Archive for the ‘Politikk/samfunn’ category

Eliteangst og likhetsideologi

august 28, 2011

I Dagens Næringsliv fredag 26.august gir kunnskapsminister Kristin Halvorsen et tilsvar til DNs leder av 23.august som bar tittelen «Eliteangst». Regjeringen anklages i denne lederen for skepsis til Oslo-skolens innføring av eliteklasser. Halvorsen benekter at regjeringen har slik angst, og hevder i stedet at de er svært opptatt av de rundt 17% elever på ungdomstrinnet som opplever at skolen ikke gir dem nok utfordringer. Regjeringens svar på denne utfordringen er at mulighetene allerede ligger i Kunnskapsløftet. Nettopp de «mulighetene» Halvorsen nevner tillater jeg meg her å drøfte og utfordre.

Kunnskapsministeren viser til forskning og historiske erfaringer for å begrunne regjeringens motstand mot eliteklasser: «Men eliteklasser er ikke veien å gå, det viser både forskning og historiske erfaringer» skriver hun, og videre «Forskning på hva som virker for begavede elever, viser at det er flere veier til Rom. Høyt presterende elever kan ha god nytte av å gå i egne klasser, men de kan oppnå like gode resultater i vanlige klasser». Halvorsen ser tydeligvis ikke konskvensene av sin henvisning til forskningsresultater her. Noe forskning viser i følge kunnskapsministeren at det kan være bra for elever å gå i såkalte eliteklasser, mens annen forskning viser at de får samme resultater i vanlige klasser. Regjeringen er altså selektiv og evaluerende med tanke på hvilke av disse forskningsresultatene de velger å begrunne sin politikk med. Selekteringen viser også at det er produksjon av resultater som er viktigst, ikke hvordan enkelteleven har det underveis. Den maktutøvelsen som ligger i slik selektering (uten kildereferanser) vil jeg hevde er mer elitistisk enn de klassene for kunnskapshungrige elever som osloskolene forsøker å innføre. Denne formen for maktutøvelse rimer heller ikke med betegnelsen «kunnskapssamfunnet» som regjeringen bruker som begrunnelse for sin utdanningspolitikk. Betegnelsen «kunnskapssamfunn» kan være normativ, slik den er når regjeringen bruker den som grunnlag for intervensjoner i enkeltmenneskers liv for å oppnå ønskede resultater. Men betegnelsen kan også være beskrivende, i betydningen «noe som er» – altså at vi lever i et samfunn preget av mye kunnskap eller et høyt kunnskapsnivå. Dette siste ser det ikke ut til at regjeringen vil ta innover seg. Store deler av befolkningen i Norge har et ganske høyt kunnskapsnivå. Dermed forventer kanskje disse delene av befolkningen at de folkevalgte er i stand til å argumentere på et noe annet grunnlag enn det kunnskapsministeren gjør her. Åpenhet, transparens, er viktig i samfunnsforskning i dag. Vi er mange som forventer en slik transparens også i politiske beslutningsprosesser, slik at vi kan drøfte gode løsninger på likeverdig grunnlag. Det er noe annet enn å få en ubestemt «forskning» kastet frem uten videre spesifikasjon.

Den historiske begrunnelsen kunnskapsministeren gir for motstand mot eliteklasser kommer fra 60-tallets kursplandeling. Eliteklassene den gang, altså de som valgte eller ble plassert i høyeste kursplannivå, var ofte «elitens barn» hevder Halvorsen, og likedan at talentfulle arbeiderklassebarn ble plassert i lavere kursplan uavhengig av prestasjoner. Nå er jeg selv en av de som gikk i grunnskolen på 60/70-tallet. Til tross for min bakgrunn fra «lavere arbeiderklasse» var jeg på høyeste kursplannivå i ungdomsskolen, og merket ikke noe som helst til det ministeren viser til. Det jeg derimot merket, var motstanden og skepsisen fra alle hold om at jeg skulle gjøre det bra, til og med bedre enn mange andre. Talentene var der, men de ble ikke oppmuntret eller støttet fra noen instans og ensomheten ble etter hvert så stor at jeg ga opp. Heldigvis kom jeg senere inn i mer støttende omgivelser og kunne fortsette i en annen retning. En slik fortelling beviser ikke noe som helst, men den bidrar til å eksemplifisere mitt poeng. Jeg tror nemlig ikke at de mulighetene Kunnskapsløftet gir for de Halvorsen kaller begavede elever er tilstrekkelige, og vil vise til historiske årsaker så vel som samtidige slik Halvorsen gjør. I motsetning til kunnskapsministeren viser jeg ikke til forskning, men forsøker meg heller på en forskende og avslørende utgravning av den utdanningspolicy regjeringen legger opp til for høyt presterende elever.

I Kunnskapsløftet ligger åpninger for at elever med det ministeren kaller høyt prestasjonsnivå kan få særskilte utfordringer. Det kan de få ved å følge et pensum fra et høyere nivå, altså at en elev på ungdomstrinnet kan få følge pensum/undervisning fra videregående i enkeltfag men bli værende på sitt trinn i andre fag. I prinsippet er dette en forbedring av tidligere politisk styring av skolen. La meg likevel få komme med et eksempel til som kan illustrere mitt poeng om at dette ikke er nok. En 15-åring jeg kjenner godt viser spesielle evner i et bestemt fag, og ligger generelt høyest i prestasjon i alle andre fag. Denne 15-åringen blir veldig lei av å måtte vente på alle andre i alle sammenhenger. Det gjelder selvsagt ikke bare faglige prestasjoner, slik regjeringen later til å tro; som om fagkunnskap er løsrevet fra alt annet ved en person. Denne 15-åringen er generelt på et annet nivå enn sine medelever, for eksempel når det gjelder resonnementer, argumentasjon, innsikt i faglige sammenhenger, og menneskelig, skolemessig og samfunnsmessig. Likevel skal en slik elev presses til å følge «mangfoldet» i sin klasse/sitt trinn, der faglige prestasjoner og interessefelt også på menneskelig og samfunnsmessig plan er helt annerledes enn hos denne 15-åringen. Etter stort påtrykk ble det bestemt at denne eleven skulle få følge undervisning ved en videregående skole i ett fag. Faglig sett var det fint, det ble en berikelse. Men sosialt sett var denne 15-åringen heller ikke der helt akseptert. Her handlet det ikke nødvendigvis om forskjell i sosial eller menneskelig modenhet, men om en prestasjonsmessig utfordring for de som var eldre og et annet faglig ambisjonsnivå enn hos dem. Denne 15-åringen presterte bedre enn de vanlige elevene også i videregående skole. Eleven ble hengende i «ingenmannsland». I Norge er vi så vant med likhetstanken at den ofte blir til motstand mot de som ikke er tilstrekkelig «like». Man kan jo tenke seg hva en jernring av likhetsideologi gjør med en entusiastisk ungdoms identitetsutvikling. Særlig hvis en slik ungdom bor i grisgrente strøk og har få å velge mellom som støttepersoner. Det skal sterk rygg til å bære en slik utfordring. Det finnes mange slike og lignende elever i norsk skole, som enten avfinner seg med at at deres prestasjoner ikke må heves over akseptert nivå, eller som opplever en enorm ensomhet hvis de skal følge sine prestasjoner, interesser og ambisjoner. Slike elever sviktes i et system som holder fast ved utviklingspsykologiske og ideologibestemte teorier om individuell og samfunnsmessig utvikling.

Kunnskapsministeren argumenterer også for en «annen effektiv strategi» overfor høytpresterende elever: «Nøkkelen er en kompetent lærer som utfordrer faglig og som skaper aksept for at det er lov å være flink.» Her finnes mange motargumenter, men jeg skal nøye meg med noen få. Jeg undrer meg over hvor disse kompetente, faglig utfordrende lærerne skal finnes, når regjeringen fortsatt vil ha et snittnivå på 3 i inntakskarakterer til lærerutdanning. Et annet motargumentet er likevel at denne læreren skal representere en kultur hvor det er «lov å være flink.» Hvor kommer den motsatte kulturen fra, der det ikke er lov å være flink? Har den dukket opp i samfunnet av seg selv? Eller kan man tenke seg at den henger sammen med en tenkning som går ut på at arbeid er produksjon av noe konkret, «ærlig arbeid» som noen kaller det, altså at teoretisk virksomhet er uproduktiv, samfunnsmessig ulønnsom, kanskje til og med moralsk suspekt fordi man usolidarisk bryter ut av gruppen? Slike tanker finnes i gamle arbeidertradisjoner, og har vært en del av grunnlagstenkningen i Arbeiderpartiet. I tillegg er de en del av sosialistisk -68’er tankegods, med selvproletarisering som ideal fremfor akademisk virksomhet. Det er ikke min påstand at dette fremdeles preger regjeringens skolepolitikk, selv om grunnlags- og styringsdokumentene for Kunnskapsløftet har sosial utjevning/sosial likhet og resultatlikhet som mål. Men man kan forstå bakgrunnen for den aktuelle tilnærmingen til elever med høyt prestasjonsnivå fra regjeringens side ut fra et slikt ideologisk-historisk perspektiv. Min påstand er at slik tenkning har fått prege befolkningen i så stor grad at til og med regjeringen kjemper mot sin egen egen historie og den mentalitet i befolkningen den har skapt når den hevder at høyt kunnskapsnivå skal prege norsk samfunn både nasjonalt og internasjonalt. Ansvaret for både sosial utjevning og høyt kunnskapsnivå, også for å sikre Norges plass i europeisk sammenheng, legges gjennom utdanningspolitiske styringsdokumenter inn i skolen, til skoleledere og lærere. Det er en tung bør å legge på en lærer å skulle være den som «skaper aksept for det å være flink» i en slik kontekst. Den «flinke» eleven blir like fullt stående alene, og det å få lærerens støtte i en slik situasjon kan i høyeste grad være et tveegget sverd. Det vet alle som har barn i skolen og det vet envher lærer med litt selvrefleksjon.

Det å skape aksept i samfunnet for høye prestasjoner på teoretiske områder handler om mer enn det som skjer i et klasserom. Det å skape eliteklasser er kanskje ikke det endelige svaret. Men det vil kunne synliggjøre i samfunnet at det finnes andre måter å tenke kunnskap på enn i enhetsskolen. Jeg kjøper ikke argumentet om at kursplanpraksisen ikke virket (virket ikke på hva?), og i hvertfall ikke som et motargument mot eliteklasser i dag. Samfunnet er et annet enn på 60-tallet, og pedagogiske eksperimenter av slikt slag kan vise seg å ha en annen virkning nå enn det hadde den gang. I likhet med elever som har lave prestasjoner trenger de med høye prestasjoner støtte fra et aksepterende og utfordrende miljø av både voksne og av medelever. Det er ikke slik kunnskapsministeren ser ut til å tenke, at en dermed går bort fra tanken om verdien av samkvem og vennskap med ungdom med annen bakgrunn. Ved en slik argumentasjon sementerer Halvorsen selv tanken om at høyt prestasjonsnivå kun eksisterer blant de som fra før er like, i betydningen «fra høyere samfunnsklasser». Dermed er den ideologiske (klasse-)kampen som ligger i bunnen av argumentasjonen i denne saken avmaskert. Erfaringer fra skoleslag som katolske skoler, Steinerskoler, United World College og andre IB-skoler viser at en slik likhetstenkning ikke stemmer (se for eksempel her om «mangfoldsbløff»). Mangfold i bakgrunn er tydelig til stede også i slike skoler. Kanskje er det bedre å ønske velkommen de drivkrefter som vil utforske nye muligheter for å løse eksisterende utfordringer, enn å motarbeide dem ved å påberope seg særskilt forskning som støtte for egen ideologisk kamp. Enhetsskole-tanken trenger flere utfordringer, slik at mangfoldet i samfunnet kan tydeliggjøres og utfolde seg som den ressursen det er, i stedet for å bli ansett som et problem man trenger enhetlige politiske løsninger på.

Reklamer

Sustainable change/Jaja’s adventures

mars 21, 2011

Some years ago I had the privilege to get to know a remarkable young woman named Olivia Kenna. Later she would become my oldest son’s girlfriend, but that is a different story. What I am going to write about now is Olivia’s last two years. From February 2009 until March 2011 she was living in Senegal as a Peace Corps Volunteer from USA, working with health care projects in small villages in the southern part of the country. It takes a great deal of sacrifice from a person and the relationships this person is involved in, to tolerate and endure such a long term absence. It also takes a great deal of courage and stamina to be the one single (white, female) person, originally a stranger, that sets out to aid a community in building structures that can improve the life quality of the inhabitants. Consider these two perspectives for a second before you read on.

During these two years I have been on Olivia’s mailing list, receiving quite an amount of long, wonderfully written reports and photos from her stay. She has been living in the compounds of a host family in the village of Foulamory Demba, and the peace corps volunteer work has been taking place in a community comprised of four villages located within two kilometers of each other: Foulamory Demba, Foulamory Yero, Sare Djiba, and Sare Sawaly, in the Southern Kolda region of Senegal. Her host father is the current chief of Foulamory Demba. The population of these four villages is approximately 750 people, and they get their income mainly from farming of millet, corn, peanuts and cotton. During these two years Olivia has been living in her own hut in Foulamory Demba. This photo has been taken during the dry season. Imagine the wet season, that has left the soil with deep trails from the water running heavily, and snakes crawling around trying to find a dry spot:

Before a Peace Corps Volunteer (PCV) starts her work in Senegal, she has to improve her French as well as learn the basics of the local language, which in this case is Pulaar. In addition, she will be trained in preventive health care and in initiating projects and leading them, and in how to raise fundings for the chosen projects. But how do you know what projects to start; what of several needs in the community should be focused on; and how do you secure the sustainability of the initiated projects in order to provide them with a life after the project period is over? These, I believe, are the basic questions in all kinds of intervention that is made in order to change a certain development for the better.

«The day that I returned to the village for the last time (for a final five-day stretch), as I sat down on my host father’s shade structure to greet the family, I could tell that they were already thinking about me leaving» Olivia writes in her final mail. Furthermore, «In Senegalese culture, when you have lived somewhere a long time and are embarking on a journey, you must ask forgiveness of the people you’ve lived and worked with; in turn they ask your forgiveness for any wrongs they might have done you without realizing it: Si mi wadi ko meti e ma, mi tori maa yaafo, Jooni yaafondiren – If I have done soemthing which has been difficult to you, I am sorry for it. Let’s forgive each other.»

Olivia and her host family went through this formal farwell seremony, and it was difficult for them all. The whole village threw a gigantic farewell-party as well, a whole day of cooking, dancing, laughing, and feasting. These formalities, conducted with emotions, friendship, joy and sorrow, shows that the core of what is called intervention, projects, and community change, is the personal relation. The personal relation creates belief in the possibilities and trust in the efforts, and no project will be conducted successfully without these human qualities.

These qualities do, however, not come easily. What Olivia did in this community, was to conciously learn to know each person, first in order to find who have the leading roles, and secondly who is trustworthy. This is hard work, but it does not immediately show. It just shines through when a projects comes out as succesful. This Senegalese local community also had its own democratic structure, with two chiefs as community heads. In major decisions an assembly with the chief is necessary. Knowing these structures, and using them wisely, supports the outcome of any project.

A split between Shiite and Sunni Islam in the area (Sunni islam being the dominant tradition in Senegal) sometimes turn into rivalry; one example being that there are two separate mosques and men from these two groups do not pray together. This split follows, although not entirely, the division of the population into two separate folk groups, which do not (or rarely) intermarry. In the past there were a caste system in the area, and the remnants of this might be seen in the fact that nearly every day the elders of the village of Foulamory Yero comes to greet the chief of Foulamory Demba. This might also be the reason why some of the people in Foulamory Yero felt jealous and set aside when Olivia, the PCV, was taken into the household of the chief of the rivaling village, Foulamory Demba.

Village life is, on this background, complex and not easy to slide into when you arrive to do a job and make some canges. However, using the democratic structure fully, by finding who could be trusted in a collaboration, and always asking the chiefs, the elders, and the leading women, what could be done, and how the best way to go about it could be, Olivia managed to proceed with several successful projects. One important collaboration partner turned out to be the community health worker. His information about the health and well-being of the villagers, along with her own observations, showed that an important starting point of work could be the malnutriton of children up to two years old, and the absurdly high infant mortality rate. In addition, by eating in a local household on a daily basis, the lack of adequate nutrition in the village became obvious. There was an agreement in the villages that they needed a health hut, where people could get both treatment and consultations on health issues, and where women could go to give birth by the aid of a trained midwife. A health hut could also enable them to follow up on childrens growth and health development.

The community health hut was the first priority of the women in both Foulamory villages. Olivia had talks individually with the village chiefs, tha imam, the elders, the school teacher, the presidents of the women’s groups, and other respected members of the community, and the existing health committees, and the work could start. The community made the clay bricks themselves, and masons constructed the walls of the hut. During the time of the construction some groups decided to boycott the work, as old historic, ethnic and political grievances came to the surface. The health hut was not the reason, they later learned, and the disputes were settled and the health hut could be built and taken into use. After three months of construction, the health hut was functioning with trained personell, and a midwife in a six months training program. The women do no longer need to travel long distances with high expenses for health issues. This enables them to be more concerned about their own and their children’s health. In addition, and this is important, the health hut and the structures that comes with it make easier access for several other NGO programs that can use these functioning structures in the future, and the programs will be more effective.

Several health programs like a national deworming and Vitamin A supplement campaign, Malaria No More mosquito net equipping and follow up and a vaccination campaign, made it clear that the community health workers could be more efficient with bicycles than walking around kilometer by kilometer. After a fundraising the health workers decided to by second-hand bicycles from Europe rather than new Senegalese ones, because the European ones held higher quality at the same cost. By bicycle the health workers now have easier access to those who do not come, or are not able to come, to the health hut. They can carry out health campaigns and have health talks and health theater presentations, spreading knowledge about risks and early signs of potentially deadly deseases. Both their status and their own pride in their work has grown since they got these bicycles:

The Foulamory Women’s garden was initiated early in Olivia’s PCV period by a muslim NGO called Mozdahir International. It came out as a devastating experience for the women, as the fencing was too light and the live stock ate all the vegetables. Later, Olivia managed to motivate the women to give it another try, with better fencing and an improved watering system. They made small cement walls around it, and cemented fence posts and fencing into the wall. The vegetables grown in this garden will not only be a nutritional contribution in each family, but can be brought to the market for sale, providing the families with an extra income to pay for rice, fish, or medicines. The garden needs regular tending and watering every morning and evening. Forty women and three men had lots in the garden the first season, and they chose eggplants, onions, cabbage, lettuce, tomato, and potatoes as vegetables. Luckily the fencing held the live stock and other animals out. The women had workshops in gardening with a local garden expert, who was teaching fertilizing, preparing the soil for planting, pest control, and collection techniques. In addition, they learn about leadership, working together, and accounting practices. All of it important knowledge for sustaining the change of practice.

Nothing can totally ensure that change will endure over time. There can be incidents that change things for the worse, power balances can be altered, and unforeseen accidents may turn success to failure. Nevertheless, working with the community structure, empowering those who are willing to work and whose personal resources make them good leaders, and digging deep to find both genuine needs and values, have created a strong basis for these projects to have a long and lasting impact on the village life. This is not change that comes from above. It is change that has its roots in the capabilities of each individual member of a community, supported by quite robust local political structures and a strong will for dialogue from both parts.

Additionally, Olivia has been able to create cooperative partners out of NGO’s that might have been running separate projects alongside each other, like for instance World Vision and Medicos del Mundo. Foulamory Demba and Foulamory Yero families will have their Jaja (Olivia’s local Pulaar name) in their hearts for a long time, and it is up to them to ensure the further life of the health hut, the health worker’s bicycles, the midwife’s work, and the women’s garden. Jaja, you have done an amazing job. Good luck to the villagers in the further development and sustainment of life improvement changes.

All information is collected from mails, personal conversation, and Peace Corps Close of Service Report.

Tredjeparts nøytralitet

desember 2, 2010

I krigen i Rwanda 1994 ble mellom 800 000 og en million hutuer og tutsier drept. I 1995 ble rundt 8000 menn og gutter, bosnjaker, drept av serbere ledet av Radko Mladic i Srbrenica. I begge konflikter var FN til stede. FN sentralt fikk rapporter om det som skjedde i Rwanda. I Srbrenica ba de nederlandske FN-styrkene om hjelp fra FN sentralt til å bombe de serbiske styrkene. Ingen intervensjon ble vedtatt. Hvordan kan FN, verdens øverste organ for sikring av menneskerettigheter og vern mot overgrep, la slike forferdelige hendelser skje uten å handle?

FN kjenner seg bundet av det som kalles tredjeparts nøytralitet. FN-organet skal ikke utpeke noen som overgripere og andre som ofre. Det er en konvensjon i FN for å holde frem for verden at alle konflikter er komplekse, det er sjelden noen part står uten skyld. Denne måten å se konflikter på holder fast at det er to parter i en konflikt, og FN, eller andre stater i verden, er da tredjepart, altså en utenforstående. Denne konfliktmodellen henger ikke sammen med verden slik den ser ut i dag. Det er en utdatert modell i en verden der alle nasjonalstater er vevd sammen gjennom globalisering og transnasjonale bånd.

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen hevder i «Sånn er livet» (nrkP2) i dag (02.12.2010) at FN vegrer seg mot å ta moralsk standpunkt i slike vanskelige konflikter, fordi det får så sterke implikasjoner. Hvis man kaller noe for folkemord, fungerer FN slik at da må man gripe inn. Verken i Rwanda eller i Bosnia ble situasjonene og hendelsene derfor kalt for folkemord før i ettertid, selv om man hadde all informasjon som påkalte både folkemord-betegnelsen og inngripen.

Her ser vi altså at det organet som skal beskytte mot overgrep vegrer seg mot å gi beskyttelse ut fra moralsk forsiktighet og redsel for konsekvensene av egne moraldommer. Men det å unnlate å sette de korrekte betegnelser på handlinger er også en handling. Å velge ikke å gjøre noe er også et aktivt valg. Konsekvensene er minst like ille i disse situasjonene som de ville vært av å gjøre det motsatte valget.

Gjennom frykten for å stemple noen som overgripere og foreta moraldommer, er FN i ferd med å skrive seg ut av verdenshistorien som en aktiv medspiller for fred. En nøytral posisjon i komplekse konflikter er viktig som utgangspunkt. Men på noen tidspunkt er det nødvendig å se realitetene i øynene i stedet for å henge fast ved idealene. Skal FN ta del som en viktig kraft i verdenssamfunnet i dag må kanskje rollen omskrives fordi skriptet er endret radikalt.

For ordens skyld: Boutros Boutros-Ghali var generalsekretær i FN da krigene i Rwanda og Bosnia pågikk. Kofi Annan ble generalsekretær i 1996, altså etter disse konfliktene. Men i årene før utnevnelsen var han leder for FN’s fredsskapende operasjoner, og spesialutsending for tidligere Jugoslavia. I 2001 fikk han Nobels fredspris. Kofi Annan har blitt anklaget for passivitet, blant annet av tidligere general for FN’s støtteoperasjon i Rwanda, Roméo Dallaire. Likevel handler dette mer om prinsipper for handling og synet på FN’s rolle i verdenssamfunnet (og ikke minst konfliktforståelse) enn om enkeltpersoner. Spørsmålet er for viktig til å la det kretse rundt hvordan enkeltledere utøver sin rolle og sin makt.

Kraftkontemplasjon over en kaffekopp

august 16, 2010

«Urørt natur, ha ha» lød en melding på Twitter i dag morges, med referanse til Hardanger og kraftmaster. Saken, som jeg har blogget om tidligere, og brukt mye energi på i lang tid, skal den summeres opp slik? Jeg leste også blogginnlegget fra Vox populi, og humøret sank. I dag har jeg vært nedslått og lurt på om jeg orker mer av denne diskusjonen. Innledningsvis skriver Knut Johannessen en harselas over monsterbegrepet, og tar det med seg videre i teksten som en gjennomgangsmetafor for å beskrive alle paradoksene i diskusjonen om monstermaster. Monstrene er ikke egentlig kraftmastene, hevder Johannessen, men det mangehodete monstertrollet som viser seg i alle de merkelige kriker og mørke kroker man finner når man tar et dypdykk ned i materien om hardangermaster. Jeg blir ille til mote fordi jeg faktisk følger de fleste argumentene i teksten.

Urørt natur
Hardanger består ikke av svært mye totalt urørt natur, selv om vi har mye som er nokså lite berørt. Hardanger er en ravine fra istiden, og det er spor av befolkning her helt fra steinalderen. I en av mine favoritturløyper kan man stoppe ved en helleristning som er svært gammel: Det er et båtmotiv, som man vanligvis finner like ved fjord eller sjø. Men her er motivet ristet inn flere hundre meter over nåværende havflate. Både dette og andre spor viser at havflaten tidligere sto atskillig høyere enn den gjør nå. Like ved denne helleristningen skal deler av kraftgaten gå. Den skal også forsere deler av det mest brukte turarealet i Kvam, der det nå på lørdag gikk en demonstrasjonsfjelltur mot mastene med 7-800 mennesker innover i det som ikke er urørt natur, men et så eldgammelt kulturlandskap at det virker urørt for den som begir seg inn i det. Går en alene, kan en, hvis en går langt nok inn, kjenne seg i slekt med de som kom hit for første gang, og så dette landskapet uten en stier, uten turløyper, uten benker eller varder, bare dem og urlandskapet formet av is, vann og løs stein. Urlandskapet er der fortsatt, men en må vandre inn i det, ikke stryke over det i helikopter, for riktig å la seg bergta.

Sjøkabel og muffestasjoner
Likevel gikk jeg ikke med i demonstrasjonsturen. Jeg satt med en kaffe på trappen hjemme og kontemplerte over kraftpolitikk og lokalpolitikk. For hva er det som skjer når regjeringen varsler en slags tenkepause som kanskje ikke endrer noen ting? Noen føler det som en delvis seier. Jeg gjør ikke det. For man skal fortsatt bygge, bare fra en annen ende. Hvordan man brått skal få til det, når saken om konsesjon fra Sima tok sin tid, vet bare regjeringen (og kanskje Statnett). Demonstrasjonsturen gikk som planlagt, for Bevar Hardanger kjøper ikke regjeringens vedtak om endring i planer. At vedtaket kan bety enda mer krangel, er dagens utvikling i saken et bevis på, når hardangerordførerne hevder de har hørt en ting, mens regjeringsdeltakerne mener de har sagt noe annet.

Kravet om sjøkabel lå tilsynelatende bak demonstrasjonene. Ved nærmere ettersyn ligger mange hunder begravet i dette kravet. En av dem er ønsket om å velte regjeringen, som mange av demonstrantene deler. Jeg ønsker selv et regjeringsbytte, men jeg er ikke villig til å skyve Hardanger foran meg for å få det til. Det blir et for høyt spill, der risikoen for å tape grundig er høylydt til stede. I dette ligger ikke noen generell mistanke mot glødende demonstranter, der mange av dem er gode venner og bekjente. Deres engasjement for Hardanger trekkes ikke i tvil.

Men hva skjer i lokalpolitikken når det kan se ut til at kravet om sjøkabel skal granskes nærmere? Da blir det et spørsmål om hvor kabelen skal opp av sjøen, og om hvor store og støyende muffestasjonene som viderefører strømmen fra sjø til landkabel blir. Den blir plassert i Norheimsund, ikke langt fra mitt hjem. Når jeg først ønsker sjøkabel, er jeg faktisk villig til å akseptere det. Men det ønsker ikke Ap-ordføreren i kommunen. Hun er overhode ikke villig til å ha en muffestasjon her. Og da har vi det gående. Ethvert tiltak som kan treneres skal treneres. Ethvert politisk anliggende omgjøres til en lokaliseringsdebatt. Dette skal absolutt ikke ordføreren alene ha ansvar eller skyld for. Lokalpolitikken er uendelig slitsom fordi det er dette den består mest av. Og derfor blir jeg nedtrykt, med tanke på alt som smuldrer opp og blir til årelange krangler og munner ut i ingenting.

Hardangerbru og master
Men Hardangerbru fikk de til. Og det brukes selvsagt mot mastemotstanderne, med det mest ulykksalige eksempelet der grafiske master blir satt ved siden av brokarene for å vise urimeligheten i å være mot master, som i bloggen til Vox populi, folkets røst. Kan man tenke seg at mastemotstanderne også var mot bro? Noen av dem, men ikke alle. Er hardingene dermed bare noen store egoister, som ikke vil være med og dra lasset for «bergensregionen» – eventuelt for kraftsaken for Norge?

For å kunne svare på det må en kanskje være sosialt, geografisk og kulturelt situert akkurat her. Eller for den del, i alle små regioner og lokalsamfunn i Norge. Det er to ting som gjelder i slike samfunn: Å få flere til å bli boende, eventuelt flytte til, og å få flere turister som betaler for seg så næringslivet kan blomstre i det minste noen få måneder i året. Det er en beinhard kamp med alle tenkelige og utenkelige virkemidler. Hva får folk til å flytte til og bli boende? At de har en jobb er første bud. Dernest at lokalsamfunnet tilbyr noe som det blir mindre og mindre av i verden: natur, luft, rom. Altså i betydningen å ha rom rundt seg. Hvorfor befolkes vestlandet i stadig større grad av nederlendere? Fordi de er så trøtte at de nesten blir syke av befolkningstettheten i Nederland. I Eidfjord, Sima-kommunen, er tettheten av nederlendere så stor at kommunen på folkemunne bare heter Little Holland. Det er dette små vestlandskommuner selger seg selv på, det er det som drar folk hit: romslighet og natur. Nederlendere, tyskere, og selvsagt polakker og estlendere kommer i flokker.

Det er ikke bare vakkert, dette. Og ihvertfall ikke uberørt. Flere mennesker gir mer overføringer. Kraftlinjer gir ingenting. Panikken brer seg når grunnlaget for vekst kan se ut til å forsvinne. I tillegg kommer en dyp kjærlighet til dette landskapet, der det faktisk er slik at alle drar ut på tur, sommer som vinter, på ettermiddager og i helger, så snart det er mulig. Ingen av disse sidene ser regjeringen ut til å ha forstått. Det førte til det som i BT kalles «skremmende dårlig politisk håndverk.»

Kunstmaster
Hvis en da ikke kan gjøre mastene til en attraksjon i seg selv. Statkraft har ikke konsesjon for annet enn tradisjonelle master, men åpner nå for å ta befolkningen med i en diskusjon om mastenes utseende. Det er interessant, og åpner helt nye perspektiver og muligheter.

Men vil lenkegjengen være med på det? Jeg er ikke så sikker. Kanskje kommer det for sent. Kanskje er man for såret, for overkjørt, uten tillit.

Dessuten er det kanskje ikke dette vi burde diskutere i det hele tatt? Kanskje det er et feilspor? Hvem vinner mest på å holde diskusjonen om mastene oppe? Et visst nettselskap, statsdrevet.

En annen diskusjon
Vi hadde ikke diskutert master kontra sjøkabel hvis ikke Statnett hadde overbevist om at bergensregionen, det vil si befolkning og industri, trenger mer og mer stødig strømtilførsel. Elektrifisering av sokkelen. Det vil si mer ren, fornybar kraft for å drive produksjon av fossil kraft. Der både fossil og fornybar kraft kanskje skal selges til Europa, mens vi importerer kraft som muligens er produsert på kull. Skal vi dette? Vil vi dette? Det er økonomiske, men også klimamessige og miljømessige spørsmål, altså politiske spørsmål og beslutninger. Regjeringen hadde i lengden tjent på å slutte med å opptre som en allvitende far som skjermer barna sine for realitetetene. Kraftpolitikken i Norge har alt for lenge vært en litt dårlig skjlut hemmelighet; i det minste noe man ikke snakker om, og ikke trekker frem i politiske debatter eller valgtaler. Regjeringen påberoper seg åpenhet men gir det ikke. Men heldigvis finnes det folk som vet, som deler sin kunnskap, og som gir regjeringen opplyst motstand og diskusjoner på informert grunnlag. Om ikke annet, så har mastene i Hardanger, de enda ikke realiserte, fått frem stemmer som bidrar til opplysning i slike spørsmål. Men at debatten kommer til å dreie seg om den egentlige kraftpolitikken heretter har jeg mine tvil om. Alt for mange er tjent med å holde den på et annet nivå.

Slikt kan en komme til å kontemplere over, på en trapp i solen, en lørdag i Hardanger. Jeg kjenner med en del av meg at jeg burde vært der, når jeg senere på dagen ser venner og kjente stå og synge i kor i kjent terreng på TV. På den annen side klarer jeg ikke se bort fra sakens kompleksitet lenger. For ingen skal lenger kunne si at dette er enkelt, verken de som er for eller de som er mot master. Til det er kunnskapen blitt for mangfoldig og monstrene for mange (takk, Vox). For eller mot master er ikke lenger spørsmålet, der står saken.

Potensiell fredløshet

august 7, 2010

Debatten rundt personvern og datalagringsdirektivet (dld) kan ofte oppleves som en pseudo-debatt, fordi de skarpeste diskusjonene sjelden berører de dypere og mer prinsipielle sidene ved myndigheters inngripen overfor frie borgeres rett til vern om sin personlige sfære.

Det vi egentlig diskuterer er hva det vil si å være nettopp en fri borger, og hvor stor makt staten skal ha som lovgiver og lovutøver. Mange som deltar i diskusjonen hevder at så lenge man ikke har noe å skjule så har man ikke noe å frykte. Ved å innta et slikt standpunkt blir mer underliggende faktorer i borgerskapets frihet og myndighetenes/statens maktutøvelse oversett. Staten oppfattes som den gode forsørger, riktignok noe upersonlig, men likevel en makt som vil oss vel. Hvis man tenker seg at staten er en mer aktiv kraft, som skaper rammene for det samfunnet vi beveger oss i, blir dette bildet kanskje enda mer positivt.

Som lovgiver og lovutøver er staten en del av samfunnets skapende kraft, og ved å holde seg innenfor lovens rammer vil borgerne kunne oppleve seg selv som delaktige i denne skaperkraften. Som borger kan man selvsagt velge å lukke øynene for det faktum at grensene mellom det lovlydige og lovløsheten, eller kanskje man heller skal kalle det fredløsheten, av og til er ganske smale. Men som aktivt deltakende borger kan en ikke overse at det er i statens interesse å skape en viss utrygghet hos borgerne om hvorvidt de er innenfor eller utenfor, og at det å være på randen av utenforskap, eller utstøtthet (som er den sittende norske regjerings favorittord), er en mulighet vi alle en dag kan stå overfor.

Det er denne frykten for utstøtelse som skal holde oss innenfor, og den frykten er aller mest aktiv hvis vi alle blir betraktet som potensielle overtredere fra statens side. Hvordan vi ser oss selv har mindre betydning. Kontinuerlig overvåking av alle gjennom flest mulig elektroniske spor kan bidra til en slik frykt. Vi kunne innvende at så lenge staten tolker lovlydige borgeres aktiviteter med velvilje, vil konsekvensene av overvåkingen ikke være annet enn det personlige ubehag ved en slik påtrengende inngripen og regulering fra en utenforstående part. Men i det øyeblikk den velvillige tolkningen forsvinner, enten grunnlaget for mistanke
er reelt eller ikke, så vil konsekvensene kunne bli uhyrlige. Josef K’s erfaringer kunne bli våre, og en slik prosess er ikke så fjern som mange later til å tro.

Likevel handler makten i lovreguleringer og direktiver egentlig ikke om hvorvidt staten tolker borgernes aktiviteter med velvilje eller ikke. Makten ligger nettopp i at vi alle til enhver tid trues til å tenke gjennom våre handlinger fordi alle våre sosiale handlinger overvåkes. Makten ligger altså i trusselen om potensiell straff, potensialet for utstøtelse av samfunnet, fellesskapet, de ordnede forhold. Makten ligger i å spille på våre behov for fellesskap og sosialt liv, og samtidig gjøre oppfyllelsen av disse behovene til potensielt farlige.

Det er et paradoks at datalagringsdirektivet ble innført på grunnlag av frykten for terror. I Norge ble dette grunnlaget omgjort til å gjelde andre typer kriminalitet, men etter at PST bekjentgjorde sin trusselvurdering, og i enda større grad etter pågripelsen av tre personer for konspirasjon til terrorvirksomhet i Norge, er terrorfaren også et grunnlag for dld i Norge i følge justis- og påtalemakt. Terrorfare skaper frykt, og har nettopp denne frykten som grunnlag for sin virksomhet. Statens maktutøvelse grunngis med frykt for at det skal komme noen utenfra og omstyrte et samfunns orden. Det som er utenfor det ordnede samfunn er pr definisjon kaos og truende kaoskrefter. For å skape trygghet for borgerne ønsker staten å innføre kontrollerende tiltak. Paradokset har (minst) to sider. Den ene er at reguleringer sjelden er effektive, og når det gjelder dld, er de heller ikke målrettede, i og med at alle skal overvåkes og datatilfanget blir kolossalt. Den andre siden ved paradokset er at en frykt (for terror) skal erstattes av en annen (for potensiell utstøting/fredløshet). Frykt er altså det prinsipp som styrer både terrorisme og statlig maktutøvelse.

Når slik frykt blir overdreven vil den føre til ufrihet, manglende autonomi, og til mistenksomhet overfor både myndigheter og medborgere. Staten har som lovgiver og lovutøver makt over borgerne. Samtidig har borgerne makt til å regulere statens lovgivning og lovutøvelse, og denne balansen er et kjennetegn på demokratiske, liberale samfunn. Det er når staten blir overmakt det virkelig er fare på ferde. Den faren er det motstanden mot dld er grunnlagt på.

Inspireret av Thomas Hobbes, Michel Foucault og Giorgio Agamben.

Språklig moderering av bloggposten «monstermaster…»

juli 4, 2010

Kanskje bør man ikke skrive bloggposter i for stor affekt. Karakteriseringer kommer ofte ut i krassere form enn det som gagner temaet. Jeg skrev at Sp’s statssekretær kom med en løgn. Det beklager jeg, for det er en påstand jeg ikke har dekning for. Det jeg derimot har dekning for, er å påstå at andre alternativer enn master gjennom Hardanger aldri har vært vurdert på slik måte at de ble reelle konkurrenter til høyspentmaster og -linjer i hardangerområdet. Statnett har hatt føringen hele vegen og har aldri vist vilje til å diskutere alternativer på en reell måte.

Turistnæringen i Hardanger er svært viktig. Den danner levebrød for mange av innbyggerne. Derfor skal man ikke kimse av de millionene som er avsatt for å dempe en krise hos dem. Men det er fortsatt slik at vil vil jo ha mennesker fra hele verden til å komme hit! Millioner i krisedemping holder bare en kort stund. Svikten i tilstrømming til regionen på grunn av at vi som nasjon har skuslet bort både nasjonalarv og verdensarv har varig effekt. Det er helt utrolig at en minister kan få lov til å ta slike avgjørelser.

Monstermaster i Hardanger

juli 3, 2010

Terje Riis-Johansen og Jens Stoltenberg har bestemt seg, og en «samlet regjering» står bak – monstermastene skal bygges i Hardanger, for å sikre strøm til bergensregionen, som det heter. Eller til oljeindustrien, kan det også oversettes som.

Riis-Johansen overbeviser ikke med sin analyse: «Dette er en klassisk situasjon der storsamfunnets behov er annerledes enn de lokale ønskene» sier han til BT. Nei, herr minister, denne situasjonen er ikke klassisk. For det første forveksles Statnetts ønsker med storsamfunnets behov i denne analysen. Kraftbehovet kan være reelt nok, det er ikke her stridens kjerne ligger. Derimot ligger den i hvordan kraftbehovet skal dekkes, og om det kan dekkes i én region uten at det går på bekostning av en annen region. For det andre er nedlatenheten i begrepet «de lokale ønskene» nesten ikke til å holde ut for en hardangerboer, når en vet at her har hardangersamfunnet, med alle ordførerne for syv kommuner i spissen, stått samlet mot Statnetts ønske om å rasere Norges nasjonalperle. Det handler om mye mer enn «lokale ønsker,» Riis-Johansen!

Videre utredning ville utsatt byggingen i minst ett år, sier Stoltenberg, og så lenge ville man ikke vente, fordi kraftsituasjonen var så prekær. Hvordan vet man at den er prekær? Gjennom Statnetts analyser, selvsagt. Finnes det ingen muligheter til å bøte midlertidig på denne situasjonen mens man utreder på redelig vis hvilke andre alternativer som finnes enn monstermaster gjennom «delvis uberørt natur»? Det gjør det faktisk. Mobile kraftverk eksisterer.

Om mulig er regjeringens troverdighet enda mer svekket enn før, når SV som var imot, og i Bergen fortsatt nekter å stå bak denne avgjørelsen, likevel støtter den, og Sp’s statssekretær serverer løgnen om at «alle alternativer er gundig vurdert» i samme artikkel i BT som referert over. Dette stemmer jo ikke. Statnett gjorde et estimat av kostnadene ved land-og sjøkabel, uten at dette alternativet var utredet i det hele tatt, og dette estimatet ble svelget med hud og hår av regjeringen uten videre undersøkelser. Store tall skremmer, men bør man ikke undersøke hva som faktisk ligger bak dem før man tar avgjørelser som, også i følge Riis-Johansen, er et «betydelig inngrep»?

Sviket mot Hardanger bekreftes ytterligere ved økonomisk plaster på såret for turistnæringen. Sølvpenger? Hva med oss som bor her? Som ikke er turister? Som får vårt bosted, vårt lokalsamfunn, vårt friluftsliv, vår rekreasjon, vår tilhørighet og stedlige identitet rasert? Hva med oss, Riis-Johansen? Hva med oss, Jens Stoltenberg? For oss handler det ikke om penger, men om å kunne kjenne stolthet over vår stedlige identitet!

Guri Størvold (statssekretær, Sp) vil legge stor vekt på «dialog med lokalbefolkningen.» Generelt er jeg stor tilhenger av dialog. Men her har Statnett og regjeringen forspilt sin rolle som dialogpartner. Man begår ikke overgrep og deretter forlanger at man skal sitte ned og snakke rolig sammen om saken. Statnett har ikke troverdighet som dialogpartner. Det har de tydelig vist.