Film

Inglourious Basterds

Språklig bevissthet, uendelige filmhistoriske referanser, fantastisk filmhåndtverk, usedvanlige skuespillerprestasjoner, splatter & gore, dette er vanlige ingredienser i en Tarantino-film. De er like vanlige i en omtale av filmene hans, og det er nesten ikke mulig å skrive om denne filmen uten å nærme seg disse temaene. I Inglourious Basterds er alle disse elementene tydeligere fremhevet enn noen gang tidligere, og dermed også gjentatt ytterligere i filmanmeldelsene og omtalene. Her nøyer jeg meg med å peke på sider ved filmen som fanget min oppmerksomhet utover disse elementene.

Innledningssekvensen og dens referanse til Sergio Leone er tydelig, med kapitteoverskriften «Once Upon a Time in Nazi-Occupied France.» Hele denne sekvensen på omtrent 15 minutter er fylt av ulidelig spenning. Vi forstår umiddelbart at her skal ondskapen introduseres. Den franske bonden og hans vakre døtre er like klar over det som seerne. Den tyske offiseren Hans Landa, med tilnavnet «the Jew Hunter,» holder en gemyttlig  tone i samtalen med bonden. Han ber om et glass lokalprodusert melk i stedet for vinen han tilbys, han gir inntrykk av at han bare er ute etter å få på plass noen byråkratiske formaliteter, men den underliggende grusomheten i samtalen er likevel tydelig til stede.  Hans bruk av metaforene hauk og rotte om nazistene og jødene maler frem bildet av hva som står på spill i samtalen. Det vanvittige og samtidig medrivende er likevel hvordan han ord for ord får bonden med i sitt eget resonnement, og her viserTarantino at det ikke bare er Sergio Leone han har hentet inspirasjon fra. Nazisten Landa er en dannet mann, han kjenner godt de referanser fra europeisk kultur som han tar i bruk på sin egen forvridde måte. Samtalen kunne godt vært et kroneksempel på hvordan en leder et annet menneske på Sokratisk vis fra en del av et resonnement til et annet, der den andre til slutt er fanget i retorikkens spill mot en konklusjon han ikke kan være uenig i uten å tape ansikt. Samtalens fører, enten det er Sokrates eller the Jew Hunter, kjenner svaret, og leder med «mild» men fast hånd sin elev mot den avgrunn av innsikt som åpenbares ved samtalens slutt. Forskjellen er likevel åpenbar: Mens Sokrates ledet sine elever mot Sannheten, leder Hans Landa sin «samtalepartner» retorisk mot den nazistiske propagandas sannheter, og er dermed mer beslektet med sofistene enn med Sokrates selv.

«Innsikten» i dette tilfelle er at offiser Landa hele tiden har visst at bonden skjuler jøder. Landas fortrinn som Jew Hunter er, slik han selv skryter av, at han ikke som andre tenker som soldat, men er i stand til å tenke som en rotte. Og hvor ville en rotte gjemme seg i et hus? Bonden kan ikke annet enn gi ham rett i hans antagelser og tvinges med i nazistens spill. Ondskapens utfoldelse er altså ikke bare at de skjulte jødene, med ett viktig unntak, drepes på det grusomste, men hele manipulasjonen av bondens (og seerens) virkelighetsbilde og dets logikk.

Åpningsscenen er bare en første smakebit på en skuespillerprestasjon av Christoph Waltz som gjorde denne seeren euforisk etter hvert som filmen utviklet seg. Gi denne mannen alle de priser som finnes! Og la oss få se ham i andre roller enn som jødejagende nazist! Mannen snakker jo fire språk flytende – om det er innlærte replikker eller autentisk språkkunnskap spiller ingen rolle, det er så overbevisende at han bør kunne brukes til det meste, helst av de beste.

