Potensiell fredløshet

Debatten rundt personvern og datalagringsdirektivet (dld) kan ofte oppleves som en pseudo-debatt, fordi de skarpeste diskusjonene sjelden berører de dypere og mer prinsipielle sidene ved myndigheters inngripen overfor frie borgeres rett til vern om sin personlige sfære.

Det vi egentlig diskuterer er hva det vil si å være nettopp en fri borger, og hvor stor makt staten skal ha som lovgiver og lovutøver. Mange som deltar i diskusjonen hevder at så lenge man ikke har noe å skjule så har man ikke noe å frykte. Ved å innta et slikt standpunkt blir mer underliggende faktorer i borgerskapets frihet og myndighetenes/statens maktutøvelse oversett. Staten oppfattes som den gode forsørger, riktignok noe upersonlig, men likevel en makt som vil oss vel. Hvis man tenker seg at staten er en mer aktiv kraft, som skaper rammene for det samfunnet vi beveger oss i, blir dette bildet kanskje enda mer positivt.

Som lovgiver og lovutøver er staten en del av samfunnets skapende kraft, og ved å holde seg innenfor lovens rammer vil borgerne kunne oppleve seg selv som delaktige i denne skaperkraften. Som borger kan man selvsagt velge å lukke øynene for det faktum at grensene mellom det lovlydige og lovløsheten, eller kanskje man heller skal kalle det fredløsheten, av og til er ganske smale. Men som aktivt deltakende borger kan en ikke overse at det er i statens interesse å skape en viss utrygghet hos borgerne om hvorvidt de er innenfor eller utenfor, og at det å være på randen av utenforskap, eller utstøtthet (som er den sittende norske regjerings favorittord), er en mulighet vi alle en dag kan stå overfor.

Det er denne frykten for utstøtelse som skal holde oss innenfor, og den frykten er aller mest aktiv hvis vi alle blir betraktet som potensielle overtredere fra statens side. Hvordan vi ser oss selv har mindre betydning. Kontinuerlig overvåking av alle gjennom flest mulig elektroniske spor kan bidra til en slik frykt. Vi kunne innvende at så lenge staten tolker lovlydige borgeres aktiviteter med velvilje, vil konsekvensene av overvåkingen ikke være annet enn det personlige ubehag ved en slik påtrengende inngripen og regulering fra en utenforstående part. Men i det øyeblikk den velvillige tolkningen forsvinner, enten grunnlaget for mistanke
er reelt eller ikke, så vil konsekvensene kunne bli uhyrlige. Josef K’s erfaringer kunne bli våre, og en slik prosess er ikke så fjern som mange later til å tro.

Likevel handler makten i lovreguleringer og direktiver egentlig ikke om hvorvidt staten tolker borgernes aktiviteter med velvilje eller ikke. Makten ligger nettopp i at vi alle til enhver tid trues til å tenke gjennom våre handlinger fordi alle våre sosiale handlinger overvåkes. Makten ligger altså i trusselen om potensiell straff, potensialet for utstøtelse av samfunnet, fellesskapet, de ordnede forhold. Makten ligger i å spille på våre behov for fellesskap og sosialt liv, og samtidig gjøre oppfyllelsen av disse behovene til potensielt farlige.

Det er et paradoks at datalagringsdirektivet ble innført på grunnlag av frykten for terror. I Norge ble dette grunnlaget omgjort til å gjelde andre typer kriminalitet, men etter at PST bekjentgjorde sin trusselvurdering, og i enda større grad etter pågripelsen av tre personer for konspirasjon til terrorvirksomhet i Norge, er terrorfaren også et grunnlag for dld i Norge i følge justis- og påtalemakt. Terrorfare skaper frykt, og har nettopp denne frykten som grunnlag for sin virksomhet. Statens maktutøvelse grunngis med frykt for at det skal komme noen utenfra og omstyrte et samfunns orden. Det som er utenfor det ordnede samfunn er pr definisjon kaos og truende kaoskrefter. For å skape trygghet for borgerne ønsker staten å innføre kontrollerende tiltak. Paradokset har (minst) to sider. Den ene er at reguleringer sjelden er effektive, og når det gjelder dld, er de heller ikke målrettede, i og med at alle skal overvåkes og datatilfanget blir kolossalt. Den andre siden ved paradokset er at en frykt (for terror) skal erstattes av en annen (for potensiell utstøting/fredløshet). Frykt er altså det prinsipp som styrer både terrorisme og statlig maktutøvelse.

Når slik frykt blir overdreven vil den føre til ufrihet, manglende autonomi, og til mistenksomhet overfor både myndigheter og medborgere. Staten har som lovgiver og lovutøver makt over borgerne. Samtidig har borgerne makt til å regulere statens lovgivning og lovutøvelse, og denne balansen er et kjennetegn på demokratiske, liberale samfunn. Det er når staten blir overmakt det virkelig er fare på ferde. Den faren er det motstanden mot dld er grunnlagt på.

Inspireret av Thomas Hobbes, Michel Foucault og Giorgio Agamben.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Politikk/samfunn

Stikkord: , , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: