Ettertanker; Knausgård 5

Litteraturkritikere har ikke anstrengt seg mye for å skrive om bind 5 av Knausgårds Min kamp. Det er forståelig av flere grunner. Først og fremst venter vi på det siste bindet i denne serien, punktumet for i underkant av tre tusen sider, halesporden som skal slå i vannet med et opprørende plask og få oss til å se det vi har lest, snakket om, beskrevet og besunget, i et helt nytt lys.

En annen stillhetens årsak er at bind 5 er så utrolig dårlig. Jeg strevde med bind 3, men forsto etter hvert tegningen og fortsatte derfor å lese. Bind 4 var enda verre, til tider nesten som skrevet av en tenåring – den attenåringen Knausgård var i den perioden bind 4 omhandler. I bind 5 er Knausgård voksen, boken starter i 1988, da han har kommet inn på Skrivekunstakademiet i Bergen av en eller annen grunn. Noen har sett noe i tekstene hans og sluppet ham inn. Det går ikke bra, etter hans egen oppfatning. Bind 5 er skrevet omtrent på det nivået i skrivekunst han må ha vært på i denne tiden. Under lesningen måtte jeg utbryte til en som deler hus med meg: «dette er så ufattelig dårlig!» Responsen var overraskelse, for hadde jeg ikke hele tiden snakket om storheten i Knausgårds prosjekt?

Det har jeg, og fortsatt holder jeg fast ved det. Likevel, bind 5 er en litterær pine å lese. I hvertfall til man kommer over halvveis.

Og det er derfor, fordi noe endrer seg underveis, at jeg fortsatt har tro på Knausgårds prosjekt. Han har uttalt i ett eller annet intervju, jeg husker ikke lenger hvor, jeg har lest det meste og begynner å gå i surr når det gjelder hvem som har sagt og skrevet hva, og hvor han har uttalt det ene og det andre; men han har altså sagt at han ønsker å skrive dårlig med vilje, for at det litterære, eller kunstneriske, ved teksten ikke skal skygge for det erfarte livet. Han vil komme så tett på det nakne livet som mulig, og vil undersøke om det lar seg gjøre gjennom å skrive direkte dårlig, i et rett frem språk, nesten som hvem-som-helst kunne ha gjort det.

Det kunne de selvsagt ikke. Hvem-som-helst kan ikke gjennomføre et slikt prosjekt, kanskje ikke en gang en sjettedel av det, det blir for mye, for tøft, for pinlig, selvransakende, selvpiskende og selvutleverende. For det skal han ha, han holder ikke mye tilbake i sitt ønske om å gi leseren alt, en «her er jeg»-holdning som serverer hans eget hode på et fat lenge før noen skulle komme til å tenke tanken på at det ville være et mulig eller nødvendig forlangende.

Men jeg blir så nysgjerrig på hva han vil med dette, hvorfor han vil at jeg, og andre, skal lese dette mølet, alle fyllekulene, all fylleangsten, ubehjelpeligheten generelt i livet, som jeg selvsagt kjenner meg igjen i, men bare delvis, fordi jeg er kvinne, og dermed er en av de som i samme alder kunne vært utlevert til menn som Knausgård. Den ville, sultne, angstfylte, sosialt klønete og sære typen menn som er tiltrekkende for en del kvinner, der noen av dem vil frelse en slik mann og andre kjenner seg alt for godt igjen og søker bekreftelse i sin like.

Og akkurat da jeg kjenner at jeg får en viss godhet for denne mannen, der han går omkring i et regnvått og vindfullt Bergen jeg kjenner godt fordi jeg selv har studert der, så slår boken om. Det er som å se en fotballkamp, der lagene føler hverandre på tennene, og nesten umerkelig skjer et taktskifte, og tilskueren kjenner at pusten bli annerledes, dypere, musklene i magen trekker seg litt sammen, og der! kommer målet og forløsningen. Når knaus har latt leseren lide seg gjennom pinlig språk og uendelig mange sosiale flauser, nær ved å gi opp, men fascinert nok til å fortsette kikkingen gjennom vinduet inn i eget og Knausgårds liv, blir språket umerkelig endret. En ny fasthet, ingen vakre formuleringer, bare skrevet med mer presisjon, litt mer bevissthet om eget talent, en anelse mer rakrygget, som om han reiser seg, ser seg selv og leseren i øynene og sier jovisst, det kan gå bra dette her. Dere hadde troen på meg; selv var jeg så flau over egen mangel på talent at jeg satt taus i selskap med andre forfattere en hel kveld slik at de alle undret seg over hva som var i veien; men nå, nå begynner jeg å tro på at jeg kan. Nå løsner det. Nå skriver jeg, og jeg gjør det godt.

Men før han kommer så langt har han gitt slipp på tanken om å bli forfatter. Han studerer litteratur, og skriver om litteratur, i Morgenbladet, Klassekampen, Vinduet. Og så, plutselig sitter han der, og det velter frem, side etter side, som om det å gi slipp på drømmen også stilte prestasjonsangsten i skyggen for en stund. Den første romanen utgis.

Men det varer ikke. Etter den første romanen blir det igjen tørke. Dramatiske hendelser, mer fyll og tilsvarende mangel på kontroll, selvskading, beskyldninger om voldtekt, angst og isolering, brudd med samboer nummer to. Så skjer det igjen:

Jeg klynget meg til skrivingen, satt inne på kontoret fra morgen til kveld, det ble ingenting. Journalistene hadde for lengst sluttet å ringe; når det en sjelden gang hendte, var det for å spørre om jeg ville være med i en artikkel om enboksforfattere. Men i februar 2002 hendte det noe. Jeg begynte på nok en korttekst, la handlingen til attenhundretallet, men lot alt som fantes nå, finnes, og stedet hvor det foregikk var Tromøya, men likevel ikke, en helt annen historie lot seg ane, og i denne parallelle verdenen, som ligner på vår, men ikke var det, lot jeg Yngve, pappa og meg selv ta båten ut til Torungen en sommernatt. Jeg beskrev den natten som jeg husket den, med ett unntak: måken pappa lyser på med lommelykten, fikk et par små, tynne armlignende utvekster like under vingene. De hadde vært engler, lot jeg ham si, og da visste jeg: det er en roman. Endelig, det er en roman.

Og så forlater han Bergen.

Knausgård har kontroll. I dette prosjektet har han kontroll, i den forstand at han vet hva han gjør. Bevegelsen i romanen, de 2700 sidene, er ikke jevnt kronologisk. Hendelser belyses flere ganger, i litt endrede versjoner, slik vi gjør når vi forteller om vårt liv til noen, og så, etter en stund, skal fortelle det samme, men så endrer minnet seg litt, nye sider ved det som skjedde trer frem, andre skyves i bakgrunnen, vi kommer plutselig til å huske noe som ikke ble fortalt forrige gang. Hendelsene er de samme, men minnet endrer seg, er levende; gjorde det ikke det ville det være snakk om patologi. Lever et barn i terror, som Karl Ove Knausgård gjorde, vil det forme et menneske. Er man noenlunde reflektert, vil man før eller senere gå inn i en prosess der hendelser og atmosfære fra oppveksten tas frem til vurdering, og bevisstheten om hva slags sammenhenger en har inngått i, vil forme livsfortellingen. Egne valg tas opp til vurdering. Dette er den personlige prosessen Knausgård forteller om, som er nært knyttet til forfatterskapets utvikling.

Det litterære prosjektet Min kamp handler om, er noe annet, men dypt forbundet med det personlige. Spenningene mellom disse to prosjektene, som peker langt utover forfatteren selv og leserens eventuelle gjenkjennelse, gjør verket verd å lese, og bind 6 verd å vente på. For han har jo vist at han kan skrive som få andre. Jeg håper han innfrir ved å overraske – igjen – i bind 6.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Litteratur og språk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: