenbladet fredag 16.10.09. Hjorth diskuterer begrepet «kvinnelig forfatter,» fordi hun selv alltid har blitt kalt det og dermed måttet forholde seg til begrepet. Hun henter frem sine litterære forbilder, som Ditlevsen, Boye, Skram, Blixen, Plath, Duras, Hofmo – og konstaterer at de alle var psykisk syke, rusmisbrukere eller tok sitt eget liv. Blant forfattere er ikke noen av delene ukjente fenomen, men når det gjelder mannlige forfattere hevder Hjorth at det handler mer om en iscenesettelse i kunstens tjeneste, mens det for skrivende kvinner har vært selvdestruktivt. Årsaken til det siste henter Hjorth utenfor kunsten, i respesjonen av kvinners skrift og i de vilkår deres skrift gis av deres menn.

«Min påstand er at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. De utløser et diffust begjær han ikke forholder seg analytisk til. Men som viser seg på et respesjonsnivå, altså på den måten at kvinner kommer dårligere ut. Tillegges for liten betydning, får færre priser, skrives mindre om. Verken den mannlige eller den kvinnelige kritiker har lett for å «gi seg over» til en tekst forfattet av en kvinne. En manns roman kan karakteriseres som «imponerende», den kan ha «dimensjoner». En kvinnes bok blir sjelden omtalt med slike adjektiver, for de kan ikke forenes med det begjæret den utløser i mannen: han vil ikke til sengs med det som er storslagent og har dimensjoner. En kvinnes sterke tekst skremmer, kan mannen føle seg impotent overfor og derfor komme til å håne, avskrive. Fascineres en mann av en kvinnes tekst kan det bli dens bane: Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg.»

Skriver Vigdis Hjorth.

Hvorfor skulle en mann føle seg impotent overfor en kvinnes tekst? Mannen begjærer både kvinnens hode og hennes kropp, skriver Hjorth, og «Den kvinnelige kunstneren er fremmed land.» Altså: En erobring av kvinnen vil si å legge under seg både hennes kjønn og hennes intellekt. Hvis hun unndrar seg denne helhetlige erobringen vil han anse det som et svik. Det hun fravrister ham er utenfor hans kontroll, så sant han ikke tilraner seg det ved makt. Men det er mer enn det.

Ved å ta skriften i bruk, trer kvinnen inn i begjærets orden, på sitt eget vis, med sin egen vilje og sine egne erfaringer. Den symbolske orden som skriften representerer, har forelskelsen, begjæret som sin sterkeste drivkraft, skriver Kristeva. Denne drivkraften er basert på forskjell, man begjærer det som er forskjellig fra en selv. Dette er, i følge Kristeva, igjen nedfelt i barnets utvikling, der et første skille mellom barnets og morens kropp, en identitetsutvikling som i barnets utvikling først handler om å se seg selv som forskjellig fra mor. Som en annen person. For å kunne gjennomføre denne løsrivelsen fra morens kropp, må barnet betrakte moren med avsky (l’abject). Samtidig trenger barnet identifikasjon med moren, og når kropps-identifikasjonen ikke lenger kan gjennomføres, må barnet identifisere seg med det moren er fascinert og opptatt av: Det falliske – først og fremst den falliske handling: arbeid, kreativitet. Til slutt, i den ødipale fasen, som skal lukke identitetsprosessen, elsker barnet sin mor og dreper henne på symbolsk vis.

For å forstå dette, er det viktig å nevne at Kristeva ser kunstnerisk virksomhet, herunder litteratur, som en substitusjonsprosess. Tapet av mors-symbiosen uttrykkes gjennom symbolsk handling, fordi det ikke har funnet sted en sorgprosess. Kunst. Språket, det sterkeste symbol for orden, kontroll, for identitet og løsrivelse, er i kunstnerisk utfoldelse objektet for mannens begjær. Samtidig er kvinnen også objektet for mannens begjær. Jeg snakker ikke om kjærlighet, men om begjær. Hvis hun tar i bruk språket i kunstnerisk utfoldelse, trenger hun seg inn på hans område, samtidig som hun lukker det for ham fordi hun skriver annerledes. Hun er i den symbolske orden på en annen måte enn ham. Hva skal han gjøre med det han ikke forstår, det han lengter intenst etter å utfolde selv, det at han har et intenst behov for å se kvinnen som forskjellig fra ham – som natur, ikke som kultur, som kontroll, som kunst – og når hennes utfoldelse har sitt eget rom, der han ikke kan trenge gjennom, penetrere, erobre? Og når han ikke lenger kan kontrollere sine egne drifter og sitt begjær? Han voldtar. «Talentet kaller på voldtekten.»

