Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke

”Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens.”

Dette er ikke sitat fra Min kamp av Karl Ove Knausgård, men derimot fra en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott. Hans kanskje mest kjente roman, Kilden, om fiskeren Markus, innledes med disse enkle ordene. Enkle, fordi de i en sum sier noe om alle menneskers lodd, hvordan et menneskes liv rammes inn av de betingelser vi alle lever under. Våre liv har to faste holdepunkter hvorimellom alt annet flyter, er i bevegelse, ikke lar seg fange eller enkelt beskrive. Koordinatene er fødsel og død, og i vår tid og i vår del av verden er det slik at et menneskes fødsel er en så stor begivenhet at hele industrier er rettet inn mot det fenomen at et menneske trer inn i tiden.

I tidligere tider var fødsler kvinnesnakk, mens det i vårt samfunn i økende grad også blir samtaler mellom menn. Knausgårds skildring av sitt første barns fødsel i bok 2 er så dampende rå og intens at man trer inn i rommet og blir en lytter til hans kone Lindas dyriske stønning, man kan se hennes svette hud og hennes kropps vridninger ettersom barnet beveger seg nedover fødselskanalen. Har man født eller vært med på en fødsel, kjenner man også den sterke lukten av blod som på et vis frakter en inn til livets kjerne, til urkraften som er dets essens, dets begynnelse og dets slutt:

For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne ned mot kroppens laveste punkt, hvor det samler seg i en liten kulp, synlig fra utsiden som et mørkt og bløtlig felt på den stadig hvitere huden, alt mens temperaturen synker, lemmene stivner og tarmene tømmes.

Slik skriver Knausgård , og det er så likt, men likevel så forskjellig, fra Gabriel Scotts enkle skildring av et livsløp. Scotts skildring av menneskets kår ligner det bibelske, som her, fra Jobs bok: ”Mennesket, født av en kvinne, lever kort og fylles av uro. Det spirer som blomsten – og visner, det flykter som skyggen og blir ikke stående.” Knausgårds skildring av døden er den vitenskapelige, men holdt i et språk som ikke kan betegnes som annet enn kunst, og slik skaper han fra første side denne blandingen av kunst, vitenskap og det hverdagslig enkle som preger alle de tre første bindene av Min kamp:

Disse første timenes forandringer foregår så langsomt og blir utført med en slik sikkerhet at de har noen nesten rituelt over seg, som om livet kapitulerer ifølge bestemte regler, en slags gentlemen’s agreement, som også det dødes representanter retter seg etter, idet de alltid venter til livet har trukket seg ut før de starter invasjonen av det nye landskapet. Da er den til gjengjeld ugjenkallelig. De enorme svermene med bakterier som begynner å spre seg ut i kroppens indre, kan ingenting stanse. Hadde de forsøkt noen timer tidligere, ville de straks ha møtt motstand, men nå er alt stille rundt dem, og de trenger stadig dypere inn i det fuktige og mørke. De når de Haverske kanaler, de Liberkünske krypter, de Langerhanske øyer. De når Bowmans kapsel i Renes, Clarks søyle i Spinalis, den sorte substans i Mesencephalon. Og de når hjertet. Fortsatt er det intakt, men frarøvet bevegelsen, som hele dets konstruksjon er innrettet mot, har det noe underlig ødslig ved seg, lik et anlegg arbeiderne har måttet forlate i hui og hast, kunne man tenke seg, de urørlige kjøretøyene som lyser gult mot skogens mørke, brakkene som ligger tomme, vognene i taubanen som henger fullastede en etter en oppover fjellsiden.

Jeg skal forsøke å se bort fra at denne selvoppnevnte attenhundretallsmannen her, riktignok metaforisk, fremstiller liv og død som en maskulin tildragelse, en gentlemen’s agreement i livets biologiske avslutning, slik jeg tilgir renessansekunstneren Leonardo da Vinci at han fremstiller de menneskelige proporsjoner gjennom tegningen av den Vitruvianske mann. Jeg gjør det fordi deres kunst beveger og berører meg. Deres syn på verden og livet kan ikke befries fra deres kjønn like lite som en kvinnes, men det er mannens tap hvis han opphøyer sitt syn til det eneste menneskelige utsynspunkt, og med det allmenngjør det maskuline. Karl Ove Knausgård har ettertrykkelig fastslått allerede i tittelen på denne romanen i seks bind at dette handler om en mann, om en bestemt mann, og hans kamp. Det er ingen allmenngjøring, det er en personliggjøring, som på mange måter kjennes befriende. Som leser vet jeg hvor han står. Perspektivet er aldri noen annens, det er hans opplevelser og erfaringer, riktignok i romanform, og dermed i visse henseende fiksjon, men jeg er aldri i tvil om at jeg leser om mannen Karl Ove Knausgård. En gang fikk jeg spørsmål fra en som ikke enda hadde lest Knausgård, om jeg får et personlig utbytte av å lese Min kamp, når beretningen om denne mannens liv er så personlig? Svaret er et ubetinget ja. Så er da hans mannlige erfaringer noe av det som til en viss grad kanskje kan utelukke en kvinnelig erfaringsverden, mens tilnærmingen, utforskningen av en annen måte å nærme seg verden og sine erfaringer i verden, har en mer universell og ikke kjønnsbestemt appell? Denne tilnærmingen som handler om det han beskriver slik: ”å bejae det eksisterende, bejae tingenes tilstand, altså boltre meg i verden istedenfor å lete etter en vei ut av den [gjennom fiksjon], for på den måten ville jeg utvilsomt få et bedre liv.” Dette opplever jeg som kjernen i Knausgårds kamp, og den har jeg ingen problemer med å identifisere meg med som kvinne.

Jeg innrømmer at jeg i deler av bind 2 spør meg selv om hvorfor jeg skal vite alle disse detaljene i et menneskes liv, og i hans bekjentes liv. Likevel leser jeg videre, jeg er nysgjerrig på hvor dette leder, samtidig som jeg kjenner en økende irritasjon over at jeg lar meg forføre og manøvrere inn i en voyeurposisjon. Jeg står, som piken med tennstikkene, utenfor stuevinduet hos Knausgårds mens de har selskap der inne en nyttårsaften. Men ulikt den fattige og utstøtte piken ser jeg at der inne er ikke all verdens glans annet enn i det ytre. Der inne sitter mennesker og forsøker å snakke hyggelig sammen, mens de alle bærer hemmelige sår, rifter og bruddskader i sitt indre som gjør nærhet og varme vanskelig. Og akkurat denne kvelden sprekker fasaden litt opp, slik at virkeligheten i sin skjønnhet og sin elendighet et øyeblikk blir stående i relieff til det hverdagslige med stek og vinglass og sovende barn og oppvask. De metafysiske jordplater beveger seg et sekund, og etterpå er alt som før.

Denne kikkingen inn i den intime sfære gir meg av og til litt av den samme opplevelsen som når jeg vandrer rundt i installasjonskunstneren Mark Manders’ verk ”The absence of Mark Manders,»
som til tross for tittelens indikasjon av fravær likevel gir meg en nesten kvalmende opplevelse av nærvær. Jeg strammer magemusklene for å motsette meg denne intimiteten samtidig som jeg av all kraft forsøker å fjerne fordommene for å komme kunstneren i møte. Ønsket om å snu meg bort for å slippe å se er sterkt, men behovet for å se er sterkere. Det fysiske fraværet av kunstneren har ingen betydning, da kraften i hans nærvær er manipulativt og virksomt. Mark Manders installerer tingene som var de deler av hans liv, hans tanker og følelser, erfaringer og handlinger. Tingene roper ut hans tilstedeværelse, hans avtrykk, hans dysterhet, hans grusomme mørke, den skrikende, kalde lidenskapen i brutaliteten og sadismen ved en avsagd og tjærebelagt katt, hans humor, hans poesi, hans undring overfor og utspørring av verden og av kunsten. Det høye og det lave. Hans tegning med referanse til Bataille: ”Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke.”

