Forelskelsen i språket

«…dersom det ikke finnes noen skrift som ikke også er forelsket, finnes det heller ingen imaginasjon som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk.»

Sitatet over er hentet fra boken «Svart sol – depresjon og melankoli» av Julia Kristeva, og jeg bruker det som innledning til denne teksten som er skrevet på bakgrunn av tanker jeg gjorde meg ved å lese essayet «Talentet kaller på voldtekten» av Vigdis Hjorth i Morgenbladet fredag 16.10.09. Hjorth diskuterer begrepet «kvinnelig forfatter,» fordi hun selv alltid har blitt kalt det og dermed måttet forholde seg til begrepet. Hun henter frem sine litterære forbilder, som Ditlevsen, Boye, Skram, Blixen, Plath, Duras, Hofmo – og konstaterer at de alle var psykisk syke, rusmisbrukere eller tok sitt eget liv. Blant forfattere er ikke noen av delene ukjente fenomen, men når det gjelder mannlige forfattere hevder Hjorth at det handler mer om en iscenesettelse i kunstens tjeneste, mens det for skrivende kvinner har vært selvdestruktivt. Årsaken til det siste henter Hjorth utenfor kunsten, i respesjonen av kvinners skrift og i de vilkår deres skrift gis av deres menn.

«Min påstand er at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. De utløser et diffust begjær han ikke forholder seg analytisk til. Men som viser seg på et respesjonsnivå, altså på den måten at kvinner kommer dårligere ut. Tillegges for liten betydning, får færre priser, skrives mindre om. Verken den mannlige eller den kvinnelige kritiker har lett for å «gi seg over» til en tekst forfattet av en kvinne. En manns roman kan karakteriseres som «imponerende», den kan ha «dimensjoner». En kvinnes bok blir sjelden omtalt med slike adjektiver, for de kan ikke forenes med det begjæret den utløser i mannen: han vil ikke til sengs med det som er storslagent og har dimensjoner. En kvinnes sterke tekst skremmer, kan mannen føle seg impotent overfor og derfor komme til å håne, avskrive. Fascineres en mann av en kvinnes tekst kan det bli dens bane: Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg.»

Skriver Vigdis Hjorth.

Hvorfor skulle en mann føle seg impotent overfor en kvinnes tekst? Mannen begjærer både kvinnens hode og hennes kropp, skriver Hjorth, og «Den kvinnelige kunstneren er fremmed land.» Altså: En erobring av kvinnen vil si å legge under seg både hennes kjønn og hennes intellekt. Hvis hun unndrar seg denne helhetlige erobringen vil han anse det som et svik. Det hun fravrister ham er utenfor hans kontroll, så sant han ikke tilraner seg det ved makt. Men det er mer enn det.

Ved å ta skriften i bruk, trer kvinnen inn i begjærets orden, på sitt eget vis, med sin egen vilje og sine egne erfaringer. Den symbolske orden som skriften representerer, har forelskelsen, begjæret som sin sterkeste drivkraft, skriver Kristeva. Denne drivkraften er basert på forskjell, man begjærer det som er forskjellig fra en selv. Dette er, i følge Kristeva, igjen nedfelt i barnets utvikling, der et første skille mellom barnets og morens kropp, en identitetsutvikling som i barnets utvikling først handler om å se seg selv som forskjellig fra mor. Som en annen person. For å kunne gjennomføre denne løsrivelsen fra morens kropp, må barnet betrakte moren med avsky (l’abject). Samtidig trenger barnet identifikasjon med moren, og når kropps-identifikasjonen ikke lenger kan gjennomføres, må barnet identifisere seg med det moren er fascinert og opptatt av: Det falliske – først og fremst den falliske handling: arbeid, kreativitet. Til slutt, i den ødipale fasen, som skal lukke identitetsprosessen, elsker barnet sin mor og dreper henne på symbolsk vis.