Slik skriver Kristeva og Hjorth.

***

Da jeg var fem år, begynte jeg å lese. Jeg kunne fortellingene jeg leste utenat, så jeg holdt boken opp ned og leste likevel. Høyt, for alle som ville høre. De voksne smilte og lo. Jeg hadde likevel oppdaget det viktige: Språket er en erobring, av et rom. Mitt eget rom. Så begynte jeg å skrive. På ett punkt i livet tok språket slutt. Jeg hadde lest Helen Cixiuos: Skriv ditt kvinneliv. Men mine kvinne-erfaringer var for uutsigelige. Jeg tegnet. Jeg tegnet meg selv, kneblet fra tå til topp, som en mumie. Så fjernet jeg lag for lag av knebelen gjennom skrift. Camilla Collett kalte sin første roman «mitt livs lenge tilbakeholdte skrik.» Jeg skrev. Jeg er en skrivende kvinne, ikke lenger kneblet. For hvert ord erobrer jeg rom, for meg selv, mitt liv, min skrift.

***

Hjorth iscenesetter seg selv gjennom de andre skrivende kvinners liv. Hun skaper et felles rom for skrivende kvinner. Et felles rom for abjektet, det for mannen avskyelige, det som reiser seg som stengsel mellom ham og objektet for hans begjær. Det som nekter å være objekt for hans begjær. Hun erobrer mannens og det mannliges domene: Betrakteren, den som vil forelskes, i språket og i kvinnen. Hjorth skriver romaner, og hun skriver sin egen resepsjon av kvinners skrift og menns kritikk.

Kvinner beskyldes for å blande det private, intime og det offentlige i sin kunst. Hjorth skriver at mannen, som betrakter, som kritiker, kanskje også som elsker i forhold til den skrivende kvinne, er den «som sauser sammen kjønn, diktning, skrekk, begjær og avsky i en usalig blanding – og med avslørende heftighet.» Har hun rett? Har Kristeva rett?

Jeg vet ikke. Jeg fortsetter å erobre. Jeg er forhekset av forelskelsen i språket.
***
Anbefaler disse bloggpostene med inspirerende tanker om kvinner og skrift:Våre små liv og Om å skrive blogg/Hersketeknikker i et nytt lys

Advertisements

Om twitter og #followfriday/#ffnor

oktober 4, 2009

Fredagene på twitter kan være morsomme og spennende. Utover dagen er meldingene fulle av #ffnor, etterfulgt av like mange «Takk for #ffnor..». Praksisen når det gjelder #ffnor kan være nokså forskjellig, fra de oppramsende som fyller 140 tegn med nicket til alle de anbefaler, til de som velger ut noen og forteller hvorfor de anbefaler akkurat disse denne uken.

Men innmellom disse entusiastiske meldingene finnes det alltid noen som skriver «Vet ikke hvem jeg skal anbefale av alle de jeg følger, vanskelig å velge noen» og «klarer ikke velge ut noen for #ffnor, se heller listen over de jeg følger og velg selv!». Ut fra tanken om at man følger noen på twitter fordi de i utgangspunktet er interessante, og ikke bare for å få flest mulig følgere selv, er det en umulig oppgave å anbefale noen på generelt grunnlag. Slike utsagn baserer seg etter min mening på en feilaktig oppfatning av intensjonen med #followfriday/#ffnor. Slik jeg har fortstått det, handler oppfordringene om å følge noen utvalgte, om hvem som i uken som har gått etter forrige fredag har bidratt med noe spesielt. Bidraget kan handle om interessante diskusjoner, en god samtale med en eller noen få, gode/interessante/provoserende blogginnlegg med lenke på twitter, nyttig informasjon, eller andre ting som har gjort at nettopp jeg har merket meg denne personens bidrag denne siste uken. Oppgaven med å velge ut noen å anbefale blir dermed mindre i omfang, men likevel mer krevende, fordi den innebærer at jeg selv må være tilstedeværende jevnlig, og verdsette det andre bidrar med i minst like stor grad som jeg ønsker at andre skal verdsette mitt. Mer om dette under.

Like sikkert som innleggene som viser usikkerhet kommer hver fredag, dukker også de bitre innleggene opp, de som ikke vil være med på slik promotering av andre, som mer enn antyder at dette handler om smisking, og enda verre, at det ikke ligger annet enn selvpromotering bak en anbefaling av andre med etterfølgende «Takk for..». Av og til kan jeg være enig i en slik beskrivelse, jeg ser at den er berettiget. Derfor vurderer jeg nå å heller sende takk for #ffnor som en DM (direkte melding) til de det gjelder. Men jeg ønsker ikke skikken med #ffnor dit pepperen gror, selv om praksisen kan endres noe.

Twitter er en del av det som kalles sosiale medier, og for meg kan det på mange måter sammenlignes med andre sosiale fora. En møter opp på sosiale arenaer, kjenner noen godt, er på hils med andre, og så er det mange en ikke har møtt før – som kanskje kjenner noen av de en selv kjenner. En mingler litt, snakker litt med noen her og der, rives med i en diskusjon om noe en selv er opptatt av, treffer noen som provoserer til videre tenkning, finner enkelte som har mye kunnskap som får en til selv å søke videre inn i temaet, noen har en dårlig dag eller har hatt en vond opplevelse og trenger litt ekstra oppmerksomhet, en introduseres for nye bekjentskaper, og av og til er det noen som taler med så sterk klarhet og tydelighet at en etterpå føler behov for å si «jeg likte veldig godt det du sa» eller «det var virkelig godt formulert om et viktig tema.» Og neste gang man møter opp på en sosial arena, sier en kanskje til de en kjenner: «dette er XX, som har gjort/sagt noe jeg synes er veldig interessant, la meg introdusere dere for hverandre.»

Slik fungerer #ffnor/#followfriday for meg. Det innebærer også at jeg av og til introduserer (#ff/#ffnor) noen jeg ikke nødvendigvis er enig med, men som likevel har gjort twitter til et interessant sted å være denne uken. Så hva gjør dette med min egen rolle på twitter? Det betyr som sagt at jeg må være jevnlig til stede. Ikke alltid, jeg har lært meg til at jeg også kan være uten twitter en stund, men det er en sosial arena jeg liker, og da passer jeg på at jeg stikker innom så ofte at jeg får med meg noe av det som foregår – slik jeg også gjør i RL (Real Life). I andre sosiale sammenhenger setter jeg meg ikke i en krok og håper på oppmerksomhet. Jeg må sørge for at jeg er tilstedeværende, aktivt oppsøkende, tydelig, synlig, interessert i hva andre har å si, ønske å lære, ønske å bli kjent med og la andre bli kjent med meg. Slik også på twitter. Hvis jeg ikke får noen #ffnor, så handler det ikke om at jeg ikke er verd det. Det handler om at jeg ikke har gjort meg selv synlig som en person som bidrar. Min egenverdi kan ingen ta fra meg, og den sier twitter ingenting om. Hva jeg bidrar med på twitter vil etter hvert speiles, og ikke bare i #ffnor. Det kan jeg gjøre noe med. Hvis en synes det er vanskelig å bidra, slik jeg gjorde i begynnelsen, er det en god start å interessere seg for hva andre bidrar med, lytte, lære, kommentere og videreformidle (RT), og før en er klar over det selv, kaster en seg uti – og får tilsvarende mye igjen for det.