Men inn på scenen kommer også Brad Pitt, denne gang som sørstatsamerikaner med apacheblod. Hans tolkning av Aldo Raine i all sin amerikanske enkelhet og manglende subtilitet sitter som et skudd, bokstavelig talt. I denne rollen ligger også en mengde referanser, blant annet ved hans merking av ofrene og hvordan gjengen hans skalperer den de dreper. Aldo the Apache og Den Siste Mohikaner ligger ikke langt fra hverandre i framgangsmåte og frykt-myte-skaping. Men det finnes andre. The Inglourius Basterds aka Aldo Raine og hans gjeng (med the Bear Jew og Hugo Stiglitz i spissen) holder til i skogene, de har ikke tradisjonelle uniformer, de er lattermilde og humoristiske og tar lett på sin egen grusomhet. De er onde mot de onde og generøse mot de gode, arbeider i skjul for den gode som skal befri franskmennene fra okkupasjonsmakten. Hørt den før? Legg merke til scenen i skogen, se hvordan Aldos kumpaner kommer frem fra skogen og sarkastisk kommenterer den nazistiske offiseren og hans soldater som er tatt til fange. Scenen kunne vært en mer realistisk og samtidig utgave av  Sherwoodskogen i påvente av Kong Richards hjemkomst enn slik det vanligvis blir fremstilt.

Tarantino hadde ikke vært den han er om han ikke samlet alle trådene og lot hver historie (og i denne filmen hvert kapittel) smelte sammen etter hvert. Shoshanna, den eneste overlevende etter massakren i innledningsscenen, får etter hvert en på alle måter ledende rolle. Hans Landas rop etter henne i denne første scenen, der han står i døren og ser henne forsvinne over bakkekammen –  «au revoir, Shoshanna!»  – viser hans superbe ro og visshet om at han har all makt. De møtes igjen i senere kapitler, og hun, som bonden som skjulte henne, tvinges med i Landas propagandiske retorikk og manipulatoriske spill. Forskjellen er at hun har sin egen plan, som nazistene ville kalt terroristisk. Men det har også the Inglourious Basterds. Scenen i filmsalen, der nazistene selvgodt nyter sin propagandafilm med stjerne-nazien i hovedrollen, og til slutt møter nemesis, er en katarisis-scene av de helt store. Sjelden er seerens hemmelige nytelse over at herrefolket møter sine overmenn -og kvinner sterkere enn her. Det beste er at disse sterkeste er mennesker med som ofte fremstilles som ofre og ikke noe annet: jøder, kvinner, og en svart mann. Tarantino er derved den største manipulatoren av alle, som behersker film-retorikken til fingerspissene. Han finner seerens  hemmeligheter og serverer dem på en slik måte at man må gi seg over.

Hvordan vil denne filmen bli mottatt i Tyskland? Nazistene fremstilles med oppblåste egoer, ondskapsfulle, manipulerende og kunnskapsrike , men også som sårbare enkeltpersoner – se bare hvordan Gøring gråter over rosen Hitler gir ham for denne hans «beste film». Men se også hvordan Hitler og Gøring, der de sitter i kinosalen og ler hånlig av nedskytingen av fienden, ligner to grusomme utgaver av de gamle mennene i «the Muppet Show». Gjennomgående bruker Tarantino begrepet «nazist» og ikke «tysker» i filmen. Aldo Raine  har dessuten ikke noe mindre oppblåst ego enn nazisten Landa. Dette er film, det er ikke realhistorie, og som sådan kan den også sees som en parodi på de mer realhistorisk orienterte filmene fra andre verdenskrig. Kan det være støtende? Kanskje, men ikke først og fremst for tyskere. Kan det være underholdende? Ja! Jeg støtter Vegard Larsen i Dagbladet (http://www.dagbladet.no/a/7733970/): «Fandenivoldskheten, barnligheten, gleden ved å lage film, gleden ved å påpeke at vi ser film, gjør Tarantino ikke bare til en avantgardistisk filmkunstner, men også til en formidler av filmhistorie. Man får lyst til å se mer film på grunn av Tarantino. Og ikke minst får man lyst til å se mer Tarantinofilm.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: