Archive for the ‘Litteratur og språk’ category

En unnskyldning til Tomas Espedal

oktober 8, 2011

Dette er ikke historien om fjæren som ble til fem høns. Det er historien om reven i hønsegården. Først trodde jeg at reven var Tomas Espedal. I forbindelse med debatten om Litteraturhus i Bergen uttalte han at hvis hans eneste lesere var 50-årige kvinner ville han sluttet å skrive på dagen. Han sa også at visse typer mennesker, gjerne kulturinteresserte med god økonomi var de som frekventerte, eller hadde råd til å frekventere, Litteraturhuset i Oslo, og slik ønsket han ikke det skulle bli i Bergen. Han ønsket ikke et klientell som besto av mennesker som ville «menge seg med kunstnere,» han ønsket et prisnivå på eventuelle spisesteder som gjorde at også forfattere og andre kunstnere, og studenter, kunne bruke det. Etter hvert har dette blitt til en debatt om «kulturkjerringer.»

Jeg trodde egentlig ikke det var Tomas Espedal som hadde lansert begrepet kulturkjerring. Men fordi jeg vet jeg kommer til å være en flittig gjest i et litteraturhus i Bergen, syntes jeg det var vondt hvis en forfatter jeg setter så høyt egentlig ikke ønsket meg der. Jeg faller egentlig ikke inn under kategorien kulturkjerring slik den har blitt beskrevet – jeg har aldri vært på en litteraturfestival, er ingen ukritisk kulturkonsument, jeg har for tiden et arbeid som gjør at jeg ikke er av de mest kjøpesterke, jeg har litteraturutdanning. Men jeg altså 50’ish. Og kvinne. Og kjente meg såret over det jeg oppfattet som en avvisning av meg som leser. Dessuten, selv om kvinnelige lesere på min alder er en heterogen gruppe, kjente jeg i søsterlig solidaritet forargelse over slik omtale av denne gruppen.

Etter hvert ble dette en stor diskusjon i flere medier, Dagsnytt 18, og på nett og papir, om nettopp kulturkjerringer. De som visstnok sitter langt fremme på opplesninger og litteraturfestivaler og smiler med hodet på skakke uansett hva som leses opp.

Mange ble fortørnet på Tomas Espedal. På twitter gikk diskusjonen varmt og noen begynte å snakke om misogyni. Selv skrev jeg: «jeg er så arg på Tomas Espedal at jeg nesten ikke orker lese de fantastiske bøkene hans.»

Andre forfattere kom kulturkjerringene til unnsetning. Mens Solveig Aareskjold gikk til angrep motsatt veg. Da begynte jeg etter hvert å undre meg over hele debatten. Hva var det egentlig som skjedde?

I Klassekampen i dag, lørdag 8.oktober, blir Tomas Espedal intervjuet over to sider. Han er svært lei seg, sjokkert, overrasket, og sier debatten nesten kjennes som et overgrep. Han forklarer hva han selv har sagt og bakgrunnen for det han har sagt. Han reagerte på at litteraturhusdebatten i Bergen gikk på det han kaller kulturmenneskenes premisser, mens ingen spurte hva forfatterne ønsket.

Det viser seg at som en kommentar til dette hans første utspill om litteraturhus i Bergen skrev en spaltist i Dagsavisen følgende:

«Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler.»

Spaltisten var Anders Heger, forlegger i Cappelen Damm.

Reven i hønsegården var ikke Tomas Espedal. Den var Anders Heger, forkledd som hanen Tomas, og vi var mange som ble så oppskjørtet at vi ikke gjennomskuet forkledningen.

I en utgave av Dagsnytt 18 går Heger til angrep på Tomas Espedal og sier at nettopp disse menneskene, disse kvinnene, er de han lever av. Det er de som kjøper bøkene hans og dermed burde han være mer ydmyk.

Til Klassekampen i dag sier Tomas Espedal: «Det er ingen ting i veien med kvinner i 50-årene, men det er ikke sant at det først og fremst er de som leser mine bøker. […] Lesergruppen min er mye mer omfattende, og inkluderer blant annet fire danske uteliggere. Jeg godtar ikke at min lesergruppe skal være så begrenset. […] Den gruppen Heger omtaler, er det som er hans egen kjøpergruppe som forlegger. Jeg jobber for noe større enn det.»

Tomas Espedal, jeg ber om unnskyldning. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også jobbet for noe større enn store kjøpergrupper. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også ønsket meg en vid og variert lesergruppe. Jeg vil fortsette å lese bøkene dine som jeg har gjort i mange år, og glede meg over dem og ergre meg, bli forbannet av enkelte passasjer, beundre språket som enkelte steder er så berørende at jeg må gå en lang tur for å falle til ro. Blir det noensinne litteraturhus i Bergen kan det hende jeg kommer på en opplesning med deg, eller kanskje ikke. Jeg ønsker ikke at du skal skrive bøker som får meg til å falle til ro. Jeg vil opprøres, berøres, støtes. Kanskje vil jeg beholde slike leseropplevelser for meg selv, uten din innblanding. Kanskje vil jeg skrive en bloggpost. Men jeg skal ikke mer være arg på deg for noe du ikke har satt i gang selv.

Månen

juli 15, 2011

I går så jeg månen. Den var ikke ny men kanskje gammel (fritt etter Olav H. Hauge).
«Månen heldt på å gå ut av sitt gode skinn» – Ragnar Hovland.

Ettertanker; Knausgård 5

juli 31, 2010

Litteraturkritikere har ikke anstrengt seg mye for å skrive om bind 5 av Knausgårds Min kamp. Det er forståelig av flere grunner. Først og fremst venter vi på det siste bindet i denne serien, punktumet for i underkant av tre tusen sider, halesporden som skal slå i vannet med et opprørende plask og få oss til å se det vi har lest, snakket om, beskrevet og besunget, i et helt nytt lys.

En annen stillhetens årsak er at bind 5 er så utrolig dårlig. Jeg strevde med bind 3, men forsto etter hvert tegningen og fortsatte derfor å lese. Bind 4 var enda verre, til tider nesten som skrevet av en tenåring – den attenåringen Knausgård var i den perioden bind 4 omhandler. I bind 5 er Knausgård voksen, boken starter i 1988, da han har kommet inn på Skrivekunstakademiet i Bergen av en eller annen grunn. Noen har sett noe i tekstene hans og sluppet ham inn. Det går ikke bra, etter hans egen oppfatning. Bind 5 er skrevet omtrent på det nivået i skrivekunst han må ha vært på i denne tiden. Under lesningen måtte jeg utbryte til en som deler hus med meg: «dette er så ufattelig dårlig!» Responsen var overraskelse, for hadde jeg ikke hele tiden snakket om storheten i Knausgårds prosjekt?

Det har jeg, og fortsatt holder jeg fast ved det. Likevel, bind 5 er en litterær pine å lese. I hvertfall til man kommer over halvveis.

Og det er derfor, fordi noe endrer seg underveis, at jeg fortsatt har tro på Knausgårds prosjekt. Han har uttalt i ett eller annet intervju, jeg husker ikke lenger hvor, jeg har lest det meste og begynner å gå i surr når det gjelder hvem som har sagt og skrevet hva, og hvor han har uttalt det ene og det andre; men han har altså sagt at han ønsker å skrive dårlig med vilje, for at det litterære, eller kunstneriske, ved teksten ikke skal skygge for det erfarte livet. Han vil komme så tett på det nakne livet som mulig, og vil undersøke om det lar seg gjøre gjennom å skrive direkte dårlig, i et rett frem språk, nesten som hvem-som-helst kunne ha gjort det.

Det kunne de selvsagt ikke. Hvem-som-helst kan ikke gjennomføre et slikt prosjekt, kanskje ikke en gang en sjettedel av det, det blir for mye, for tøft, for pinlig, selvransakende, selvpiskende og selvutleverende. For det skal han ha, han holder ikke mye tilbake i sitt ønske om å gi leseren alt, en «her er jeg»-holdning som serverer hans eget hode på et fat lenge før noen skulle komme til å tenke tanken på at det ville være et mulig eller nødvendig forlangende.

Men jeg blir så nysgjerrig på hva han vil med dette, hvorfor han vil at jeg, og andre, skal lese dette mølet, alle fyllekulene, all fylleangsten, ubehjelpeligheten generelt i livet, som jeg selvsagt kjenner meg igjen i, men bare delvis, fordi jeg er kvinne, og dermed er en av de som i samme alder kunne vært utlevert til menn som Knausgård. Den ville, sultne, angstfylte, sosialt klønete og sære typen menn som er tiltrekkende for en del kvinner, der noen av dem vil frelse en slik mann og andre kjenner seg alt for godt igjen og søker bekreftelse i sin like.

Og akkurat da jeg kjenner at jeg får en viss godhet for denne mannen, der han går omkring i et regnvått og vindfullt Bergen jeg kjenner godt fordi jeg selv har studert der, så slår boken om. Det er som å se en fotballkamp, der lagene føler hverandre på tennene, og nesten umerkelig skjer et taktskifte, og tilskueren kjenner at pusten bli annerledes, dypere, musklene i magen trekker seg litt sammen, og der! kommer målet og forløsningen. Når knaus har latt leseren lide seg gjennom pinlig språk og uendelig mange sosiale flauser, nær ved å gi opp, men fascinert nok til å fortsette kikkingen gjennom vinduet inn i eget og Knausgårds liv, blir språket umerkelig endret. En ny fasthet, ingen vakre formuleringer, bare skrevet med mer presisjon, litt mer bevissthet om eget talent, en anelse mer rakrygget, som om han reiser seg, ser seg selv og leseren i øynene og sier jovisst, det kan gå bra dette her. Dere hadde troen på meg; selv var jeg så flau over egen mangel på talent at jeg satt taus i selskap med andre forfattere en hel kveld slik at de alle undret seg over hva som var i veien; men nå, nå begynner jeg å tro på at jeg kan. Nå løsner det. Nå skriver jeg, og jeg gjør det godt.

Men før han kommer så langt har han gitt slipp på tanken om å bli forfatter. Han studerer litteratur, og skriver om litteratur, i Morgenbladet, Klassekampen, Vinduet. Og så, plutselig sitter han der, og det velter frem, side etter side, som om det å gi slipp på drømmen også stilte prestasjonsangsten i skyggen for en stund. Den første romanen utgis.

Men det varer ikke. Etter den første romanen blir det igjen tørke. Dramatiske hendelser, mer fyll og tilsvarende mangel på kontroll, selvskading, beskyldninger om voldtekt, angst og isolering, brudd med samboer nummer to. Så skjer det igjen:

Jeg klynget meg til skrivingen, satt inne på kontoret fra morgen til kveld, det ble ingenting. Journalistene hadde for lengst sluttet å ringe; når det en sjelden gang hendte, var det for å spørre om jeg ville være med i en artikkel om enboksforfattere. Men i februar 2002 hendte det noe. Jeg begynte på nok en korttekst, la handlingen til attenhundretallet, men lot alt som fantes nå, finnes, og stedet hvor det foregikk var Tromøya, men likevel ikke, en helt annen historie lot seg ane, og i denne parallelle verdenen, som ligner på vår, men ikke var det, lot jeg Yngve, pappa og meg selv ta båten ut til Torungen en sommernatt. Jeg beskrev den natten som jeg husket den, med ett unntak: måken pappa lyser på med lommelykten, fikk et par små, tynne armlignende utvekster like under vingene. De hadde vært engler, lot jeg ham si, og da visste jeg: det er en roman. Endelig, det er en roman.

Og så forlater han Bergen.

Knausgård har kontroll. I dette prosjektet har han kontroll, i den forstand at han vet hva han gjør. Bevegelsen i romanen, de 2700 sidene, er ikke jevnt kronologisk. Hendelser belyses flere ganger, i litt endrede versjoner, slik vi gjør når vi forteller om vårt liv til noen, og så, etter en stund, skal fortelle det samme, men så endrer minnet seg litt, nye sider ved det som skjedde trer frem, andre skyves i bakgrunnen, vi kommer plutselig til å huske noe som ikke ble fortalt forrige gang. Hendelsene er de samme, men minnet endrer seg, er levende; gjorde det ikke det ville det være snakk om patologi. Lever et barn i terror, som Karl Ove Knausgård gjorde, vil det forme et menneske. Er man noenlunde reflektert, vil man før eller senere gå inn i en prosess der hendelser og atmosfære fra oppveksten tas frem til vurdering, og bevisstheten om hva slags sammenhenger en har inngått i, vil forme livsfortellingen. Egne valg tas opp til vurdering. Dette er den personlige prosessen Knausgård forteller om, som er nært knyttet til forfatterskapets utvikling.

Det litterære prosjektet Min kamp handler om, er noe annet, men dypt forbundet med det personlige. Spenningene mellom disse to prosjektene, som peker langt utover forfatteren selv og leserens eventuelle gjenkjennelse, gjør verket verd å lese, og bind 6 verd å vente på. For han har jo vist at han kan skrive som få andre. Jeg håper han innfrir ved å overraske – igjen – i bind 6.

Poesi på mandag, 10.mai 2010

mai 10, 2010

Av og til snubler man over en bok det er helt rett å lese akkurat der og da. Man kan ha lest om den og tenkt at den vil jeg se etter, og så glemmer man. Til den dukker opp akkurat når man trenger den.

Sorg er en kroppslig tilstand jeg har god kjennskap til for tiden. Det har også Tomas Espedal. Jeg åpner hans bok «Imot kunsten» forsiktig, en side av gangen, det er som å tre inn i et fremmed rom der enkelte gjenstander synes merkelig kjente, men i halvmørke, slik at jeg må bruke tid på å se meg om. Gjenstandene, tegnene, er sprø, vakre, jeg tar dem i hendene, varsomt.

Her viser jeg noen av dem til deg:

«I lang tid hadde jeg ikke noe annet ønske enn å gå tidlig til sengs og bli liggende. Men det var ikke tid til noe sånt, det var så mye som skulle gjøres; huset skulle holdes i stand, en tenåring og hennes far; jeg laget mat og vasket klær, gjorde innkjøp og arbeidet i huset, ryddet og vasket, jeg hjalp henne med skolearbeidet. Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordslampen, ville skrive ordene ned, ville skrive dem bort, noterte og skrev, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappen til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang: det er på tide å gå til sengs.
Det er huset om natten.

[…]

Han slukker lampen på nattbordet, lukker øynene, hører at hun kler av seg i rommet ved siden av. Den eldste datteren, hun går til sengs. Han kjenner det i hele den trøtte kroppen, en varm eller kald skjelven, som å bli gjennomstrømmet av vann; en ren lykkefølelse. Hun sover. Han faller inn i hennes søvn, i husets stillhet. Huset om natten, han vet ingenting om det. Raske slag av vinger. Regn mot ruten, vinden i trærne, noen som står i rommet, han merker ingenting til det. Hva var det han drømte? Et tykt, grovt papirark med organiske bokstaver, små utvekster på papiret, som stivnet slim eller pressete blomster, hvete eller korn, men i sorte tegn, uleselige og vakre, en uforståelig skjønnhet i linje etter linje, tegn etter tegn: den uskrevne boken.»

**

Det er vår, men nettene ser ut til å ha blitt lengre. Dagen er kort, hektisk, aktiv. Natten rommer mitt liv, våkent eller drømmende. Jeg suger mørkets mildhet til meg, og spytter ut dets bitterhet. Langsomt falle til ro.

Mandagsdiktet: Kurt Johannessen

mai 4, 2010

I bøkene øvingar og andre øvingar har Kurt Johannessen små poetiske og litt humoristiske strofer som det er godt å utføre som fysisk aktivitet. Det blir altså mulig å leve poetisk, og det er en spennende tanke, selv om Johannessens poetiske liv er annerledes enn det livet Tomas Espedal beskriver i Gå – Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Det de har felles er likevel dette som er livets første begynnelse: Bevegelse. Liv er bevegelse.

Her er noen små øvelser som rommer mye:

Ein morgon det er vindstille;
hald litt luft i handa di.

**

Kjøp ei trådsnelle med kvit tråd.
Gå inn i ein skog ved midnatt.
Legg forsiktig tråden langs skogbotnen.

**

Overbevis deg sjølv om at du ikkje har nokon fri vilje.
Installer så fri vilje.

**

Pust inn.
Tenk på lydar som kjem når ein isbre rører på seg.
Pust ut.

(Fra Andre øvingar)

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet
igjen.

**

Kyss vinden.

(Fra Øvingar)

Mandagspoesi 26.04.10

april 26, 2010

jag är inte tyst,
jag har en konversation du inte kan höra

(Fra Karl Larsson: «Väkt ur sleep» i Audiatur. Katalog for ny poesi 2009. Bergen 5.-7.november)

Mandagsdiktet på en tirsdag

mars 23, 2010

Det første jeg vil si til mine trofaste diktlesere er: Beklager, mandagsdiktet uteble. Jeg har tilbrakt for mange timer foran pc både i jobbsammenheng og privat, og min høyre arm er ganske betent for tiden. Men ukens poesi kommer her, og det er en tekst som har gjort sterkt inntrykk på meg. Assosiasjonene er mange, og en dag vil de dukke opp som min egen poetiske tekst her på bloggen. Hold et lite øyeblikk fast i dine egne syner, drømmer, visjoner, smertepunkt, minner, etter hvert som de smyger seg inn på deg under lesningen. Det er Nicole Brossard som har skrevet teksten utdraget er hentet fra (La Capture du sombre, 2007), og jeg har funnet det i den utmerkede boken Audiatur. Katalog for ny poesi 2009 Bergen 5.-7.november.

Holde seg i live sier stemmen gjelder alle jenter også uansett hvem dere
er hold dere i live på grunn av den myke vinden i rosene og i ekstasen
hold dere i live vis dere med stavelsene og bildene ikke være redde for å
komme nær melankolien hold dere i live på tross av fluene og de sviende
merkene de små dekorasjonene og de lukkede skapene til hver og en av
oss hold dere i live med åpne armer som sidene i en ordbok pust tungt og
fort mellom tegnene speilene de små skissene ikke glem anhenget deres og
latin-grammatikken hold dere i live på tross av moren deres i badekaret
terroristene og løgnerne hold dere i live i månens akse og ta på speilene,
ta på speilene på de rette stedene før dere ser dere selv dra. Hold dere i live
som en som ikke er dere.