Mark Manders er kunstneren som egentlig ville bli forfatter. Hans forfatterinstallasjon viser et stort skrivebord, der en trakt skulle føre forfatterens liv gjennom maskineriet, bearbeide det og la det komme ut som tekst via en liten skrivemaskin. (Teksten fortsetter under bildet)

Til forskjell fra Knausgårds kunst opplever jeg ikke hos Manders noen tilløp til jordskjelv. Likevel stiller jeg spørsmål om kunst og liv mens jeg vandrer rundt i hans stilleben, slik jeg også gjør det når jeg leser Knausgård. Blir liv til tekst gjennom kunstnerisk bearbeiding? Eller blir livet til liv gjennom kunst? Er skriveren sin egen tekst? Kan skriveren komme ut av seg selv gjennom sin egen tekst? Skriver forfatteren kun seg selv? Kan skriveren møte noen gjennom teksten, ordene, tropene som ordene danner? Kan ordene noen gang bli u-topiske, i betydningen uten topos – uten å handle om skriveren selv?

Åsa Linderborg skriver i den selvbiografiske romanen ”Meg eier ingen” om sitt liv med en mor som forlot og overlot henne til hennes alkoholiserte far. Et verk som også omfatter mer og mindre fordelaktige fremstillinger av andre mennesker i nær familie. Hun oppgir selv at hennes mor ikke er udelt begeistret for romanen, og heller ikke alle i hennes fars familie. Likevel holder hun fast ved at dette er hennes historie, slik hun husker den, samtidig som den historiske konteksten med arbeiderbevegelse, sosialisme og svenska folkhemmet gir fortellingen tyngde utover de rent personlige erindringer.

En slik tydelig politisk kontekst som hos Linderborg har ikke Knausgårds romaner foreløpig. Men her er sterk kritikk av samtidskunst og litteratur, av det feminiserte samfunn, av overfladiskheten i det (svenske) sosiale liv og hans egen manglende tilpasning til alt dette. Hans annerledeshet, som han finner røttene til i sin egen barndom. I den barndommen da nettopp hans annerledeshet i forhold til farens idealer ble hundset, mobbet, latterliggjort og straffet. Det topos for hele hans fortelling om annerledeshet og utenfor-opplevelse i de tre første romanene, har sin begrunnelse i geografisk og kulturelt sted. Det er dette han bærer med seg som noe han vil fri seg fra, i første omgang ved å bosette seg i Sverige, i andre omgang ved å skrive seg gjennom det.

Nøkkelen til dette topos finnes i det lille, hverdagslige utrykket ”ja vel.” Karl Ove Knausgård er sørlending, og tilbrakte flere ungdomsår i Kristiansand. Han og kompisene møtte hverandre stadig med dette ”ja vel.” Før jeg møtte denne hilsen i romanen for første gang, hadde hans sørlendingsbakgrunn på et vis ikke angått meg. Den var der bare som gjenkjennelig geografi. Med ”ja vel” ble jeg rykket ut av Karl Oves liv og inn i mitt eget. Halvt sørlending er jeg, men oppvokst på indre Østlandet. Med hver endeløse sommer midt i den inderligste sørlandsidyll fra fødselen av. Så mye gjenkjennelse det brått ble i romanen. Alle stedene, som jeg også har forhold til. Og uttrykket «javel» som jeg ble så lei av, som jeg hatet, for jeg forsto det ikke, og da jeg endelig forsto det, da jeg flyttet dit, til Kristiansand, var det ingenting, et begrep jeg hadde grublet på gjennom hele oppveksten, som virket så innforstått, og jeg var ikke med i det. Jeg var ekskludert fra noe helt hverdagslig, så inn til beinet østlending og dermed ikke en av dem, disse fetterne og kusinene, og onklene og tantene og besteforeldrene, en som aldri kunne bli en av dem, ikke kunne bli som dem, de som beveget seg med selvfølgelighet blant morellør og kissebær og plåmmår og kompår og makkrellen og rægår og båden og krabbøne, og så var det ingenting, en hilsen, som «heisan» eller «åssen går’e» og da orket jeg endelig ikke, orket ikke ta del i det, da stilte jeg meg utenfor i stedet for å legge sjelen min i å komme innenfor, og så bodde jeg der i ett år. Og så gjorde jeg slik jeg pleier, jeg dro ned sommeren etter og bodde to måneder til, for å kjenne etter om det faktisk var slik at glansen hadde gått av det. Og det hadde den. Det var ikke noe igjen, og dette ene ordet «javel» som hadde fylt meg med så mye bekymring og frykt og usikkerhet, fordi det stadfestet min utenforhet, og samtidig med så mye lengsel etter å være innenfor, det fylte meg nå med raseri, som om det hadde holdt meg for narr, som om det hadde lovet meg noe magisk og vist seg å være bare en liten fis, en blek sørlandsfis. Og der hadde jeg gått, sommer etter sommer hele mitt liv, og verket etter å finne ut av hva jeg skulle svare når noen sa «javel» som om det fantes en mystisk kode, en nøkkel til innenforskapet som jeg ville finne hvis jeg bare anstrengte meg nok, anstrengte meg så jeg til og med flyttet dit, og så løste det seg opp i at det eneste som finnes å svare på det innholdsløse «javel» er….»javel». Det er alt. Svaret på javel er javel. Det var da jeg, tjue år før Knausgård, i likhet med ham kjente at baksiden av min kjærlighet og lengsel var ”jeg hater denne byen.”

