Arkiver for mai 2010

Poesi på mandag, 10.mai 2010

mai 10, 2010

Av og til snubler man over en bok det er helt rett å lese akkurat der og da. Man kan ha lest om den og tenkt at den vil jeg se etter, og så glemmer man. Til den dukker opp akkurat når man trenger den.

Sorg er en kroppslig tilstand jeg har god kjennskap til for tiden. Det har også Tomas Espedal. Jeg åpner hans bok «Imot kunsten» forsiktig, en side av gangen, det er som å tre inn i et fremmed rom der enkelte gjenstander synes merkelig kjente, men i halvmørke, slik at jeg må bruke tid på å se meg om. Gjenstandene, tegnene, er sprø, vakre, jeg tar dem i hendene, varsomt.

Her viser jeg noen av dem til deg:

«I lang tid hadde jeg ikke noe annet ønske enn å gå tidlig til sengs og bli liggende. Men det var ikke tid til noe sånt, det var så mye som skulle gjøres; huset skulle holdes i stand, en tenåring og hennes far; jeg laget mat og vasket klær, gjorde innkjøp og arbeidet i huset, ryddet og vasket, jeg hjalp henne med skolearbeidet. Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordslampen, ville skrive ordene ned, ville skrive dem bort, noterte og skrev, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappen til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang: det er på tide å gå til sengs.
Det er huset om natten.

[…]

Han slukker lampen på nattbordet, lukker øynene, hører at hun kler av seg i rommet ved siden av. Den eldste datteren, hun går til sengs. Han kjenner det i hele den trøtte kroppen, en varm eller kald skjelven, som å bli gjennomstrømmet av vann; en ren lykkefølelse. Hun sover. Han faller inn i hennes søvn, i husets stillhet. Huset om natten, han vet ingenting om det. Raske slag av vinger. Regn mot ruten, vinden i trærne, noen som står i rommet, han merker ingenting til det. Hva var det han drømte? Et tykt, grovt papirark med organiske bokstaver, små utvekster på papiret, som stivnet slim eller pressete blomster, hvete eller korn, men i sorte tegn, uleselige og vakre, en uforståelig skjønnhet i linje etter linje, tegn etter tegn: den uskrevne boken.»

**

Det er vår, men nettene ser ut til å ha blitt lengre. Dagen er kort, hektisk, aktiv. Natten rommer mitt liv, våkent eller drømmende. Jeg suger mørkets mildhet til meg, og spytter ut dets bitterhet. Langsomt falle til ro.

Reklamer

Mandagsdiktet: Kurt Johannessen

mai 4, 2010

I bøkene øvingar og andre øvingar har Kurt Johannessen små poetiske og litt humoristiske strofer som det er godt å utføre som fysisk aktivitet. Det blir altså mulig å leve poetisk, og det er en spennende tanke, selv om Johannessens poetiske liv er annerledes enn det livet Tomas Espedal beskriver i Gå – Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Det de har felles er likevel dette som er livets første begynnelse: Bevegelse. Liv er bevegelse.

Her er noen små øvelser som rommer mye:

Ein morgon det er vindstille;
hald litt luft i handa di.

**

Kjøp ei trådsnelle med kvit tråd.
Gå inn i ein skog ved midnatt.
Legg forsiktig tråden langs skogbotnen.

**

Overbevis deg sjølv om at du ikkje har nokon fri vilje.
Installer så fri vilje.

**

Pust inn.
Tenk på lydar som kjem når ein isbre rører på seg.
Pust ut.

(Fra Andre øvingar)

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet
igjen.

**

Kyss vinden.

(Fra Øvingar)

Oss joggere i mellom

mai 1, 2010

I mange, mange år rommet min løpserfaring hovedsakelig mine frenetiske forsøk på å rekke bussen. Smertefullt stavret jeg meg gjennom dagen etter en slik start på morgenen. Langt bak i bevisstheten svevde likevel noen minner om ei jente med flagrende lyst hår som løp 60-meteren ganske fort.

For tre somre siden gikk jeg en tur langs en fjellveg jeg kjenner godt. Nesten uten min våkne bevissthet tok først den ene foten et steg opp og ut i lufta, og den andre fulgte etter, og tro lett i bakken den ene etter den andre, og med fryd, forbauselse og forskrekkelse løp jeg videre! Nei, jeg svevde, jeg fløy, fløt gjennom fjelluften. Frihet!

Etter dette første forsøket har det blitt flere. Denne tredje sesongen er jeg definitivt mer dedikert. Jeg kan mer, vet mer, kjenner kroppens kapasitet og kondisjon bedre. Det er mange måter å jogge på, har jeg funnet ut. Eller løpe, som jeg liker å kalle det. Det passer bedre til min opplevelse. Fortsatt kan jeg kjenne den svevende frihetsfølelsen av og til, og nå sitter den i lenge etterpå. Endorfiner, selvsagt. Det er utrolig hva en liten løpetur kan gjøre med dagsform, humør og generelt og spesielt stress.

I nærheten av arbeidsstedet mitt, der jeg bor deler av uka, er en skog. En fantastisk svart-or-skog, langs munningen av Hardangerfjorden. Der løper jeg. Etter hvert flere ganger i uka. Det er svært mange som går tur og jogger der. Til å begynne med kjente jeg meg litt sky, jeg gikk tur, liksom, og når det ikke var andre i nærheten, løp jeg litt. Etter hvert kommer formen seg, forbausende fort, faktisk. Jeg blir tryggere. Jeg begynner også å se på de som jogger, hvordan de løper. Mange har ørepropper. Hva hører de på? Har de noen som roper «stå på, fortere, dette klarer du, kom igjen!» til dem? Eller er det musikk som driver dem videre, høye tøffe beats som pisker hjertet inn i rytme, pumper blodet rundt i kroppen, som en ekstra drivkraft?

Når en går tur i skogen, nikker en eller sier hei til de en møter. Men slik er det ikke mellom joggere. De er liksom i sin egen verden. Trodde jeg. Nå, når jeg har løpt der noen uker, og har kommet ut av skapet som jogger, slik at jeg til og med jogger forbi de som er ute på kveldsturen sin, oppdager jeg at det finnes et joggesamfunn. Men det er ikke smil, «hei» eller slike hilsener som gjelder i joggesamfunnet. Først er det bare så vidt man registerer at det er en annen jogger i nærheten. En bevissthet på at det er et annet lignende vesen der. Neste gang man møtes i forbifarten er det et mer rett-på-blikk, men ikke rettet mot ansiktet, når den andre kommer prustende og brasende gjennom skogen som et forvillet og jaget dyr.

Nå har jeg kommet dit at vi ser skjevt opp i retning av ansiktet til den andre, som en anerkjennelse av at vi tilhører samme samfunn. Direkte blikk med en stum hilsen blir det nok ikke før jeg endrer antrekk. Jeg har nemlig ikke gått til anskaffelse av det siste i joggeutstyr, som helst skal settes sammen litt skjødesløst, for å vise at man har holdt på en stund, og liksom bare tok det som var nærmest da man kledde seg for den daglige løpeturen.

Siste trinn på anerkjennelse og hilsen er nok et forsiktig nikk. Dit kommer jeg ikke før jeg putter propper i ørene for å stenge den fantastiske fuglesangen i et fredet område ute. Da kan jeg til gjengjeld regne meg som fullverdig medlem av joggesamfunnet, og sende skjeve blikk mot de som kommer tungpustede og later som de går tur, for å vise at vi er her, vi som du ønsker å assosiere deg med. Hold ut, så er du snart innenfor. Fryden venter deg når du får farten opp og formkurven stiger!