For å forstå dette, er det viktig å nevne at Kristeva ser kunstnerisk virksomhet, herunder litteratur, som en substitusjonsprosess. Tapet av mors-symbiosen uttrykkes gjennom symbolsk handling, fordi det ikke har funnet sted en sorgprosess. Kunst. Språket, det sterkeste symbol for orden, kontroll, for identitet og løsrivelse, er i kunstnerisk utfoldelse objektet for mannens begjær. Samtidig er kvinnen også objektet for mannens begjær. Jeg snakker ikke om kjærlighet, men om begjær. Hvis hun tar i bruk språket i kunstnerisk utfoldelse, trenger hun seg inn på hans område, samtidig som hun lukker det for ham fordi hun skriver annerledes. Hun er i den symbolske orden på en annen måte enn ham. Hva skal han gjøre med det han ikke forstår, det han lengter intenst etter å utfolde selv, det at han har et intenst behov for å se kvinnen som forskjellig fra ham – som natur, ikke som kultur, som kontroll, som kunst – og når hennes utfoldelse har sitt eget rom, der han ikke kan trenge gjennom, penetrere, erobre? Og når han ikke lenger kan kontrollere sine egne drifter og sitt begjær? Han voldtar. «Talentet kaller på voldtekten.»

Slik skriver Kristeva og Hjorth.

***

Da jeg var fem år, begynte jeg å lese. Jeg kunne fortellingene jeg leste utenat, så jeg holdt boken opp ned og leste likevel. Høyt, for alle som ville høre. De voksne smilte og lo. Jeg hadde likevel oppdaget det viktige: Språket er en erobring, av et rom. Mitt eget rom. Så begynte jeg å skrive. På ett punkt i livet tok språket slutt. Jeg hadde lest Helen Cixiuos: Skriv ditt kvinneliv. Men mine kvinne-erfaringer var for uutsigelige. Jeg tegnet. Jeg tegnet meg selv, kneblet fra tå til topp, som en mumie. Så fjernet jeg lag for lag av knebelen gjennom skrift. Camilla Collett kalte sin første roman «mitt livs lenge tilbakeholdte skrik.» Jeg skrev. Jeg er en skrivende kvinne, ikke lenger kneblet. For hvert ord erobrer jeg rom, for meg selv, mitt liv, min skrift.

***

Hjorth iscenesetter seg selv gjennom de andre skrivende kvinners liv. Hun skaper et felles rom for skrivende kvinner. Et felles rom for abjektet, det for mannen avskyelige, det som reiser seg som stengsel mellom ham og objektet for hans begjær. Det som nekter å være objekt for hans begjær. Hun erobrer mannens og det mannliges domene: Betrakteren, den som vil forelskes, i språket og i kvinnen. Hjorth skriver romaner, og hun skriver sin egen resepsjon av kvinners skrift og menns kritikk.

Kvinner beskyldes for å blande det private, intime og det offentlige i sin kunst. Hjorth skriver at mannen, som betrakter, som kritiker, kanskje også som elsker i forhold til den skrivende kvinne, er den «som sauser sammen kjønn, diktning, skrekk, begjær og avsky i en usalig blanding – og med avslørende heftighet.» Har hun rett? Har Kristeva rett?

Jeg vet ikke. Jeg fortsetter å erobre. Jeg er forhekset av forelskelsen i språket.
***
Anbefaler disse bloggpostene med inspirerende tanker om kvinner og skrift:Våre små liv og Om å skrive blogg/Hersketeknikker i et nytt lys

Advertisements
Explore posts in the same categories: Litteratur og språk

Stikkord: , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

5 kommentarer den “Forelskelsen i språket”

  1. movale Says:

    Du skriver om forelskelse i språket, og om hvordan man kan bli forhekset. En veldig god beskrivelse. Jeg er også svært fasinert over språkets makt. Det får meg til å tenke ennå videre ift min egen tekst!

    Takk for inspirerende ord.

    -movale-

  2. HvaHunSa Says:

    Flott!

    Vi trenger ikke finne ut om Hjorth har rett eller ikke, det viktigste er at vi holder den muligheten (om at hun har rett) åpen. Og at vi fortsetter å skrive 😀

    • vigdissj Says:

      Takk for kommentar! Jeg er helt og fullt enig i at vi ikke trenger å finne ut om det Hjorth skrev er universelt gyldig, dvs om hun har rett. Det hun skrev inspirerte til mer skriving hos flere kvinner, og det var en god prosess 🙂


  3. […] Forelskelsen i språket October 20094 comments 4 […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: