Arkiver for mars 2010

Mandagsdiktet på en tirsdag

mars 23, 2010

Det første jeg vil si til mine trofaste diktlesere er: Beklager, mandagsdiktet uteble. Jeg har tilbrakt for mange timer foran pc både i jobbsammenheng og privat, og min høyre arm er ganske betent for tiden. Men ukens poesi kommer her, og det er en tekst som har gjort sterkt inntrykk på meg. Assosiasjonene er mange, og en dag vil de dukke opp som min egen poetiske tekst her på bloggen. Hold et lite øyeblikk fast i dine egne syner, drømmer, visjoner, smertepunkt, minner, etter hvert som de smyger seg inn på deg under lesningen. Det er Nicole Brossard som har skrevet teksten utdraget er hentet fra (La Capture du sombre, 2007), og jeg har funnet det i den utmerkede boken Audiatur. Katalog for ny poesi 2009 Bergen 5.-7.november.

Holde seg i live sier stemmen gjelder alle jenter også uansett hvem dere
er hold dere i live på grunn av den myke vinden i rosene og i ekstasen
hold dere i live vis dere med stavelsene og bildene ikke være redde for å
komme nær melankolien hold dere i live på tross av fluene og de sviende
merkene de små dekorasjonene og de lukkede skapene til hver og en av
oss hold dere i live med åpne armer som sidene i en ordbok pust tungt og
fort mellom tegnene speilene de små skissene ikke glem anhenget deres og
latin-grammatikken hold dere i live på tross av moren deres i badekaret
terroristene og løgnerne hold dere i live i månens akse og ta på speilene,
ta på speilene på de rette stedene før dere ser dere selv dra. Hold dere i live
som en som ikke er dere.

Mandagsdiktet

mars 15, 2010

I dag henter jeg et dikt fra samlingen «Et ansikt» av Göran Sonnevi, utvalgt og gjendiktet av Geir Gulliksen. Diktet har ingen tittel, bare nummer 250.

Skimmeret av mennesker i den
mørke huden
Din hud, og din
Våre mørknede menneskelivs strøm
Beinknoklene, flisene
av bein som reiser seg
splintret, sammen-
vokst igjen
under denne
huden, denne strømmen

Det finnes ingen annen vei til mennesker
enn å gå inn i
åpne seg mot
alles liv
alles selvstendige liv
slik de er
i sin hardhet, i sin nød
Noen annen måte finnes ikke
Bare der kan vi begynne
Bare der finnes en
begynnelse til en uendelig mykhet
Bare der finnes et ansikt

Mandagsdiktet på kvinnedagen

mars 8, 2010

Denne mandagen, på kvinnedagen, hva er bedre enn å finne frem den surrealistiske kunstneren Joyce Mansour? Fransk, med nord-afrikansk opprinnelse, litt glemt, lite oversatt, fordi de fleste regnet med at surrealisme, det var menn, som for eksempel André Breton, selv om det var han som «oppdaget» henne. Surrealisme er uopphørlige reiser gjennom poetenes indre, skriver Sissel Lie og Karin Gundersen i etterordet til samlingen «Aldri fortelle sin drøm», utvalgt og gjendiktet av disse to, som dagens dikt er hentet fra. Til kvinnedagen har jeg valgt et av de sterkeste anti-krigsaggresjonsdiktene jeg kjenner til:

RUSTNINGEN
Når krigen regner over dønning og strand
skal jeg møte med ansiktet som våpen
med tunge hulk over hodet
legger jeg meg på magen
mot vingen på et bombefly
og venter
når sementen brenner på fortauene
følger jeg bombenes rute gjennom mengdens grimaser
klynger jeg meg til ruinene
som hårvekst på naken kropp
øynene følger fortvilelsens langtrukne konturer
de døde som stekes i sol og blod
stilner ved min side
sykesøstre med hansker av hud
vasser i mildt og flytende liv
og de døde flammer opp
som halmslott
søylene synker i sand
planetene brøler
selv flanellsbuksene blir oppslukt
av fryktens gigantiske rom
og jeg blotter tennene og hånler fiolett i høystemt ekstase
hysterisk gavmild
når krigen regner over dønning og strand
skal jeg møte med ansiktet som våpen
med tunge hulk over hodet

(Fra Rovfugler, 1960)

Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke

mars 3, 2010

”Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens.”

Dette er ikke sitat fra Min kamp av Karl Ove Knausgård, men derimot fra en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott. Hans kanskje mest kjente roman, Kilden, om fiskeren Markus, innledes med disse enkle ordene. Enkle, fordi de i en sum sier noe om alle menneskers lodd, hvordan et menneskes liv rammes inn av de betingelser vi alle lever under. Våre liv har to faste holdepunkter hvorimellom alt annet flyter, er i bevegelse, ikke lar seg fange eller enkelt beskrive. Koordinatene er fødsel og død, og i vår tid og i vår del av verden er det slik at et menneskes fødsel er en så stor begivenhet at hele industrier er rettet inn mot det fenomen at et menneske trer inn i tiden.

I tidligere tider var fødsler kvinnesnakk, mens det i vårt samfunn i økende grad også blir samtaler mellom menn. Knausgårds skildring av sitt første barns fødsel i bok 2 er så dampende rå og intens at man trer inn i rommet og blir en lytter til hans kone Lindas dyriske stønning, man kan se hennes svette hud og hennes kropps vridninger ettersom barnet beveger seg nedover fødselskanalen. Har man født eller vært med på en fødsel, kjenner man også den sterke lukten av blod som på et vis frakter en inn til livets kjerne, til urkraften som er dets essens, dets begynnelse og dets slutt:

For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne ned mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes.

Slik skriver Knausgård , og det er så likt, men likevel så forskjellig, fra Gabriel Scotts enkle skildring av et livsløp. Scotts skildring av menneskets kår ligner det bibelske, som her, fra Jobs bok: ”Mennesket, født av en kvinne, lever kort og fylles av uro. Det spirer som blomsten – og visner, det flykter som skyggen og blir ikke stående.” Knausgårds skildring av døden er den vitenskapelige, men holdt i et språk som ikke kan betegnes som annet enn kunst, og slik skaper han fra første side denne blandingen av kunst, vitenskap og det hverdagslig enkle som preger alle de tre første bindene av Min kamp:

Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført med en slik sikkerhet at de har noen nesten rituelt over seg, som om livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen’s agreement, som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt noen timer tidligere, ville de straks ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger stadig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Liberkünske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den sorte substans i Mesencephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet bevegelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden.

Jeg skal forsøke å se bort fra at denne selvoppnevnte attenhundretallsmannen her, riktignok metaforisk, fremstiller liv og død som en maskulin tildragelse, en gentlemen’s agreement i livets biologiske avslutning, slik jeg tilgir renessansekunstneren Leonardo da Vinci at han fremstiller de menneskelige proporsjoner gjennom tegningen av den Vitruvianske mann. Jeg gjør det fordi deres kunst beveger og berører meg. Deres syn på verden og livet kan ikke befries fra deres kjønn like lite som en kvinnes, men det er mannens tap hvis han opphøyer sitt syn til det eneste menneskelige utsynspunkt, og med det allmenngjør det maskuline. Karl Ove Knausgård har ettertrykkelig fastslått allerede i tittelen på denne romanen i seks bind at dette handler om en mann, om en bestemt mann, og hans kamp. Det er ingen allmenngjøring, det er en personliggjøring, som på mange måter kjennes befriende. Som leser vet jeg hvor han står. Perspektivet er aldri noen annens, det er hans opplevelser og erfaringer, riktignok i romanform, og dermed i visse henseende fiksjon, men jeg er aldri i tvil om at jeg leser om mannen Karl Ove Knausgård. En gang fikk jeg spørsmål fra en som ikke enda hadde lest Knausgård, om jeg får et personlig utbytte av å lese Min kamp, når beretningen om denne mannens liv er så personlig? Svaret er et ubetinget ja. Så er da hans mannlige erfaringer noe av det som til en viss grad kanskje kan utelukke en kvinnelig erfaringsverden, mens tilnærmingen, utforskningen av en annen måte å nærme seg verden og sine erfaringer i verden, har en mer universell og ikke kjønnsbestemt appell? Denne tilnærmingen som handler om det han beskriver slik: ”å bejae det eksisterende, bejae tingenes tilstand, altså boltre meg i verden istedenfor å lete etter en vei ut av den [gjennom fiksjon], for på den måten ville jeg utvilsomt få et bedre liv.” Dette opplever jeg som kjernen i Knausgårds kamp, og den har jeg ingen problemer med å identifisere meg med som kvinne.

Jeg innrømmer at jeg i deler av bind 2 spør meg selv om hvorfor jeg skal vite alle disse detaljene i et menneskes liv, og i hans bekjentes liv. Likevel leser jeg videre, jeg er nysgjerrig på hvor dette leder, samtidig som jeg kjenner en økende irritasjon over at jeg lar meg forføre og manøvrere inn i en voyeurposisjon. Jeg står, som piken med tennstikkene, utenfor stuevinduet hos Knausgårds mens de har selskap der inne en nyttårsaften. Men ulikt den fattige og utstøtte piken ser jeg at der inne er ikke all verdens glans annet enn i det ytre. Der inne sitter mennesker og forsøker å snakke hyggelig sammen, mens de alle bærer hemmelige sår, rifter og bruddskader i sitt indre som gjør nærhet og varme vanskelig. Og akkurat denne kvelden sprekker fasaden litt opp, slik at virkeligheten i sin skjønnhet og sin elendighet et øyeblikk blir stående i relieff til det hverdagslige med stek og vinglass og sovende barn og oppvask. De metafysiske jordplater beveger seg et sekund, og etterpå er alt som før.

Denne kikkingen inn i den intime sfære gir meg av og til litt av den samme opplevelsen som når jeg vandrer rundt i installasjonskunstneren Mark Manders’ verk ”The absence of Mark Manders,»
som til tross for tittelens indikasjon av fravær likevel gir meg en nesten kvalmende opplevelse av nærvær. Jeg strammer magemusklene for å motsette meg denne intimiteten samtidig som jeg av all kraft forsøker å fjerne fordommene for å komme kunstneren i møte. Ønsket om å snu meg bort for å slippe å se er sterkt, men behovet for å se er sterkere. Det fysiske fraværet av kunstneren har ingen betydning, da kraften i hans nærvær er manipulativt og virksomt. Mark Manders installerer tingene som var de deler av hans liv, hans tanker og følelser, erfaringer og handlinger. Tingene roper ut hans tilstedeværelse, hans avtrykk, hans dysterhet, hans grusomme mørke, den skrikende, kalde lidenskapen i brutaliteten og sadismen ved en avsagd og tjærebelagt katt, hans humor, hans poesi, hans undring overfor og utspørring av verden og av kunsten. Det høye og det lave. Hans tegning med referanse til Bataille: ”Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke.”

Mark Manders er kunstneren som egentlig ville bli forfatter. Hans forfatterinstallasjon viser et stort skrivebord, der en trakt skulle føre forfatterens liv gjennom maskineriet, bearbeide det og la det komme ut som tekst via en liten skrivemaskin. (Teksten fortsetter under bildet)

Til forskjell fra Knausgårds kunst opplever jeg ikke hos Manders noen tilløp til jordskjelv. Likevel stiller jeg spørsmål om kunst og liv mens jeg vandrer rundt i hans stilleben, slik jeg også gjør det når jeg leser Knausgård. Blir liv til tekst gjennom kunstnerisk bearbeiding? Eller blir livet til liv gjennom kunst? Er skriveren sin egen tekst? Kan skriveren komme ut av seg selv gjennom sin egen tekst? Skriver forfatteren kun seg selv? Kan skriveren møte noen gjennom teksten, ordene, tropene som ordene danner? Kan ordene noen gang bli u-topiske, i betydningen uten topos – uten å handle om skriveren selv?

Åsa Linderborg skriver i den selvbiografiske romanen ”Meg eier ingen” om sitt liv med en mor som forlot og overlot henne til hennes alkoholiserte far. Et verk som også omfatter mer og mindre fordelaktige fremstillinger av andre mennesker i nær familie. Hun oppgir selv at hennes mor ikke er udelt begeistret for romanen, og heller ikke alle i hennes fars familie. Likevel holder hun fast ved at dette er hennes historie, slik hun husker den, samtidig som den historiske konteksten med arbeiderbevegelse, sosialisme og svenska folkhemmet gir fortellingen tyngde utover de rent personlige erindringer.

En slik tydelig politisk kontekst som hos Linderborg har ikke Knausgårds romaner foreløpig. Men her er sterk kritikk av samtidskunst og litteratur, av det feminiserte samfunn, av overfladiskheten i det (svenske) sosiale liv og hans egen manglende tilpasning til alt dette. Hans annerledeshet, som han finner røttene til i sin egen barndom. I den barndommen da nettopp hans annerledeshet i forhold til farens idealer ble hundset, mobbet, latterliggjort og straffet. Det topos for hele hans fortelling om annerledeshet og utenfor-opplevelse i de tre første romanene, har sin begrunnelse i geografisk og kulturelt sted. Det er dette han bærer med seg som noe han vil fri seg fra, i første omgang ved å bosette seg i Sverige, i andre omgang ved å skrive seg gjennom det.

Nøkkelen til dette topos finnes i det lille, hverdagslige utrykket ”ja vel.” Karl Ove Knausgård er sørlending, og tilbrakte flere ungdomsår i Kristiansand. Han og kompisene møtte hverandre stadig med dette ”ja vel.” Før jeg møtte denne hilsen i romanen for første gang, hadde hans sørlendingsbakgrunn på et vis ikke angått meg. Den var der bare som gjenkjennelig geografi. Med ”ja vel” ble jeg rykket ut av Karl Oves liv og inn i mitt eget. Halvt sørlending er jeg, men oppvokst på indre Østlandet. Med hver endeløse sommer midt i den inderligste sørlandsidyll fra fødselen av. Så mye gjenkjennelse det brått ble i romanen. Alle stedene, som jeg også har forhold til. Og uttrykket «javel» som jeg ble så lei av, som jeg hatet, for jeg forsto det ikke, og da jeg endelig forsto det, da jeg flyttet dit, til Kristiansand, var det ingenting, et begrep jeg hadde grublet på gjennom hele oppveksten, som virket så innforstått, og jeg var ikke med i det. Jeg var ekskludert fra noe helt hverdagslig, så inn til beinet østlending og dermed ikke en av dem, disse fetterne og kusinene, og onklene og tantene og besteforeldrene, en som aldri kunne bli en av dem, ikke kunne bli som dem, de som beveget seg med selvfølgelighet blant morellør og kissebær og plåmmår og kompår og makkrellen og rægår og båden og krabbøne, og så var det ingenting, en hilsen, som «heisan» eller «åssen går’e» og da orket jeg endelig ikke, orket ikke ta del i det, da stilte jeg meg utenfor i stedet for å legge sjelen min i å komme innenfor, og så bodde jeg der i ett år. Og så gjorde jeg slik jeg pleier, jeg dro ned sommeren etter og bodde to måneder til, for å kjenne etter om det faktisk var slik at glansen hadde gått av det. Og det hadde den. Det var ikke noe igjen, og dette ene ordet «javel» som hadde fylt meg med så mye bekymring og frykt og usikkerhet, fordi det stadfestet min utenforhet, og samtidig med så mye lengsel etter å være innenfor, det fylte meg nå med raseri, som om det hadde holdt meg for narr, som om det hadde lovet meg noe magisk og vist seg å være bare en liten fis, en blek sørlandsfis. Og der hadde jeg gått, sommer etter sommer hele mitt liv, og verket etter å finne ut av hva jeg skulle svare når noen sa «javel» som om det fantes en mystisk kode, en nøkkel til innenforskapet som jeg ville finne hvis jeg bare anstrengte meg nok, anstrengte meg så jeg til og med flyttet dit, og så løste det seg opp i at det eneste som finnes å svare på det innholdsløse «javel» er….»javel». Det er alt. Svaret på javel er javel. Det var da jeg, tjue år før Knausgård, i likhet med ham kjente at baksiden av min kjærlighet og lengsel var ”jeg hater denne byen.”

Og de følelsene handler selvsagt ikke bare om det bleke ”ja vel,” eller om en råtten innside bak det sørlandsblide og solkyssede. Det handler om å leve i to verdener, den voksnes og barnets som man bærer med seg, og om brudd med det man bærer med seg. Og hele tiden det underliggende som er både det uforanderlige og det forgjengelige, at begge disse aspekter former våre liv, og samtidig innebærer dette det vi lengter etter og det som definerer oss, men som likevel ikke gjør det, for vi vet ikke helt hva det er og livet er dette ytre og utenfor og samtidig dette gråtende mennesket som ikke er i stand til å finne ut av grunnforutsetningene for sitt eget liv og derfor leter, mer eller mindre i blinde, for å finne ut av seg selv og inn til seg selv, og gjennom det kanskje ut av seg selv og ut til andre, for å kunne akseptere og slutte letingen og dermed bli fri. Kanskje er dette den personlige delen av Knausgård sitt prosjekt. Og blir det da til mitt prosjekt gjennom lesingen, slik at jeg går ut av kikkerposisjonen og blir en deltaker? Kanskje, jeg kan ikke si det før jeg har lest alt. Noe katharsis blir det muligens ikke. Men det ryster meg, personlig og litterært, å holde på med dette. Livets begynnelse og avslutning kommer så brutalt frem i bevisstheten, innimellom mine egne og Karl Ove Knausgårds trivialiteter, og samtidig kjenner jeg en slags ro ved at alle disse sidene ved virkeligheten nettopp blir så hverdagslige og gis den samme lette verdi:

Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet.

Det beste ved livet er at det er fullstendig uten mening. Noen øyeblikk av klarsyn gjør det verd strevet:

”Hvor det kommer til syne, det som jeg ser, når verden likesom trer fram fra verden. Når man ikke bare ser det ubegripelige i den, men kommer helt nær det. Det som ikke taler, og som ingen ord kan nå, følgelig alltid utenfor vår rekkevidde, men likevel innenfor, for ikke bare omgir det oss, vi har selv del i det, vi er selv av det.”

Bevissthetens plateforskyvninger, der en annen og helt ukjent del av verden skaper en ørliten men svimlende og gjennomgripende rystelse.

Hjernevask: Spørsmålet Harald Eia glemte å stille

mars 2, 2010

Hvor ivrig eller god sosiologistudent Harald Eia var har jeg selvsagt ingen formening om. Som komiker har han aldri vært en jeg har ledd mye av, men det sier kanskje mer om meg enn om ham. Når han nå beveger seg inn på forskningsfeltet igjen, synes jeg første program i utgangspunktet ikke var så ille som jeg hadde fryktet. Populærformidling av vitenskap er i Norge et forsømt felt, og slike program kan, om de ikke bidrar til slik formidling i og for seg, være et middel til at flere forskere og forskningsfelt kommer på banen.

Eias naive spørsmål fungerer ganske godt, selv om man vet at han, ut fra avisartikler og intervjuer har en agenda, som han kanskje burde klargjort bedre innledningsvis. Det hadde vært mer redelig. Da tenker jeg på hans egen overbevisning om hva svaret på disse spørsmålene er, altså hvor programmet ledes og hvilken konklusjon det kommer til å få. Samtidig kan det tenkes at dette første programmet nettopp er en slags rekonstruksjon av hans egen personlige utforskningsreise, og bør tas som det, selv om han har en tydelig slagside med tanke på hvem han selv tar seriøst og hvem som nærmest gjøres til latter. Uansett hvordan man oppfatter programkonseptet er nettopp den slagsiden ikke kledelig. Og det er her jeg mener det viktigste spørsmålet ikke stilles. Harald Eia spør ikke hvilke spørsmål de intervjuede forskerne har stilt til det de regner som sitt materiale. Innen forskning, også innenfor sosiologi som er Eias «point of departure», vet man at alt avhenger av de gode forskningsspørsmål. Svarene man får vil avhenge av disse spørsmålene og hvilket materiale man stiller dem til. Eia går ut og vil ha svar på det han kaller det norske likestillingsparadokset. Er det slik at det er et spørsmål som er godt å stille til så vidt forskjellige fagfelt som forskerne i programmet representerer? Hvis det er et godt spørsmål til dem alle, er det gitt at de vil komme opp med de samme svar, ut fra så forskjellig forskningsmateriale som de beveger seg i? Vil de som forsker på biologi, evolusjonsteorier, eventuelt politiske beslutninger og teoretisk materiale, kunne enes om hva de ser etter og hvilke svar de får? Hvis det ville være slik at alle har det samme forskningsobjekt eller den samme forskningsenhet, kunne ikke alle da like gjerne forske på det samme med de samme spørsmål og det samme materiale?

Spørsmålene mine over er egentlig en reproduksjon av den gamle vitenskapsteoretiske striden mellom positivisme og annen forskning. Innenfor Eias konsept kan dette bli til forskjellene på arv og miljø som bestemmende faktorer i menneskers liv. Nå er det slik at det understrekes i det første programmet at det handler om begge deler, selv om den forskeren (Baron-Cohen) som får siste ord ikke forsker på miljøets eller kulturens påvirkning.

For å leve opp til redelighetskravet jeg stiller til Eia, kan jeg fortelle at jeg selv tror det er viktig å stille spørsmål ved den rene sosialkonstruksjonismen, slik for eksempel Holbergprisvinner Ian Hacking gjør, når han stiller spørsmålet «The social construction of What?» For å si det veldig enkelt: Det er viktig å skille mellom de konstruerte begrepene vi bruker for forenkling og/eller klassifisering (for eksempel i forskning) og menneskers erfaringsverden. I forhold til Eias superforenklede problemstilling vil jeg si at ja, noe er biologi og noe er kultur, selv om jeg ikke er sikker på blandingsforholdet.

Jeg håper på en nyanserik programserie, som, slik Dag Hessen skriver, ikke får verken forskere eller andre ut i skyttergravene merket «arv» og «miljø» igjen, men nettopp gjør det Eia sier han vil, hjelpe oss å forstå hva forskning kan si om våre liv.

Mandagsdiktet: Kilden

mars 1, 2010

Favorittpoetene mine er flere, og noen ganger glemmes en av dem for en stund. I dag løfter jeg frem en av de glemte jeg brått fant igjen: Danske Pia Tafdrup, vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 1999 for samlingen Dronningeporten som dagens dikt er hentet fra. Jeg liker godt hvordan hun beskriver Dronningeporten, i den poetiske bruk av ordet, som en «vej ind i verden også for kvinder» (Noter, s. 175).

Kilden
Jeg skriver for at løfte stenen, for at vække orme,
snegle og andet kryb, skriver for at åbne en forseglet port
til lyset, til vandet og den isblå himmel, en indgang anet,
endnu før den dukkede op i drømmenes irgange.

Hymne og elegi udspringer af et fælles alfabet,
de samme bogstaver breder sig sort som et net af årer
fra hud til hud, mens pennens spids lyser som guldet
i jorden, hvorover stilheden hvælves i en stadig større kuppel.

Som solen spiller på vandet i et flimmer af farver,
er sjælen det hemmelige aftryk, der spejles under det skrevne;
jeg skriver og åbner porten på klem, akkurat
så lille en sprække, at den, der vil se, kan se.

En kilde, der ikke lader sig tømme, løber ud i brønden,
hvor jeg fylder pennen for at lade natten strømme
hen over papiret, den klokke af sne, hvor ordene lyder,
der linje for linje slynger mig nærmere mod min død.

Photo by André Skyaasen