Arkiver for november 2009

Arbeiderpartiet og frykten for De Andre

november 14, 2009

En redigert versjon av dette innlegget ble publisert i BT Debatt lørdag 14.11.09

Helga Pedersen (Ap) tar til motmæle overfor motstandere av Datalagringsdirektivet (DLD) i Dagbladet Debatt mandag 09.11.09. Som hovedmotstander har hun utsett seg advokat Jon Wessel-Aas, medlem i ICJ (International Commision of Jurists), som representant for de mest ekstreme krefter som vil at Norge skal bruke reservasjonsretten sin i EØS/EU og si nei til implementering av direktivet i vårt land.

Som en av de som gjør aktiv motstand mot direktivet, i form av blogging, twitter-aktivitet og medlemskap i den nystartede kampanjeorganisasjonen Stopp DLD, er det for meg merkelig at Helga Pedersen som Parlamentarisk leder for Ap legger seg på en slik retorikk. Stopp DLD fikk over 2000 medlemmer i løpet av svært kort tid, med representanter for alle politiske partier, også to av regjeringspartiene (og AUF), unntatt Ap. Det viser at Pedersen er i utakt med en sterk opinion som ikke uten videre vil finne seg i ekstremist-stempelet.

Likevel føyer ekstremist-påstanden seg godt inn i landskapet der hennes tidligere uttalelser befinner seg. Hun påstår at hun, i motsetning til motstanderne av direktivet, velger å stå på ofrene for grov kriminalitet sin side. Dette gjør hun ved å forsvare at hun har trukket ord som ”pedofili” og ”barneporno” inn i debatten. Jeg skal ikke frata henne denne omsorgen for ofrene, men jeg vil hevde at også motstanderne har omsorg for dem. Men vi ser litt lenger enn Helga Pedersen. De fleste av oss vet at det skal mer til enn det direktivet vil iverksette for å stoppe de fleste pedofile overgripere og barnepornoprodusenter og –forbrukere. Det er forholdsvis enkelt å omgå overvåking av dette slaget, for den som har litt teknologisk innsikt. Dessuten vil nye regler og direktiver gjøre at stadig ny teknologi tas i bruk for å omgå reglene. Grenser vil flyttes hele tiden, slik at lovverket igjen må strammes til. Når er grensen nådd for et statlig regelverk i forhold til inngripen i borgernes liv? Dette gir Ap og Helga Pedersen ikke svar på. Det blir for mange derfor ganske underlig at en parlamentarisk leder for et regjeringsparti hevder at potensielle ofre vil være tryggere ved implementering av et dette direktivet. I følge Pedersen er direktivet ganske uskyldig for vanlige borgere. Dette er et feilspor. Direktivet er, slik det er utformet, allerede en potensiell trussel for rettssikkerheten, og denne trusselen vil kunne øke. Land som har akseptert direktivet, problematiserer allerede dette. Det gjør også personvernkommisjoner, internasjonal forskning og for eksempel juridiske organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter.

Retorikken om ofre versus ekstremister trer derfor frem med en tydelig målgruppe: Den er myntet på de i befolkningen som selv ikke har den teknologiske innsikten om hva det er mulig å gjøre for å omgå overvåkingen. Jeg tror at Helga Pedersen med det undervurderer publikum, hun forsøker å kneble motstandere av direktivet ved å plassere dem i en ekstremist-gruppering, og hun appellerer til følelser i mangel av bedre argumenter. Jeg vil påstå at hun gjør dette også mot bedre vitende. For hva slags debatt er det i innad i Ap hvis man ikke kjenner til virkemidlene i direktivet?

Hvordan EU tenker seg å operasjonalisere direktivet fremgår tydelig av deres informasjon i INDECT-prosjektet. De etiske sidene ved prosjektet er ”diskutert” på INDECT’s nettside. Beskyttelse av borgere handler nemlig også om å beskytte dem mot en overivrig eller inkompetent stat, noe Pedersen ser ut til å glemme. De som ikke engasjerer seg i debatten om direktivet, synes også å mene at så lenge man ikke gjør noe ulovlig, er kritisk til myndigheter eller holder seg med meninger som er utenom det vanlige, har man ikke noe å frykte. Helga Pedersen legger seg tydelig på nettopp denne linjen, og bruker Økokrim, Politijuristene og Politiets Fellesforbund som sannhetsvitner. Men i INDECT-prosjektet beskrives dette slik: “It is often said that if you have done nothing wrong, you have nothing to fear. However, this is only true if every aspect of the criminal justice system works perfectly, on every occasion.” Hvilken trygghet gir dette for borgerne?

Frykten for de andre, de kriminelle som eventuelt, slik Pedersen hevder, kan bruke Norge som frihavn hvis vi ikke implementerer direktivet, viser seg derfor å være noe falsk. Den er basert på et utdatert syn på hva kriminalitet er og hvordan den foregår når det handler om elektroniske data. Den er også basert på en oppfatning av statlige rettssystemer som ufeilbarlige. Jeg motsetter meg at staten skal bekjempe angrep på de mest sårbare med midler som ikke egentlig virker. Jeg ønsker beskyttelse av sårbare, jeg ønsker at kriminalitet skal avsløres og straffes. Men da får man bruke midler som er målrettede, og i motsetning til Helga Pedersen mener jeg – uten å være ekstremist – at Datalagringsdirektivet ikke er et målrettet instrument. Det liberale samfunn er ikke tjent med et direktiv som anser alle borgere som potensielt skyldige. Det liberale samfunn bør unnlate å gi sine borgere en falsk følelse av trygghet. Den politiske makten i et liberalt samfunn bør ikke undergrave sine meningsmotstandere ved å omgjøre dem til en potensiell fare for samfunnet. Nettopp da blir frykten for de andre omgjort til frykten for statsmakten, og det er vel ingen tjent med, Helga Pedersen?

Reklamer