Arkiver for juli 2010

Ettertanker; Knausgård 5

juli 31, 2010

Litteraturkritikere har ikke anstrengt seg mye for å skrive om bind 5 av Knausgårds Min kamp. Det er forståelig av flere grunner. Først og fremst venter vi på det siste bindet i denne serien, punktumet for i underkant av tre tusen sider, halesporden som skal slå i vannet med et opprørende plask og få oss til å se det vi har lest, snakket om, beskrevet og besunget, i et helt nytt lys.

En annen stillhetens årsak er at bind 5 er så utrolig dårlig. Jeg strevde med bind 3, men forsto etter hvert tegningen og fortsatte derfor å lese. Bind 4 var enda verre, til tider nesten som skrevet av en tenåring – den attenåringen Knausgård var i den perioden bind 4 omhandler. I bind 5 er Knausgård voksen, boken starter i 1988, da han har kommet inn på Skrivekunstakademiet i Bergen av en eller annen grunn. Noen har sett noe i tekstene hans og sluppet ham inn. Det går ikke bra, etter hans egen oppfatning. Bind 5 er skrevet omtrent på det nivået i skrivekunst han må ha vært på i denne tiden. Under lesningen måtte jeg utbryte til en som deler hus med meg: «dette er så ufattelig dårlig!» Responsen var overraskelse, for hadde jeg ikke hele tiden snakket om storheten i Knausgårds prosjekt?

Det har jeg, og fortsatt holder jeg fast ved det. Likevel, bind 5 er en litterær pine å lese. I hvertfall til man kommer over halvveis.

Og det er derfor, fordi noe endrer seg underveis, at jeg fortsatt har tro på Knausgårds prosjekt. Han har uttalt i ett eller annet intervju, jeg husker ikke lenger hvor, jeg har lest det meste og begynner å gå i surr når det gjelder hvem som har sagt og skrevet hva, og hvor han har uttalt det ene og det andre; men han har altså sagt at han ønsker å skrive dårlig med vilje, for at det litterære, eller kunstneriske, ved teksten ikke skal skygge for det erfarte livet. Han vil komme så tett på det nakne livet som mulig, og vil undersøke om det lar seg gjøre gjennom å skrive direkte dårlig, i et rett frem språk, nesten som hvem-som-helst kunne ha gjort det.

Det kunne de selvsagt ikke. Hvem-som-helst kan ikke gjennomføre et slikt prosjekt, kanskje ikke en gang en sjettedel av det, det blir for mye, for tøft, for pinlig, selvransakende, selvpiskende og selvutleverende. For det skal han ha, han holder ikke mye tilbake i sitt ønske om å gi leseren alt, en «her er jeg»-holdning som serverer hans eget hode på et fat lenge før noen skulle komme til å tenke tanken på at det ville være et mulig eller nødvendig forlangende.

Men jeg blir så nysgjerrig på hva han vil med dette, hvorfor han vil at jeg, og andre, skal lese dette mølet, alle fyllekulene, all fylleangsten, ubehjelpeligheten generelt i livet, som jeg selvsagt kjenner meg igjen i, men bare delvis, fordi jeg er kvinne, og dermed er en av de som i samme alder kunne vært utlevert til menn som Knausgård. Den ville, sultne, angstfylte, sosialt klønete og sære typen menn som er tiltrekkende for en del kvinner, der noen av dem vil frelse en slik mann og andre kjenner seg alt for godt igjen og søker bekreftelse i sin like.

Og akkurat da jeg kjenner at jeg får en viss godhet for denne mannen, der han går omkring i et regnvått og vindfullt Bergen jeg kjenner godt fordi jeg selv har studert der, så slår boken om. Det er som å se en fotballkamp, der lagene føler hverandre på tennene, og nesten umerkelig skjer et taktskifte, og tilskueren kjenner at pusten bli annerledes, dypere, musklene i magen trekker seg litt sammen, og der! kommer målet og forløsningen. Når knaus har latt leseren lide seg gjennom pinlig språk og uendelig mange sosiale flauser, nær ved å gi opp, men fascinert nok til å fortsette kikkingen gjennom vinduet inn i eget og Knausgårds liv, blir språket umerkelig endret. En ny fasthet, ingen vakre formuleringer, bare skrevet med mer presisjon, litt mer bevissthet om eget talent, en anelse mer rakrygget, som om han reiser seg, ser seg selv og leseren i øynene og sier jovisst, det kan gå bra dette her. Dere hadde troen på meg; selv var jeg så flau over egen mangel på talent at jeg satt taus i selskap med andre forfattere en hel kveld slik at de alle undret seg over hva som var i veien; men nå, nå begynner jeg å tro på at jeg kan. Nå løsner det. Nå skriver jeg, og jeg gjør det godt.

Men før han kommer så langt har han gitt slipp på tanken om å bli forfatter. Han studerer litteratur, og skriver om litteratur, i Morgenbladet, Klassekampen, Vinduet. Og så, plutselig sitter han der, og det velter frem, side etter side, som om det å gi slipp på drømmen også stilte prestasjonsangsten i skyggen for en stund. Den første romanen utgis.

Men det varer ikke. Etter den første romanen blir det igjen tørke. Dramatiske hendelser, mer fyll og tilsvarende mangel på kontroll, selvskading, beskyldninger om voldtekt, angst og isolering, brudd med samboer nummer to. Så skjer det igjen:

Jeg klynget meg til skrivingen, satt inne på kontoret fra morgen til kveld, det ble ingenting. Journalistene hadde for lengst sluttet å ringe; når det en sjelden gang hendte, var det for å spørre om jeg ville være med i en artikkel om enboksforfattere. Men i februar 2002 hendte det noe. Jeg begynte på nok en korttekst, la handlingen til attenhundretallet, men lot alt som fantes nå, finnes, og stedet hvor det foregikk var Tromøya, men likevel ikke, en helt annen historie lot seg ane, og i denne parallelle verdenen, som ligner på vår, men ikke var det, lot jeg Yngve, pappa og meg selv ta båten ut til Torungen en sommernatt. Jeg beskrev den natten som jeg husket den, med ett unntak: måken pappa lyser på med lommelykten, fikk et par små, tynne armlignende utvekster like under vingene. De hadde vært engler, lot jeg ham si, og da visste jeg: det er en roman. Endelig, det er en roman.

Og så forlater han Bergen.

Knausgård har kontroll. I dette prosjektet har han kontroll, i den forstand at han vet hva han gjør. Bevegelsen i romanen, de 2700 sidene, er ikke jevnt kronologisk. Hendelser belyses flere ganger, i litt endrede versjoner, slik vi gjør når vi forteller om vårt liv til noen, og så, etter en stund, skal fortelle det samme, men så endrer minnet seg litt, nye sider ved det som skjedde trer frem, andre skyves i bakgrunnen, vi kommer plutselig til å huske noe som ikke ble fortalt forrige gang. Hendelsene er de samme, men minnet endrer seg, er levende; gjorde det ikke det ville det være snakk om patologi. Lever et barn i terror, som Karl Ove Knausgård gjorde, vil det forme et menneske. Er man noenlunde reflektert, vil man før eller senere gå inn i en prosess der hendelser og atmosfære fra oppveksten tas frem til vurdering, og bevisstheten om hva slags sammenhenger en har inngått i, vil forme livsfortellingen. Egne valg tas opp til vurdering. Dette er den personlige prosessen Knausgård forteller om, som er nært knyttet til forfatterskapets utvikling.

Det litterære prosjektet Min kamp handler om, er noe annet, men dypt forbundet med det personlige. Spenningene mellom disse to prosjektene, som peker langt utover forfatteren selv og leserens eventuelle gjenkjennelse, gjør verket verd å lese, og bind 6 verd å vente på. For han har jo vist at han kan skrive som få andre. Jeg håper han innfrir ved å overraske – igjen – i bind 6.

Advertisements

Språklig moderering av bloggposten «monstermaster…»

juli 4, 2010

Kanskje bør man ikke skrive bloggposter i for stor affekt. Karakteriseringer kommer ofte ut i krassere form enn det som gagner temaet. Jeg skrev at Sp’s statssekretær kom med en løgn. Det beklager jeg, for det er en påstand jeg ikke har dekning for. Det jeg derimot har dekning for, er å påstå at andre alternativer enn master gjennom Hardanger aldri har vært vurdert på slik måte at de ble reelle konkurrenter til høyspentmaster og -linjer i hardangerområdet. Statnett har hatt føringen hele vegen og har aldri vist vilje til å diskutere alternativer på en reell måte.

Turistnæringen i Hardanger er svært viktig. Den danner levebrød for mange av innbyggerne. Derfor skal man ikke kimse av de millionene som er avsatt for å dempe en krise hos dem. Men det er fortsatt slik at vil vil jo ha mennesker fra hele verden til å komme hit! Millioner i krisedemping holder bare en kort stund. Svikten i tilstrømming til regionen på grunn av at vi som nasjon har skuslet bort både nasjonalarv og verdensarv har varig effekt. Det er helt utrolig at en minister kan få lov til å ta slike avgjørelser.

Monstermaster i Hardanger

juli 3, 2010

Terje Riis-Johansen og Jens Stoltenberg har bestemt seg, og en «samlet regjering» står bak – monstermastene skal bygges i Hardanger, for å sikre strøm til bergensregionen, som det heter. Eller til oljeindustrien, kan det også oversettes som.

Riis-Johansen overbeviser ikke med sin analyse: «Dette er en klassisk situasjon der storsamfunnets behov er annerledes enn de lokale ønskene» sier han til BT. Nei, herr minister, denne situasjonen er ikke klassisk. For det første forveksles Statnetts ønsker med storsamfunnets behov i denne analysen. Kraftbehovet kan være reelt nok, det er ikke her stridens kjerne ligger. Derimot ligger den i hvordan kraftbehovet skal dekkes, og om det kan dekkes i én region uten at det går på bekostning av en annen region. For det andre er nedlatenheten i begrepet «de lokale ønskene» nesten ikke til å holde ut for en hardangerboer, når en vet at her har hardangersamfunnet, med alle ordførerne for syv kommuner i spissen, stått samlet mot Statnetts ønske om å rasere Norges nasjonalperle. Det handler om mye mer enn «lokale ønsker,» Riis-Johansen!

Videre utredning ville utsatt byggingen i minst ett år, sier Stoltenberg, og så lenge ville man ikke vente, fordi kraftsituasjonen var så prekær. Hvordan vet man at den er prekær? Gjennom Statnetts analyser, selvsagt. Finnes det ingen muligheter til å bøte midlertidig på denne situasjonen mens man utreder på redelig vis hvilke andre alternativer som finnes enn monstermaster gjennom «delvis uberørt natur»? Det gjør det faktisk. Mobile kraftverk eksisterer.

Om mulig er regjeringens troverdighet enda mer svekket enn før, når SV som var imot, og i Bergen fortsatt nekter å stå bak denne avgjørelsen, likevel støtter den, og Sp’s statssekretær serverer løgnen om at «alle alternativer er gundig vurdert» i samme artikkel i BT som referert over. Dette stemmer jo ikke. Statnett gjorde et estimat av kostnadene ved land-og sjøkabel, uten at dette alternativet var utredet i det hele tatt, og dette estimatet ble svelget med hud og hår av regjeringen uten videre undersøkelser. Store tall skremmer, men bør man ikke undersøke hva som faktisk ligger bak dem før man tar avgjørelser som, også i følge Riis-Johansen, er et «betydelig inngrep»?

Sviket mot Hardanger bekreftes ytterligere ved økonomisk plaster på såret for turistnæringen. Sølvpenger? Hva med oss som bor her? Som ikke er turister? Som får vårt bosted, vårt lokalsamfunn, vårt friluftsliv, vår rekreasjon, vår tilhørighet og stedlige identitet rasert? Hva med oss, Riis-Johansen? Hva med oss, Jens Stoltenberg? For oss handler det ikke om penger, men om å kunne kjenne stolthet over vår stedlige identitet!

Guri Størvold (statssekretær, Sp) vil legge stor vekt på «dialog med lokalbefolkningen.» Generelt er jeg stor tilhenger av dialog. Men her har Statnett og regjeringen forspilt sin rolle som dialogpartner. Man begår ikke overgrep og deretter forlanger at man skal sitte ned og snakke rolig sammen om saken. Statnett har ikke troverdighet som dialogpartner. Det har de tydelig vist.