Archive for the ‘Diverse’ category

mapping subjectivity

november 25, 2011

Advertisements

Oss joggere i mellom

mai 1, 2010

I mange, mange år rommet min løpserfaring hovedsakelig mine frenetiske forsøk på å rekke bussen. Smertefullt stavret jeg meg gjennom dagen etter en slik start på morgenen. Langt bak i bevisstheten svevde likevel noen minner om ei jente med flagrende lyst hår som løp 60-meteren ganske fort.

For tre somre siden gikk jeg en tur langs en fjellveg jeg kjenner godt. Nesten uten min våkne bevissthet tok først den ene foten et steg opp og ut i lufta, og den andre fulgte etter, og tro lett i bakken den ene etter den andre, og med fryd, forbauselse og forskrekkelse løp jeg videre! Nei, jeg svevde, jeg fløy, fløt gjennom fjelluften. Frihet!

Etter dette første forsøket har det blitt flere. Denne tredje sesongen er jeg definitivt mer dedikert. Jeg kan mer, vet mer, kjenner kroppens kapasitet og kondisjon bedre. Det er mange måter å jogge på, har jeg funnet ut. Eller løpe, som jeg liker å kalle det. Det passer bedre til min opplevelse. Fortsatt kan jeg kjenne den svevende frihetsfølelsen av og til, og nå sitter den i lenge etterpå. Endorfiner, selvsagt. Det er utrolig hva en liten løpetur kan gjøre med dagsform, humør og generelt og spesielt stress.

I nærheten av arbeidsstedet mitt, der jeg bor deler av uka, er en skog. En fantastisk svart-or-skog, langs munningen av Hardangerfjorden. Der løper jeg. Etter hvert flere ganger i uka. Det er svært mange som går tur og jogger der. Til å begynne med kjente jeg meg litt sky, jeg gikk tur, liksom, og når det ikke var andre i nærheten, løp jeg litt. Etter hvert kommer formen seg, forbausende fort, faktisk. Jeg blir tryggere. Jeg begynner også å se på de som jogger, hvordan de løper. Mange har ørepropper. Hva hører de på? Har de noen som roper «stå på, fortere, dette klarer du, kom igjen!» til dem? Eller er det musikk som driver dem videre, høye tøffe beats som pisker hjertet inn i rytme, pumper blodet rundt i kroppen, som en ekstra drivkraft?

Når en går tur i skogen, nikker en eller sier hei til de en møter. Men slik er det ikke mellom joggere. De er liksom i sin egen verden. Trodde jeg. Nå, når jeg har løpt der noen uker, og har kommet ut av skapet som jogger, slik at jeg til og med jogger forbi de som er ute på kveldsturen sin, oppdager jeg at det finnes et joggesamfunn. Men det er ikke smil, «hei» eller slike hilsener som gjelder i joggesamfunnet. Først er det bare så vidt man registerer at det er en annen jogger i nærheten. En bevissthet på at det er et annet lignende vesen der. Neste gang man møtes i forbifarten er det et mer rett-på-blikk, men ikke rettet mot ansiktet, når den andre kommer prustende og brasende gjennom skogen som et forvillet og jaget dyr.

Nå har jeg kommet dit at vi ser skjevt opp i retning av ansiktet til den andre, som en anerkjennelse av at vi tilhører samme samfunn. Direkte blikk med en stum hilsen blir det nok ikke før jeg endrer antrekk. Jeg har nemlig ikke gått til anskaffelse av det siste i joggeutstyr, som helst skal settes sammen litt skjødesløst, for å vise at man har holdt på en stund, og liksom bare tok det som var nærmest da man kledde seg for den daglige løpeturen.

Siste trinn på anerkjennelse og hilsen er nok et forsiktig nikk. Dit kommer jeg ikke før jeg putter propper i ørene for å stenge den fantastiske fuglesangen i et fredet område ute. Da kan jeg til gjengjeld regne meg som fullverdig medlem av joggesamfunnet, og sende skjeve blikk mot de som kommer tungpustede og later som de går tur, for å vise at vi er her, vi som du ønsker å assosiere deg med. Hold ut, så er du snart innenfor. Fryden venter deg når du får farten opp og formkurven stiger!