Og de følelsene handler selvsagt ikke bare om det bleke ”ja vel,” eller om en råtten innside bak det sørlandsblide og solkyssede. Det handler om å leve i to verdener, den voksnes og barnets som man bærer med seg, og om brudd med det man bærer med seg. Og hele tiden det underliggende som er både det uforanderlige og det forgjengelige, at begge disse aspekter former våre liv, og samtidig innebærer dette det vi lengter etter og det som definerer oss, men som likevel ikke gjør det, for vi vet ikke helt hva det er og livet er dette ytre og utenfor og samtidig dette gråtende mennesket som ikke er i stand til å finne ut av grunnforutsetningene for sitt eget liv og derfor leter, mer eller mindre i blinde, for å finne ut av seg selv og inn til seg selv, og gjennom det kanskje ut av seg selv og ut til andre, for å kunne akseptere og slutte letingen og dermed bli fri. Kanskje er dette den personlige delen av Knausgård sitt prosjekt. Og blir det da til mitt prosjekt gjennom lesingen, slik at jeg går ut av kikkerposisjonen og blir en deltaker? Kanskje, jeg kan ikke si det før jeg har lest alt. Noe katharsis blir det muligens ikke. Men det ryster meg, personlig og litterært, å holde på med dette. Livets begynnelse og avslutning kommer så brutalt frem i bevisstheten, innimellom mine egne og Karl Ove Knausgårds trivialiteter, og samtidig kjenner jeg en slags ro ved at alle disse sidene ved virkeligheten nettopp blir så hverdagslige og gis den samme lette verdi:

Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet.

Det beste ved livet er at det er fullstendig uten mening. Noen øyeblikk av klarsyn gjør det verd strevet:

”Hvor det kommer til syne, det som jeg ser, når verden likesom trer fram fra verden. Når man ikke bare ser det ubegripelige i den, men kommer helt nær det. Det som ikke taler, og som ingen ord kan nå, følgelig alltid utenfor vår rekkevidde, men likevel innenfor, for ikke bare omgir det oss, vi har selv del i det, vi er selv av det.”

Bevissthetens plateforskyvninger, der en annen og helt ukjent del av verden skaper en ørliten men svimlende og gjennomgripende rystelse.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Litteratur og språk

Stikkord: , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

3 kommentarer den “Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke”

  1. nedoverbakke Says:

    Du får ha meg unnskyldt at jeg nærmest kommenterer uten og ha noe å si. Men saken er, det skyldes deg selv, din tekst. Noen tekster avler spørsmål, skaper et behov hos leser for ytterligere forklaring. Man kommenterer fordi at man vil forstå eller sjekke om man har forstått. Eller rett og slett fordi man ikke er enig. Ingenting av dette skjer her, ikke med din tekst. Føler at jeg ved endt lesning fakttisk har forstått alt du vil si, noe er nytt, annet er ved det kjente, jeg er mett. Jeg liker hva jeg har lest og bærer det med meg. Hvilket fordrer en rettelse av meg selv: jeg kommenterer ikke uten å ha noe å kommentere, min kommentar kan oppsummeres i fire bokstaver: Takk. 🙂

    • vigdissj Says:

      Nedoverbakke:

      Det er interessant å lese en kommentar som er et resonnement som utvikler seg mot en konklusjon. Selv opplever jeg at teksten min mangler spenning, den er for utflytende, burde vært strammet inn og fått litt luft under noen poeng. Kanskje jeg gjør det en dag.I mellomtiden: Takk for kommentaren.


  2. […] Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke March 20102 comments 5 […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: