Kraftkontemplasjon over en kaffekopp

«Urørt natur, ha ha» lød en melding på Twitter i dag morges, med referanse til Hardanger og kraftmaster. Saken, som jeg har blogget om tidligere, og brukt mye energi på i lang tid, skal den summeres opp slik? Jeg leste også blogginnlegget fra Vox populi, og humøret sank. I dag har jeg vært nedslått og lurt på om jeg orker mer av denne diskusjonen. Innledningsvis skriver Knut Johannessen en harselas over monsterbegrepet, og tar det med seg videre i teksten som en gjennomgangsmetafor for å beskrive alle paradoksene i diskusjonen om monstermaster. Monstrene er ikke egentlig kraftmastene, hevder Johannessen, men det mangehodete monstertrollet som viser seg i alle de merkelige kriker og mørke kroker man finner når man tar et dypdykk ned i materien om hardangermaster. Jeg blir ille til mote fordi jeg faktisk følger de fleste argumentene i teksten.

Urørt natur
Hardanger består ikke av svært mye totalt urørt natur, selv om vi har mye som er nokså lite berørt. Hardanger er en ravine fra istiden, og det er spor av befolkning her helt fra steinalderen. I en av mine favoritturløyper kan man stoppe ved en helleristning som er svært gammel: Det er et båtmotiv, som man vanligvis finner like ved fjord eller sjø. Men her er motivet ristet inn flere hundre meter over nåværende havflate. Både dette og andre spor viser at havflaten tidligere sto atskillig høyere enn den gjør nå. Like ved denne helleristningen skal deler av kraftgaten gå. Den skal også forsere deler av det mest brukte turarealet i Kvam, der det nå på lørdag gikk en demonstrasjonsfjelltur mot mastene med 7-800 mennesker innover i det som ikke er urørt natur, men et så eldgammelt kulturlandskap at det virker urørt for den som begir seg inn i det. Går en alene, kan en, hvis en går langt nok inn, kjenne seg i slekt med de som kom hit for første gang, og så dette landskapet uten en stier, uten turløyper, uten benker eller varder, bare dem og urlandskapet formet av is, vann og løs stein. Urlandskapet er der fortsatt, men en må vandre inn i det, ikke stryke over det i helikopter, for riktig å la seg bergta.

Sjøkabel og muffestasjoner
Likevel gikk jeg ikke med i demonstrasjonsturen. Jeg satt med en kaffe på trappen hjemme og kontemplerte over kraftpolitikk og lokalpolitikk. For hva er det som skjer når regjeringen varsler en slags tenkepause som kanskje ikke endrer noen ting? Noen føler det som en delvis seier. Jeg gjør ikke det. For man skal fortsatt bygge, bare fra en annen ende. Hvordan man brått skal få til det, når saken om konsesjon fra Sima tok sin tid, vet bare regjeringen (og kanskje Statnett). Demonstrasjonsturen gikk som planlagt, for Bevar Hardanger kjøper ikke regjeringens vedtak om endring i planer. At vedtaket kan bety enda mer krangel, er dagens utvikling i saken et bevis på, når hardangerordførerne hevder de har hørt en ting, mens regjeringsdeltakerne mener de har sagt noe annet.

Kravet om sjøkabel lå tilsynelatende bak demonstrasjonene. Ved nærmere ettersyn ligger mange hunder begravet i dette kravet. En av dem er ønsket om å velte regjeringen, som mange av demonstrantene deler. Jeg ønsker selv et regjeringsbytte, men jeg er ikke villig til å skyve Hardanger foran meg for å få det til. Det blir et for høyt spill, der risikoen for å tape grundig er høylydt til stede. I dette ligger ikke noen generell mistanke mot glødende demonstranter, der mange av dem er gode venner og bekjente. Deres engasjement for Hardanger trekkes ikke i tvil.

Men hva skjer i lokalpolitikken når det kan se ut til at kravet om sjøkabel skal granskes nærmere? Da blir det et spørsmål om hvor kabelen skal opp av sjøen, og om hvor store og støyende muffestasjonene som viderefører strømmen fra sjø til landkabel blir. Den blir plassert i Norheimsund, ikke langt fra mitt hjem. Når jeg først ønsker sjøkabel, er jeg faktisk villig til å akseptere det. Men det ønsker ikke Ap-ordføreren i kommunen. Hun er overhode ikke villig til å ha en muffestasjon her. Og da har vi det gående. Ethvert tiltak som kan treneres skal treneres. Ethvert politisk anliggende omgjøres til en lokaliseringsdebatt. Dette skal absolutt ikke ordføreren alene ha ansvar eller skyld for. Lokalpolitikken er uendelig slitsom fordi det er dette den består mest av. Og derfor blir jeg nedtrykt, med tanke på alt som smuldrer opp og blir til årelange krangler og munner ut i ingenting.

Hardangerbru og master
Men Hardangerbru fikk de til. Og det brukes selvsagt mot mastemotstanderne, med det mest ulykksalige eksempelet der grafiske master blir satt ved siden av brokarene for å vise urimeligheten i å være mot master, som i bloggen til Vox populi, folkets røst. Kan man tenke seg at mastemotstanderne også var mot bro? Noen av dem, men ikke alle. Er hardingene dermed bare noen store egoister, som ikke vil være med og dra lasset for «bergensregionen» – eventuelt for kraftsaken for Norge?

For å kunne svare på det må en kanskje være sosialt, geografisk og kulturelt situert akkurat her. Eller for den del, i alle små regioner og lokalsamfunn i Norge. Det er to ting som gjelder i slike samfunn: Å få flere til å bli boende, eventuelt flytte til, og å få flere turister som betaler for seg så næringslivet kan blomstre i det minste noen få måneder i året. Det er en beinhard kamp med alle tenkelige og utenkelige virkemidler. Hva får folk til å flytte til og bli boende? At de har en jobb er første bud. Dernest at lokalsamfunnet tilbyr noe som det blir mindre og mindre av i verden: natur, luft, rom. Altså i betydningen å ha rom rundt seg. Hvorfor befolkes vestlandet i stadig større grad av nederlendere? Fordi de er så trøtte at de nesten blir syke av befolkningstettheten i Nederland. I Eidfjord, Sima-kommunen, er tettheten av nederlendere så stor at kommunen på folkemunne bare heter Little Holland. Det er dette små vestlandskommuner selger seg selv på, det er det som drar folk hit: romslighet og natur. Nederlendere, tyskere, og selvsagt polakker og estlendere kommer i flokker.

Det er ikke bare vakkert, dette. Og ihvertfall ikke uberørt. Flere mennesker gir mer overføringer. Kraftlinjer gir ingenting. Panikken brer seg når grunnlaget for vekst kan se ut til å forsvinne. I tillegg kommer en dyp kjærlighet til dette landskapet, der det faktisk er slik at alle drar ut på tur, sommer som vinter, på ettermiddager og i helger, så snart det er mulig. Ingen av disse sidene ser regjeringen ut til å ha forstått. Det førte til det som i BT kalles «skremmende dårlig politisk håndverk.»

Kunstmaster
Hvis en da ikke kan gjøre mastene til en attraksjon i seg selv. Statkraft har ikke konsesjon for annet enn tradisjonelle master, men åpner nå for å ta befolkningen med i en diskusjon om mastenes utseende. Det er interessant, og åpner helt nye perspektiver og muligheter.

Men vil lenkegjengen være med på det? Jeg er ikke så sikker. Kanskje kommer det for sent. Kanskje er man for såret, for overkjørt, uten tillit.

Dessuten er det kanskje ikke dette vi burde diskutere i det hele tatt? Kanskje det er et feilspor? Hvem vinner mest på å holde diskusjonen om mastene oppe? Et visst nettselskap, statsdrevet.

En annen diskusjon
Vi hadde ikke diskutert master kontra sjøkabel hvis ikke Statnett hadde overbevist om at bergensregionen, det vil si befolkning og industri, trenger mer og mer stødig strømtilførsel. Elektrifisering av sokkelen. Det vil si mer ren, fornybar kraft for å drive produksjon av fossil kraft. Der både fossil og fornybar kraft kanskje skal selges til Europa, mens vi importerer kraft som muligens er produsert på kull. Skal vi dette? Vil vi dette? Det er økonomiske, men også klimamessige og miljømessige spørsmål, altså politiske spørsmål og beslutninger. Regjeringen hadde i lengden tjent på å slutte med å opptre som en allvitende far som skjermer barna sine for realitetetene. Kraftpolitikken i Norge har alt for lenge vært en litt dårlig skjlut hemmelighet; i det minste noe man ikke snakker om, og ikke trekker frem i politiske debatter eller valgtaler. Regjeringen påberoper seg åpenhet men gir det ikke. Men heldigvis finnes det folk som vet, som deler sin kunnskap, og som gir regjeringen opplyst motstand og diskusjoner på informert grunnlag. Om ikke annet, så har mastene i Hardanger, de enda ikke realiserte, fått frem stemmer som bidrar til opplysning i slike spørsmål. Men at debatten kommer til å dreie seg om den egentlige kraftpolitikken heretter har jeg mine tvil om. Alt for mange er tjent med å holde den på et annet nivå.

Slikt kan en komme til å kontemplere over, på en trapp i solen, en lørdag i Hardanger. Jeg kjenner med en del av meg at jeg burde vært der, når jeg senere på dagen ser venner og kjente stå og synge i kor i kjent terreng på TV. På den annen side klarer jeg ikke se bort fra sakens kompleksitet lenger. For ingen skal lenger kunne si at dette er enkelt, verken de som er for eller de som er mot master. Til det er kunnskapen blitt for mangfoldig og monstrene for mange (takk, Vox). For eller mot master er ikke lenger spørsmålet, der står saken.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Politikk/samfunn

Stikkord: , , , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

2 kommentarer den “Kraftkontemplasjon over en kaffekopp”

  1. RuneMikal Says:

    Takk for gode refleksjonar. Eg og har lese bloggen til voxpopulinor, og har gjeve han ros for refleksjonane på same tid som eg vil gje ros til deg!
    Det viktige er vel at debatten om kraftlinjene i Hardanger har fått folk på bana (både lek og lærd) som stiller spørsmål, set folk (politikarar) til ansvar for tidlegare avgjerder. Det er vel første gongen eg opplever at at så mange viktige og komplekse konsekvensar av det vi held på med kjem opp for allmenta! Sjølv om dei av oss med gangsyn ser at dette er komplisert, er ikkje det grunn god nok til å gje seg over. Mykje av det som har kome fram i denne saka har også relevans til fleire andre prosjekt som kraftlinja som skal byggast frå Sogn til Møre som fylgje av avgjerder Bondevik og Reiten gjorde i 1982-84 med press frå lokale politikarar. Sjølv sentrale AP-politikarar på Møre ser i dag galskapen, nokre av dei ytrar seg om dette på Facebook og Twitter.

    Eg vil ikkje godta at gamle «synder» og «komplekse samanhengar» automatisk skal føre til feil avgjerder i vår tid, og på denne måte redusere livskvaliteten til folk som vel å busetje seg i Hardanger, i Sunnfjord eller på Sunnmøre!

    Det er ein god og naudsynt debatt som reiser seg i kjølvatnet av Hardangermastene, du leverer eit viktig bidrag!

  2. Detnorskefolk Says:

    Hvorfor forteller de oss ikke sannheten?

    Tilrettelegging for stor eksport samt elektrifisering av Nordsjøen. Hvorfor denne ensidige vektlegging av Bergens kraftbehov? Hvorfor prøver de å føre oss bak lyset? Vi følger spent med på hvordan regjeringen har tenkt å ”flette inn” de egentlige årsakene nå som pressen og andre ruller opp mer fakta i saken.

    Ta en titt på denne artige fremstilling på youtube….. basert på regjeringens pressekonferanse 10. august. Må sees


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: