Arkiver for august 2010

Kraftkontemplasjon over en kaffekopp

august 16, 2010

«Urørt natur, ha ha» lød en melding på Twitter i dag morges, med referanse til Hardanger og kraftmaster. Saken, som jeg har blogget om tidligere, og brukt mye energi på i lang tid, skal den summeres opp slik? Jeg leste også blogginnlegget fra Vox populi, og humøret sank. I dag har jeg vært nedslått og lurt på om jeg orker mer av denne diskusjonen. Innledningsvis skriver Knut Johannessen en harselas over monsterbegrepet, og tar det med seg videre i teksten som en gjennomgangsmetafor for å beskrive alle paradoksene i diskusjonen om monstermaster. Monstrene er ikke egentlig kraftmastene, hevder Johannessen, men det mangehodete monstertrollet som viser seg i alle de merkelige kriker og mørke kroker man finner når man tar et dypdykk ned i materien om hardangermaster. Jeg blir ille til mote fordi jeg faktisk følger de fleste argumentene i teksten.

Urørt natur
Hardanger består ikke av svært mye totalt urørt natur, selv om vi har mye som er nokså lite berørt. Hardanger er en ravine fra istiden, og det er spor av befolkning her helt fra steinalderen. I en av mine favoritturløyper kan man stoppe ved en helleristning som er svært gammel: Det er et båtmotiv, som man vanligvis finner like ved fjord eller sjø. Men her er motivet ristet inn flere hundre meter over nåværende havflate. Både dette og andre spor viser at havflaten tidligere sto atskillig høyere enn den gjør nå. Like ved denne helleristningen skal deler av kraftgaten gå. Den skal også forsere deler av det mest brukte turarealet i Kvam, der det nå på lørdag gikk en demonstrasjonsfjelltur mot mastene med 7-800 mennesker innover i det som ikke er urørt natur, men et så eldgammelt kulturlandskap at det virker urørt for den som begir seg inn i det. Går en alene, kan en, hvis en går langt nok inn, kjenne seg i slekt med de som kom hit for første gang, og så dette landskapet uten en stier, uten turløyper, uten benker eller varder, bare dem og urlandskapet formet av is, vann og løs stein. Urlandskapet er der fortsatt, men en må vandre inn i det, ikke stryke over det i helikopter, for riktig å la seg bergta.

Sjøkabel og muffestasjoner
Likevel gikk jeg ikke med i demonstrasjonsturen. Jeg satt med en kaffe på trappen hjemme og kontemplerte over kraftpolitikk og lokalpolitikk. For hva er det som skjer når regjeringen varsler en slags tenkepause som kanskje ikke endrer noen ting? Noen føler det som en delvis seier. Jeg gjør ikke det. For man skal fortsatt bygge, bare fra en annen ende. Hvordan man brått skal få til det, når saken om konsesjon fra Sima tok sin tid, vet bare regjeringen (og kanskje Statnett). Demonstrasjonsturen gikk som planlagt, for Bevar Hardanger kjøper ikke regjeringens vedtak om endring i planer. At vedtaket kan bety enda mer krangel, er dagens utvikling i saken et bevis på, når hardangerordførerne hevder de har hørt en ting, mens regjeringsdeltakerne mener de har sagt noe annet.

Kravet om sjøkabel lå tilsynelatende bak demonstrasjonene. Ved nærmere ettersyn ligger mange hunder begravet i dette kravet. En av dem er ønsket om å velte regjeringen, som mange av demonstrantene deler. Jeg ønsker selv et regjeringsbytte, men jeg er ikke villig til å skyve Hardanger foran meg for å få det til. Det blir et for høyt spill, der risikoen for å tape grundig er høylydt til stede. I dette ligger ikke noen generell mistanke mot glødende demonstranter, der mange av dem er gode venner og bekjente. Deres engasjement for Hardanger trekkes ikke i tvil.

Men hva skjer i lokalpolitikken når det kan se ut til at kravet om sjøkabel skal granskes nærmere? Da blir det et spørsmål om hvor kabelen skal opp av sjøen, og om hvor store og støyende muffestasjonene som viderefører strømmen fra sjø til landkabel blir. Den blir plassert i Norheimsund, ikke langt fra mitt hjem. Når jeg først ønsker sjøkabel, er jeg faktisk villig til å akseptere det. Men det ønsker ikke Ap-ordføreren i kommunen. Hun er overhode ikke villig til å ha en muffestasjon her. Og da har vi det gående. Ethvert tiltak som kan treneres skal treneres. Ethvert politisk anliggende omgjøres til en lokaliseringsdebatt. Dette skal absolutt ikke ordføreren alene ha ansvar eller skyld for. Lokalpolitikken er uendelig slitsom fordi det er dette den består mest av. Og derfor blir jeg nedtrykt, med tanke på alt som smuldrer opp og blir til årelange krangler og munner ut i ingenting.

Hardangerbru og master
Men Hardangerbru fikk de til. Og det brukes selvsagt mot mastemotstanderne, med det mest ulykksalige eksempelet der grafiske master blir satt ved siden av brokarene for å vise urimeligheten i å være mot master, som i bloggen til Vox populi, folkets røst. Kan man tenke seg at mastemotstanderne også var mot bro? Noen av dem, men ikke alle. Er hardingene dermed bare noen store egoister, som ikke vil være med og dra lasset for «bergensregionen» – eventuelt for kraftsaken for Norge?

For å kunne svare på det må en kanskje være sosialt, geografisk og kulturelt situert akkurat her. Eller for den del, i alle små regioner og lokalsamfunn i Norge. Det er to ting som gjelder i slike samfunn: Å få flere til å bli boende, eventuelt flytte til, og å få flere turister som betaler for seg så næringslivet kan blomstre i det minste noen få måneder i året. Det er en beinhard kamp med alle tenkelige og utenkelige virkemidler. Hva får folk til å flytte til og bli boende? At de har en jobb er første bud. Dernest at lokalsamfunnet tilbyr noe som det blir mindre og mindre av i verden: natur, luft, rom. Altså i betydningen å ha rom rundt seg. Hvorfor befolkes vestlandet i stadig større grad av nederlendere? Fordi de er så trøtte at de nesten blir syke av befolkningstettheten i Nederland. I Eidfjord, Sima-kommunen, er tettheten av nederlendere så stor at kommunen på folkemunne bare heter Little Holland. Det er dette små vestlandskommuner selger seg selv på, det er det som drar folk hit: romslighet og natur. Nederlendere, tyskere, og selvsagt polakker og estlendere kommer i flokker.

Det er ikke bare vakkert, dette. Og ihvertfall ikke uberørt. Flere mennesker gir mer overføringer. Kraftlinjer gir ingenting. Panikken brer seg når grunnlaget for vekst kan se ut til å forsvinne. I tillegg kommer en dyp kjærlighet til dette landskapet, der det faktisk er slik at alle drar ut på tur, sommer som vinter, på ettermiddager og i helger, så snart det er mulig. Ingen av disse sidene ser regjeringen ut til å ha forstått. Det førte til det som i BT kalles «skremmende dårlig politisk håndverk.»

Kunstmaster
Hvis en da ikke kan gjøre mastene til en attraksjon i seg selv. Statkraft har ikke konsesjon for annet enn tradisjonelle master, men åpner nå for å ta befolkningen med i en diskusjon om mastenes utseende. Det er interessant, og åpner helt nye perspektiver og muligheter.

Men vil lenkegjengen være med på det? Jeg er ikke så sikker. Kanskje kommer det for sent. Kanskje er man for såret, for overkjørt, uten tillit.

Dessuten er det kanskje ikke dette vi burde diskutere i det hele tatt? Kanskje det er et feilspor? Hvem vinner mest på å holde diskusjonen om mastene oppe? Et visst nettselskap, statsdrevet.

En annen diskusjon
Vi hadde ikke diskutert master kontra sjøkabel hvis ikke Statnett hadde overbevist om at bergensregionen, det vil si befolkning og industri, trenger mer og mer stødig strømtilførsel. Elektrifisering av sokkelen. Det vil si mer ren, fornybar kraft for å drive produksjon av fossil kraft. Der både fossil og fornybar kraft kanskje skal selges til Europa, mens vi importerer kraft som muligens er produsert på kull. Skal vi dette? Vil vi dette? Det er økonomiske, men også klimamessige og miljømessige spørsmål, altså politiske spørsmål og beslutninger. Regjeringen hadde i lengden tjent på å slutte med å opptre som en allvitende far som skjermer barna sine for realitetetene. Kraftpolitikken i Norge har alt for lenge vært en litt dårlig skjlut hemmelighet; i det minste noe man ikke snakker om, og ikke trekker frem i politiske debatter eller valgtaler. Regjeringen påberoper seg åpenhet men gir det ikke. Men heldigvis finnes det folk som vet, som deler sin kunnskap, og som gir regjeringen opplyst motstand og diskusjoner på informert grunnlag. Om ikke annet, så har mastene i Hardanger, de enda ikke realiserte, fått frem stemmer som bidrar til opplysning i slike spørsmål. Men at debatten kommer til å dreie seg om den egentlige kraftpolitikken heretter har jeg mine tvil om. Alt for mange er tjent med å holde den på et annet nivå.

Slikt kan en komme til å kontemplere over, på en trapp i solen, en lørdag i Hardanger. Jeg kjenner med en del av meg at jeg burde vært der, når jeg senere på dagen ser venner og kjente stå og synge i kor i kjent terreng på TV. På den annen side klarer jeg ikke se bort fra sakens kompleksitet lenger. For ingen skal lenger kunne si at dette er enkelt, verken de som er for eller de som er mot master. Til det er kunnskapen blitt for mangfoldig og monstrene for mange (takk, Vox). For eller mot master er ikke lenger spørsmålet, der står saken.

Potensiell fredløshet

august 7, 2010

Debatten rundt personvern og datalagringsdirektivet (dld) kan ofte oppleves som en pseudo-debatt, fordi de skarpeste diskusjonene sjelden berører de dypere og mer prinsipielle sidene ved myndigheters inngripen overfor frie borgeres rett til vern om sin personlige sfære.

Det vi egentlig diskuterer er hva det vil si å være nettopp en fri borger, og hvor stor makt staten skal ha som lovgiver og lovutøver. Mange som deltar i diskusjonen hevder at så lenge man ikke har noe å skjule så har man ikke noe å frykte. Ved å innta et slikt standpunkt blir mer underliggende faktorer i borgerskapets frihet og myndighetenes/statens maktutøvelse oversett. Staten oppfattes som den gode forsørger, riktignok noe upersonlig, men likevel en makt som vil oss vel. Hvis man tenker seg at staten er en mer aktiv kraft, som skaper rammene for det samfunnet vi beveger oss i, blir dette bildet kanskje enda mer positivt.

Som lovgiver og lovutøver er staten en del av samfunnets skapende kraft, og ved å holde seg innenfor lovens rammer vil borgerne kunne oppleve seg selv som delaktige i denne skaperkraften. Som borger kan man selvsagt velge å lukke øynene for det faktum at grensene mellom det lovlydige og lovløsheten, eller kanskje man heller skal kalle det fredløsheten, av og til er ganske smale. Men som aktivt deltakende borger kan en ikke overse at det er i statens interesse å skape en viss utrygghet hos borgerne om hvorvidt de er innenfor eller utenfor, og at det å være på randen av utenforskap, eller utstøtthet (som er den sittende norske regjerings favorittord), er en mulighet vi alle en dag kan stå overfor.

Det er denne frykten for utstøtelse som skal holde oss innenfor, og den frykten er aller mest aktiv hvis vi alle blir betraktet som potensielle overtredere fra statens side. Hvordan vi ser oss selv har mindre betydning. Kontinuerlig overvåking av alle gjennom flest mulig elektroniske spor kan bidra til en slik frykt. Vi kunne innvende at så lenge staten tolker lovlydige borgeres aktiviteter med velvilje, vil konsekvensene av overvåkingen ikke være annet enn det personlige ubehag ved en slik påtrengende inngripen og regulering fra en utenforstående part. Men i det øyeblikk den velvillige tolkningen forsvinner, enten grunnlaget for mistanke
er reelt eller ikke, så vil konsekvensene kunne bli uhyrlige. Josef K’s erfaringer kunne bli våre, og en slik prosess er ikke så fjern som mange later til å tro.

Likevel handler makten i lovreguleringer og direktiver egentlig ikke om hvorvidt staten tolker borgernes aktiviteter med velvilje eller ikke. Makten ligger nettopp i at vi alle til enhver tid trues til å tenke gjennom våre handlinger fordi alle våre sosiale handlinger overvåkes. Makten ligger altså i trusselen om potensiell straff, potensialet for utstøtelse av samfunnet, fellesskapet, de ordnede forhold. Makten ligger i å spille på våre behov for fellesskap og sosialt liv, og samtidig gjøre oppfyllelsen av disse behovene til potensielt farlige.

Det er et paradoks at datalagringsdirektivet ble innført på grunnlag av frykten for terror. I Norge ble dette grunnlaget omgjort til å gjelde andre typer kriminalitet, men etter at PST bekjentgjorde sin trusselvurdering, og i enda større grad etter pågripelsen av tre personer for konspirasjon til terrorvirksomhet i Norge, er terrorfaren også et grunnlag for dld i Norge i følge justis- og påtalemakt. Terrorfare skaper frykt, og har nettopp denne frykten som grunnlag for sin virksomhet. Statens maktutøvelse grunngis med frykt for at det skal komme noen utenfra og omstyrte et samfunns orden. Det som er utenfor det ordnede samfunn er pr definisjon kaos og truende kaoskrefter. For å skape trygghet for borgerne ønsker staten å innføre kontrollerende tiltak. Paradokset har (minst) to sider. Den ene er at reguleringer sjelden er effektive, og når det gjelder dld, er de heller ikke målrettede, i og med at alle skal overvåkes og datatilfanget blir kolossalt. Den andre siden ved paradokset er at en frykt (for terror) skal erstattes av en annen (for potensiell utstøting/fredløshet). Frykt er altså det prinsipp som styrer både terrorisme og statlig maktutøvelse.

Når slik frykt blir overdreven vil den føre til ufrihet, manglende autonomi, og til mistenksomhet overfor både myndigheter og medborgere. Staten har som lovgiver og lovutøver makt over borgerne. Samtidig har borgerne makt til å regulere statens lovgivning og lovutøvelse, og denne balansen er et kjennetegn på demokratiske, liberale samfunn. Det er når staten blir overmakt det virkelig er fare på ferde. Den faren er det motstanden mot dld er grunnlagt på.

Inspireret av Thomas Hobbes, Michel Foucault og Giorgio Agamben.