Arkiver for februar 2010

Myteskaping

februar 28, 2010

Jeg innrømmer det: Jeg leser Klassekampen. I min røde fortid sa jeg en gang opp mitt abonnement da Jon Michelet ble redaktør, fordi jeg syntes han var så ensidig og så ekstrem-macho at jeg ikke ville lese en avis han redigerte. Det var den gang. Nå, når jeg ikke lenger er sosialist, abonnerer jeg på lørdagsutgaven fordi jeg vil fordype meg i det til tider meget gode Bokmagasinet. Og så slumper jeg til å lese noe av det andre stoffet i avisen innimellom, hvis jeg er i så godt humør at de artiklene som eksponerer kommunistlingo i hver eneste setning ikke vil ergre vettet av meg.

Lørdag 20.februar forsøkte jeg meg. Der blir en smilende Heikki Holmås sitert på at det sentrale budskap Oslo SV kan bidra med for å snappe integreringsdebatten fra FrP er klasseperspektivet. «Det viktigste i Oslo er å utjevne de sosiale forskjellene, og her har høyresiden i Oslo ingenting å komme med» sier Holmås. Dette knytter han til det foreslåtte hijabforbudet for jenter i barneskolen, som igjen forbindes med et bedre læringsmiljø for barneskoleelevene, og deretter med sosiale forskjeller som i Holmås sitt språk blir ensbetydende med klasseskiller. Disse klasseskillene vil han da at innvandrere skal lære om, slik at de kan frigjøre seg fra dem i neste omgang, vil man tro. Disse utsagnene tillater jeg meg å dissekere og diskutere i det følgende.

Det at Holmås lar FrP stå som representant for høyresiden, noe jeg sterkt vil bestride siden jeg anser Frp for å være i beste fall et høyrepopulistisk parti, lar jeg i denne sammenheng ligge. Det viktigste, og det som bekrefter myter, er Holmås sin virkelighetsoppfatning av samfunnet som klassedelt. Klassedeling av samfunnet er basert på en historisk situert og teoretisk modell, der beskrivelsen av samfunnet gikk hånd i hånd med oppskriften på hvordan samfunnet skulle endres. Holmås, og mange med ham, forveksler denne modellen med virkeligheten. Holmås mener at de teoretiske og ideologiske briller han har på forteller ham sannheten om verden. Men den kunnskapen han innhenter om verden har disse teoriene som utgangspunkt, og dermed vil enhver informasjon bekrefte hans eget syn. Det at høyresiden i Oslo «ikke har noe å komme med» når det gjelder klasseperspektivet kommer derfor ikke nødvendigvis av at de ikke bidrar til at folk får det bedre, men at de ikke deler samme virkelighetsoppfatning som Holmås, og dermed arbeider på andre måter. I Klassekampen blir hans tese om at SV er de eneste som bidrar i så måte selvsagt stående. En myte dannes og bekreftes.

Et annet og større poeng er at Holmås altså vil tilføre innvandrere klasseperspektivet; hans og hans partis syn på virkeligheten. De skal formodentlig læres opp i marxistisk tankegods, og dermed se sin egen tilværelse ett eller annet sted på rangstigen i et klassedelt samfunn. I hvilken samfunnsklasse mener Holmås innvandrere hører hjemme? «Vi må støtte dem som reiser en kritisk debatt» sier Holmås, og mener antageligvis da at det eneste utgangspunktet for kritisk debatt er det sosialistiske. Holmås har altså et pedagogisk perspektiv i forhold til innvandrere: De er ikke i stand til å vurdere sin egen virkelighet, derfor trenger de sosialistiske politikere som med den rette pedagogikk skal lærer dem hvordan virkeligheten «er» og deretter hvordan de kan bidra til å endre den. Samtidig sier Holmås at man «skal være knallharde [på venstresida] på hva slags verdier som gjelder i det norske samfunnet.» Klassebevissthet, altså, og frigjøringskamp, men, for å bruke det samme språket: på de herskende klassers premisser. Det må være et tankekors for SV hvis de skal støtte kritisk tenkning og kamp mot makta, når de selv er de som sitter i regjering. Men ikke i Oslo, selvsagt. Der kan Holmås stå på.

Ser ikke Holmås og SV hvor nedlatende og umyndiggjørende dette er? Ikke engang den kjente frigjøringspedagogen Paolo Freire gikk så langt. Han var klar over at når de som var undertrykt våknet opp, kunne det godt tenkes at de ikke hadde de samme idealer eller så virkeligheten på samme måte som de som bidro til oppvåkningen. Bergen SV viser med all tydelighet at så langt vil man ikke slippe frigjøringen i partiet. Der var innvandrere, mange av dem, for full fart inn i SV. Men de slapp ikke inn, faktisk heller ikke inn i rommet på siste nominasjonsmøte, fordi de ikke hadde gått frem på rett måte ved innmelding, de hadde ikke de rette idealene, og i tillegg var de for mange på en gang.

Det er underlig at man ikke ser at ved å opprettholde modellen med klasseskiller, klassedeling og klassekamp, og tre den ned over virkeligheten, så kan man komme til å bidra til undertrykking. Enkeltmennesket har store problemer med å kjempe seg ut av en vanskelig situasjon, for «solidariteten» med de andre tilsier at ingen skal ha suksess hvis ikke alle har det. Klassereiser, som det kalles, blir omtrent umuliggjort, og dessuten kritisert. Man skal ikke tro man er noe, ihvertfall ikke for mye.

Jeg ser at samfunnet har mange skjevheter, og at mye må gjøres. Men jeg tror at så lenge man henvender seg til, og behandler, mennesker kun som del av en gruppe, eller som i dette tilfellet, en samfunnsklasse, så kommer man ikke langt nok, i beste fall. «Innvandrere» er ikke en ensartet gruppe som kan skyves inn i en klassedelingsmodell. Dette ensartede og ensrettende synet, sammen med forvekslingen av en modell med virkeligheten, er en del av en sosialistisk myteskaping som bør avsløres.

Torbjørn Sølsnes skrev i Minerva om venstresidens myteskaping 26.02.10.

Reklamer