Poesi på mandag, 10.mai 2010

Av og til snubler man over en bok det er helt rett å lese akkurat der og da. Man kan ha lest om den og tenkt at den vil jeg se etter, og så glemmer man. Til den dukker opp akkurat når man trenger den.

Sorg er en kroppslig tilstand jeg har god kjennskap til for tiden. Det har også Tomas Espedal. Jeg åpner hans bok «Imot kunsten» forsiktig, en side av gangen, det er som å tre inn i et fremmed rom der enkelte gjenstander synes merkelig kjente, men i halvmørke, slik at jeg må bruke tid på å se meg om. Gjenstandene, tegnene, er sprø, vakre, jeg tar dem i hendene, varsomt.

Her viser jeg noen av dem til deg:

«I lang tid hadde jeg ikke noe annet ønske enn å gå tidlig til sengs og bli liggende. Men det var ikke tid til noe sånt, det var så mye som skulle gjøres; huset skulle holdes i stand, en tenåring og hennes far; jeg laget mat og vasket klær, gjorde innkjøp og arbeidet i huset, ryddet og vasket, jeg hjalp henne med skolearbeidet. Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordslampen, ville skrive ordene ned, ville skrive dem bort, noterte og skrev, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappen til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang: det er på tide å gå til sengs.
Det er huset om natten.

[…]

Han slukker lampen på nattbordet, lukker øynene, hører at hun kler av seg i rommet ved siden av. Den eldste datteren, hun går til sengs. Han kjenner det i hele den trøtte kroppen, en varm eller kald skjelven, som å bli gjennomstrømmet av vann; en ren lykkefølelse. Hun sover. Han faller inn i hennes søvn, i husets stillhet. Huset om natten, han vet ingenting om det. Raske slag av vinger. Regn mot ruten, vinden i trærne, noen som står i rommet, han merker ingenting til det. Hva var det han drømte? Et tykt, grovt papirark med organiske bokstaver, små utvekster på papiret, som stivnet slim eller pressete blomster, hvete eller korn, men i sorte tegn, uleselige og vakre, en uforståelig skjønnhet i linje etter linje, tegn etter tegn: den uskrevne boken.»

**

Det er vår, men nettene ser ut til å ha blitt lengre. Dagen er kort, hektisk, aktiv. Natten rommer mitt liv, våkent eller drømmende. Jeg suger mørkets mildhet til meg, og spytter ut dets bitterhet. Langsomt falle til ro.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Litteratur og språk

Stikkord: , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: