2010 in review

Publisert januar 2, 2011 av vigdissj
Kategorier: Uncategorized

The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:

Healthy blog!

The Blog-Health-o-Meter™ reads Fresher than ever.

Crunchy numbers

Featured image

A Boeing 747-400 passenger jet can hold 416 passengers. This blog was viewed about 1,900 times in 2010. That’s about 5 full 747s.

In 2010, there were 19 new posts, growing the total archive of this blog to 35 posts. There were 11 pictures uploaded, taking up a total of 9mb. That’s about a picture per month.

The busiest day of the year was March 3rd with 107 views. The most popular post that day was Hjernevask: Spørsmålet Harald Eia glemte å stille.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were twitter.com, backtype.com, minerva.as, en.wordpress.com, and tv2nyhetene.no.

Some visitors came searching, mostly for monstermaster i hardanger, vigdis loophole, monstermaster hardanger, vigdis stokker jenssen notater, and mandagsdikt.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

1

Hjernevask: Spørsmålet Harald Eia glemte å stille March 2010
3 comments

2

Monstermaster i Hardanger July 2010
2 comments

3

Forelskelsen i språket October 2009
4 comments

4

Knausgårdblogg:Gjennom dette skal jeg skrive meg ut av mitt eget mørke March 2010
2 comments

5

Samfunn September 2009
5 comments

Reklamer

Tredjeparts nøytralitet

Publisert desember 2, 2010 av vigdissj
Kategorier: Politikk/samfunn

Tags: , , , , , , , ,

I krigen i Rwanda 1994 ble mellom 800 000 og en million hutuer og tutsier drept. I 1995 ble rundt 8000 menn og gutter, bosnjaker, drept av serbere ledet av Radko Mladic i Srbrenica. I begge konflikter var FN til stede. FN sentralt fikk rapporter om det som skjedde i Rwanda. I Srbrenica ba de nederlandske FN-styrkene om hjelp fra FN sentralt til å bombe de serbiske styrkene. Ingen intervensjon ble vedtatt. Hvordan kan FN, verdens øverste organ for sikring av menneskerettigheter og vern mot overgrep, la slike forferdelige hendelser skje uten å handle?

FN kjenner seg bundet av det som kalles tredjeparts nøytralitet. FN-organet skal ikke utpeke noen som overgripere og andre som ofre. Det er en konvensjon i FN for å holde frem for verden at alle konflikter er komplekse, det er sjelden noen part står uten skyld. Denne måten å se konflikter på holder fast at det er to parter i en konflikt, og FN, eller andre stater i verden, er da tredjepart, altså en utenforstående. Denne konfliktmodellen henger ikke sammen med verden slik den ser ut i dag. Det er en utdatert modell i en verden der alle nasjonalstater er vevd sammen gjennom globalisering og transnasjonale bånd.

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen hevder i «Sånn er livet» (nrkP2) i dag (02.12.2010) at FN vegrer seg mot å ta moralsk standpunkt i slike vanskelige konflikter, fordi det får så sterke implikasjoner. Hvis man kaller noe for folkemord, fungerer FN slik at da må man gripe inn. Verken i Rwanda eller i Bosnia ble situasjonene og hendelsene derfor kalt for folkemord før i ettertid, selv om man hadde all informasjon som påkalte både folkemord-betegnelsen og inngripen.

Her ser vi altså at det organet som skal beskytte mot overgrep vegrer seg mot å gi beskyttelse ut fra moralsk forsiktighet og redsel for konsekvensene av egne moraldommer. Men det å unnlate å sette de korrekte betegnelser på handlinger er også en handling. Å velge ikke å gjøre noe er også et aktivt valg. Konsekvensene er minst like ille i disse situasjonene som de ville vært av å gjøre det motsatte valget.

Gjennom frykten for å stemple noen som overgripere og foreta moraldommer, er FN i ferd med å skrive seg ut av verdenshistorien som en aktiv medspiller for fred. En nøytral posisjon i komplekse konflikter er viktig som utgangspunkt. Men på noen tidspunkt er det nødvendig å se realitetene i øynene i stedet for å henge fast ved idealene. Skal FN ta del som en viktig kraft i verdenssamfunnet i dag må kanskje rollen omskrives fordi skriptet er endret radikalt.

For ordens skyld: Boutros Boutros-Ghali var generalsekretær i FN da krigene i Rwanda og Bosnia pågikk. Kofi Annan ble generalsekretær i 1996, altså etter disse konfliktene. Men i årene før utnevnelsen var han leder for FN’s fredsskapende operasjoner, og spesialutsending for tidligere Jugoslavia. I 2001 fikk han Nobels fredspris. Kofi Annan har blitt anklaget for passivitet, blant annet av tidligere general for FN’s støtteoperasjon i Rwanda, Roméo Dallaire. Likevel handler dette mer om prinsipper for handling og synet på FN’s rolle i verdenssamfunnet (og ikke minst konfliktforståelse) enn om enkeltpersoner. Spørsmålet er for viktig til å la det kretse rundt hvordan enkeltledere utøver sin rolle og sin makt.

Kraftkontemplasjon over en kaffekopp

Publisert august 16, 2010 av vigdissj
Kategorier: Politikk/samfunn

Tags: , , , , , , ,

«Urørt natur, ha ha» lød en melding på Twitter i dag morges, med referanse til Hardanger og kraftmaster. Saken, som jeg har blogget om tidligere, og brukt mye energi på i lang tid, skal den summeres opp slik? Jeg leste også blogginnlegget fra Vox populi, og humøret sank. I dag har jeg vært nedslått og lurt på om jeg orker mer av denne diskusjonen. Innledningsvis skriver Knut Johannessen en harselas over monsterbegrepet, og tar det med seg videre i teksten som en gjennomgangsmetafor for å beskrive alle paradoksene i diskusjonen om monstermaster. Monstrene er ikke egentlig kraftmastene, hevder Johannessen, men det mangehodete monstertrollet som viser seg i alle de merkelige kriker og mørke kroker man finner når man tar et dypdykk ned i materien om hardangermaster. Jeg blir ille til mote fordi jeg faktisk følger de fleste argumentene i teksten.

Urørt natur
Hardanger består ikke av svært mye totalt urørt natur, selv om vi har mye som er nokså lite berørt. Hardanger er en ravine fra istiden, og det er spor av befolkning her helt fra steinalderen. I en av mine favoritturløyper kan man stoppe ved en helleristning som er svært gammel: Det er et båtmotiv, som man vanligvis finner like ved fjord eller sjø. Men her er motivet ristet inn flere hundre meter over nåværende havflate. Både dette og andre spor viser at havflaten tidligere sto atskillig høyere enn den gjør nå. Like ved denne helleristningen skal deler av kraftgaten gå. Den skal også forsere deler av det mest brukte turarealet i Kvam, der det nå på lørdag gikk en demonstrasjonsfjelltur mot mastene med 7-800 mennesker innover i det som ikke er urørt natur, men et så eldgammelt kulturlandskap at det virker urørt for den som begir seg inn i det. Går en alene, kan en, hvis en går langt nok inn, kjenne seg i slekt med de som kom hit for første gang, og så dette landskapet uten en stier, uten turløyper, uten benker eller varder, bare dem og urlandskapet formet av is, vann og løs stein. Urlandskapet er der fortsatt, men en må vandre inn i det, ikke stryke over det i helikopter, for riktig å la seg bergta.

Sjøkabel og muffestasjoner
Likevel gikk jeg ikke med i demonstrasjonsturen. Jeg satt med en kaffe på trappen hjemme og kontemplerte over kraftpolitikk og lokalpolitikk. For hva er det som skjer når regjeringen varsler en slags tenkepause som kanskje ikke endrer noen ting? Noen føler det som en delvis seier. Jeg gjør ikke det. For man skal fortsatt bygge, bare fra en annen ende. Hvordan man brått skal få til det, når saken om konsesjon fra Sima tok sin tid, vet bare regjeringen (og kanskje Statnett). Demonstrasjonsturen gikk som planlagt, for Bevar Hardanger kjøper ikke regjeringens vedtak om endring i planer. At vedtaket kan bety enda mer krangel, er dagens utvikling i saken et bevis på, når hardangerordførerne hevder de har hørt en ting, mens regjeringsdeltakerne mener de har sagt noe annet.

Kravet om sjøkabel lå tilsynelatende bak demonstrasjonene. Ved nærmere ettersyn ligger mange hunder begravet i dette kravet. En av dem er ønsket om å velte regjeringen, som mange av demonstrantene deler. Jeg ønsker selv et regjeringsbytte, men jeg er ikke villig til å skyve Hardanger foran meg for å få det til. Det blir et for høyt spill, der risikoen for å tape grundig er høylydt til stede. I dette ligger ikke noen generell mistanke mot glødende demonstranter, der mange av dem er gode venner og bekjente. Deres engasjement for Hardanger trekkes ikke i tvil.

Men hva skjer i lokalpolitikken når det kan se ut til at kravet om sjøkabel skal granskes nærmere? Da blir det et spørsmål om hvor kabelen skal opp av sjøen, og om hvor store og støyende muffestasjonene som viderefører strømmen fra sjø til landkabel blir. Den blir plassert i Norheimsund, ikke langt fra mitt hjem. Når jeg først ønsker sjøkabel, er jeg faktisk villig til å akseptere det. Men det ønsker ikke Ap-ordføreren i kommunen. Hun er overhode ikke villig til å ha en muffestasjon her. Og da har vi det gående. Ethvert tiltak som kan treneres skal treneres. Ethvert politisk anliggende omgjøres til en lokaliseringsdebatt. Dette skal absolutt ikke ordføreren alene ha ansvar eller skyld for. Lokalpolitikken er uendelig slitsom fordi det er dette den består mest av. Og derfor blir jeg nedtrykt, med tanke på alt som smuldrer opp og blir til årelange krangler og munner ut i ingenting.

Hardangerbru og master
Men Hardangerbru fikk de til. Og det brukes selvsagt mot mastemotstanderne, med det mest ulykksalige eksempelet der grafiske master blir satt ved siden av brokarene for å vise urimeligheten i å være mot master, som i bloggen til Vox populi, folkets røst. Kan man tenke seg at mastemotstanderne også var mot bro? Noen av dem, men ikke alle. Er hardingene dermed bare noen store egoister, som ikke vil være med og dra lasset for «bergensregionen» – eventuelt for kraftsaken for Norge?

For å kunne svare på det må en kanskje være sosialt, geografisk og kulturelt situert akkurat her. Eller for den del, i alle små regioner og lokalsamfunn i Norge. Det er to ting som gjelder i slike samfunn: Å få flere til å bli boende, eventuelt flytte til, og å få flere turister som betaler for seg så næringslivet kan blomstre i det minste noen få måneder i året. Det er en beinhard kamp med alle tenkelige og utenkelige virkemidler. Hva får folk til å flytte til og bli boende? At de har en jobb er første bud. Dernest at lokalsamfunnet tilbyr noe som det blir mindre og mindre av i verden: natur, luft, rom. Altså i betydningen å ha rom rundt seg. Hvorfor befolkes vestlandet i stadig større grad av nederlendere? Fordi de er så trøtte at de nesten blir syke av befolkningstettheten i Nederland. I Eidfjord, Sima-kommunen, er tettheten av nederlendere så stor at kommunen på folkemunne bare heter Little Holland. Det er dette små vestlandskommuner selger seg selv på, det er det som drar folk hit: romslighet og natur. Nederlendere, tyskere, og selvsagt polakker og estlendere kommer i flokker.

Det er ikke bare vakkert, dette. Og ihvertfall ikke uberørt. Flere mennesker gir mer overføringer. Kraftlinjer gir ingenting. Panikken brer seg når grunnlaget for vekst kan se ut til å forsvinne. I tillegg kommer en dyp kjærlighet til dette landskapet, der det faktisk er slik at alle drar ut på tur, sommer som vinter, på ettermiddager og i helger, så snart det er mulig. Ingen av disse sidene ser regjeringen ut til å ha forstått. Det førte til det som i BT kalles «skremmende dårlig politisk håndverk.»

Kunstmaster
Hvis en da ikke kan gjøre mastene til en attraksjon i seg selv. Statkraft har ikke konsesjon for annet enn tradisjonelle master, men åpner nå for å ta befolkningen med i en diskusjon om mastenes utseende. Det er interessant, og åpner helt nye perspektiver og muligheter.

Men vil lenkegjengen være med på det? Jeg er ikke så sikker. Kanskje kommer det for sent. Kanskje er man for såret, for overkjørt, uten tillit.

Dessuten er det kanskje ikke dette vi burde diskutere i det hele tatt? Kanskje det er et feilspor? Hvem vinner mest på å holde diskusjonen om mastene oppe? Et visst nettselskap, statsdrevet.

En annen diskusjon
Vi hadde ikke diskutert master kontra sjøkabel hvis ikke Statnett hadde overbevist om at bergensregionen, det vil si befolkning og industri, trenger mer og mer stødig strømtilførsel. Elektrifisering av sokkelen. Det vil si mer ren, fornybar kraft for å drive produksjon av fossil kraft. Der både fossil og fornybar kraft kanskje skal selges til Europa, mens vi importerer kraft som muligens er produsert på kull. Skal vi dette? Vil vi dette? Det er økonomiske, men også klimamessige og miljømessige spørsmål, altså politiske spørsmål og beslutninger. Regjeringen hadde i lengden tjent på å slutte med å opptre som en allvitende far som skjermer barna sine for realitetetene. Kraftpolitikken i Norge har alt for lenge vært en litt dårlig skjlut hemmelighet; i det minste noe man ikke snakker om, og ikke trekker frem i politiske debatter eller valgtaler. Regjeringen påberoper seg åpenhet men gir det ikke. Men heldigvis finnes det folk som vet, som deler sin kunnskap, og som gir regjeringen opplyst motstand og diskusjoner på informert grunnlag. Om ikke annet, så har mastene i Hardanger, de enda ikke realiserte, fått frem stemmer som bidrar til opplysning i slike spørsmål. Men at debatten kommer til å dreie seg om den egentlige kraftpolitikken heretter har jeg mine tvil om. Alt for mange er tjent med å holde den på et annet nivå.

Slikt kan en komme til å kontemplere over, på en trapp i solen, en lørdag i Hardanger. Jeg kjenner med en del av meg at jeg burde vært der, når jeg senere på dagen ser venner og kjente stå og synge i kor i kjent terreng på TV. På den annen side klarer jeg ikke se bort fra sakens kompleksitet lenger. For ingen skal lenger kunne si at dette er enkelt, verken de som er for eller de som er mot master. Til det er kunnskapen blitt for mangfoldig og monstrene for mange (takk, Vox). For eller mot master er ikke lenger spørsmålet, der står saken.

Potensiell fredløshet

Publisert august 7, 2010 av vigdissj
Kategorier: Politikk/samfunn

Tags: , , , , , , , ,

Debatten rundt personvern og datalagringsdirektivet (dld) kan ofte oppleves som en pseudo-debatt, fordi de skarpeste diskusjonene sjelden berører de dypere og mer prinsipielle sidene ved myndigheters inngripen overfor frie borgeres rett til vern om sin personlige sfære.

Det vi egentlig diskuterer er hva det vil si å være nettopp en fri borger, og hvor stor makt staten skal ha som lovgiver og lovutøver. Mange som deltar i diskusjonen hevder at så lenge man ikke har noe å skjule så har man ikke noe å frykte. Ved å innta et slikt standpunkt blir mer underliggende faktorer i borgerskapets frihet og myndighetenes/statens maktutøvelse oversett. Staten oppfattes som den gode forsørger, riktignok noe upersonlig, men likevel en makt som vil oss vel. Hvis man tenker seg at staten er en mer aktiv kraft, som skaper rammene for det samfunnet vi beveger oss i, blir dette bildet kanskje enda mer positivt.

Som lovgiver og lovutøver er staten en del av samfunnets skapende kraft, og ved å holde seg innenfor lovens rammer vil borgerne kunne oppleve seg selv som delaktige i denne skaperkraften. Som borger kan man selvsagt velge å lukke øynene for det faktum at grensene mellom det lovlydige og lovløsheten, eller kanskje man heller skal kalle det fredløsheten, av og til er ganske smale. Men som aktivt deltakende borger kan en ikke overse at det er i statens interesse å skape en viss utrygghet hos borgerne om hvorvidt de er innenfor eller utenfor, og at det å være på randen av utenforskap, eller utstøtthet (som er den sittende norske regjerings favorittord), er en mulighet vi alle en dag kan stå overfor.

Det er denne frykten for utstøtelse som skal holde oss innenfor, og den frykten er aller mest aktiv hvis vi alle blir betraktet som potensielle overtredere fra statens side. Hvordan vi ser oss selv har mindre betydning. Kontinuerlig overvåking av alle gjennom flest mulig elektroniske spor kan bidra til en slik frykt. Vi kunne innvende at så lenge staten tolker lovlydige borgeres aktiviteter med velvilje, vil konsekvensene av overvåkingen ikke være annet enn det personlige ubehag ved en slik påtrengende inngripen og regulering fra en utenforstående part. Men i det øyeblikk den velvillige tolkningen forsvinner, enten grunnlaget for mistanke
er reelt eller ikke, så vil konsekvensene kunne bli uhyrlige. Josef K’s erfaringer kunne bli våre, og en slik prosess er ikke så fjern som mange later til å tro.

Likevel handler makten i lovreguleringer og direktiver egentlig ikke om hvorvidt staten tolker borgernes aktiviteter med velvilje eller ikke. Makten ligger nettopp i at vi alle til enhver tid trues til å tenke gjennom våre handlinger fordi alle våre sosiale handlinger overvåkes. Makten ligger altså i trusselen om potensiell straff, potensialet for utstøtelse av samfunnet, fellesskapet, de ordnede forhold. Makten ligger i å spille på våre behov for fellesskap og sosialt liv, og samtidig gjøre oppfyllelsen av disse behovene til potensielt farlige.

Det er et paradoks at datalagringsdirektivet ble innført på grunnlag av frykten for terror. I Norge ble dette grunnlaget omgjort til å gjelde andre typer kriminalitet, men etter at PST bekjentgjorde sin trusselvurdering, og i enda større grad etter pågripelsen av tre personer for konspirasjon til terrorvirksomhet i Norge, er terrorfaren også et grunnlag for dld i Norge i følge justis- og påtalemakt. Terrorfare skaper frykt, og har nettopp denne frykten som grunnlag for sin virksomhet. Statens maktutøvelse grunngis med frykt for at det skal komme noen utenfra og omstyrte et samfunns orden. Det som er utenfor det ordnede samfunn er pr definisjon kaos og truende kaoskrefter. For å skape trygghet for borgerne ønsker staten å innføre kontrollerende tiltak. Paradokset har (minst) to sider. Den ene er at reguleringer sjelden er effektive, og når det gjelder dld, er de heller ikke målrettede, i og med at alle skal overvåkes og datatilfanget blir kolossalt. Den andre siden ved paradokset er at en frykt (for terror) skal erstattes av en annen (for potensiell utstøting/fredløshet). Frykt er altså det prinsipp som styrer både terrorisme og statlig maktutøvelse.

Når slik frykt blir overdreven vil den føre til ufrihet, manglende autonomi, og til mistenksomhet overfor både myndigheter og medborgere. Staten har som lovgiver og lovutøver makt over borgerne. Samtidig har borgerne makt til å regulere statens lovgivning og lovutøvelse, og denne balansen er et kjennetegn på demokratiske, liberale samfunn. Det er når staten blir overmakt det virkelig er fare på ferde. Den faren er det motstanden mot dld er grunnlagt på.

Inspireret av Thomas Hobbes, Michel Foucault og Giorgio Agamben.

Ettertanker; Knausgård 5

Publisert juli 31, 2010 av vigdissj
Kategorier: Litteratur og språk

Litteraturkritikere har ikke anstrengt seg mye for å skrive om bind 5 av Knausgårds Min kamp. Det er forståelig av flere grunner. Først og fremst venter vi på det siste bindet i denne serien, punktumet for i underkant av tre tusen sider, halesporden som skal slå i vannet med et opprørende plask og få oss til å se det vi har lest, snakket om, beskrevet og besunget, i et helt nytt lys.

En annen stillhetens årsak er at bind 5 er så utrolig dårlig. Jeg strevde med bind 3, men forsto etter hvert tegningen og fortsatte derfor å lese. Bind 4 var enda verre, til tider nesten som skrevet av en tenåring – den attenåringen Knausgård var i den perioden bind 4 omhandler. I bind 5 er Knausgård voksen, boken starter i 1988, da han har kommet inn på Skrivekunstakademiet i Bergen av en eller annen grunn. Noen har sett noe i tekstene hans og sluppet ham inn. Det går ikke bra, etter hans egen oppfatning. Bind 5 er skrevet omtrent på det nivået i skrivekunst han må ha vært på i denne tiden. Under lesningen måtte jeg utbryte til en som deler hus med meg: «dette er så ufattelig dårlig!» Responsen var overraskelse, for hadde jeg ikke hele tiden snakket om storheten i Knausgårds prosjekt?

Det har jeg, og fortsatt holder jeg fast ved det. Likevel, bind 5 er en litterær pine å lese. I hvertfall til man kommer over halvveis.

Og det er derfor, fordi noe endrer seg underveis, at jeg fortsatt har tro på Knausgårds prosjekt. Han har uttalt i ett eller annet intervju, jeg husker ikke lenger hvor, jeg har lest det meste og begynner å gå i surr når det gjelder hvem som har sagt og skrevet hva, og hvor han har uttalt det ene og det andre; men han har altså sagt at han ønsker å skrive dårlig med vilje, for at det litterære, eller kunstneriske, ved teksten ikke skal skygge for det erfarte livet. Han vil komme så tett på det nakne livet som mulig, og vil undersøke om det lar seg gjøre gjennom å skrive direkte dårlig, i et rett frem språk, nesten som hvem-som-helst kunne ha gjort det.

Det kunne de selvsagt ikke. Hvem-som-helst kan ikke gjennomføre et slikt prosjekt, kanskje ikke en gang en sjettedel av det, det blir for mye, for tøft, for pinlig, selvransakende, selvpiskende og selvutleverende. For det skal han ha, han holder ikke mye tilbake i sitt ønske om å gi leseren alt, en «her er jeg»-holdning som serverer hans eget hode på et fat lenge før noen skulle komme til å tenke tanken på at det ville være et mulig eller nødvendig forlangende.

Men jeg blir så nysgjerrig på hva han vil med dette, hvorfor han vil at jeg, og andre, skal lese dette mølet, alle fyllekulene, all fylleangsten, ubehjelpeligheten generelt i livet, som jeg selvsagt kjenner meg igjen i, men bare delvis, fordi jeg er kvinne, og dermed er en av de som i samme alder kunne vært utlevert til menn som Knausgård. Den ville, sultne, angstfylte, sosialt klønete og sære typen menn som er tiltrekkende for en del kvinner, der noen av dem vil frelse en slik mann og andre kjenner seg alt for godt igjen og søker bekreftelse i sin like.

Og akkurat da jeg kjenner at jeg får en viss godhet for denne mannen, der han går omkring i et regnvått og vindfullt Bergen jeg kjenner godt fordi jeg selv har studert der, så slår boken om. Det er som å se en fotballkamp, der lagene føler hverandre på tennene, og nesten umerkelig skjer et taktskifte, og tilskueren kjenner at pusten bli annerledes, dypere, musklene i magen trekker seg litt sammen, og der! kommer målet og forløsningen. Når knaus har latt leseren lide seg gjennom pinlig språk og uendelig mange sosiale flauser, nær ved å gi opp, men fascinert nok til å fortsette kikkingen gjennom vinduet inn i eget og Knausgårds liv, blir språket umerkelig endret. En ny fasthet, ingen vakre formuleringer, bare skrevet med mer presisjon, litt mer bevissthet om eget talent, en anelse mer rakrygget, som om han reiser seg, ser seg selv og leseren i øynene og sier jovisst, det kan gå bra dette her. Dere hadde troen på meg; selv var jeg så flau over egen mangel på talent at jeg satt taus i selskap med andre forfattere en hel kveld slik at de alle undret seg over hva som var i veien; men nå, nå begynner jeg å tro på at jeg kan. Nå løsner det. Nå skriver jeg, og jeg gjør det godt.

Men før han kommer så langt har han gitt slipp på tanken om å bli forfatter. Han studerer litteratur, og skriver om litteratur, i Morgenbladet, Klassekampen, Vinduet. Og så, plutselig sitter han der, og det velter frem, side etter side, som om det å gi slipp på drømmen også stilte prestasjonsangsten i skyggen for en stund. Den første romanen utgis.

Men det varer ikke. Etter den første romanen blir det igjen tørke. Dramatiske hendelser, mer fyll og tilsvarende mangel på kontroll, selvskading, beskyldninger om voldtekt, angst og isolering, brudd med samboer nummer to. Så skjer det igjen:

Jeg klynget meg til skrivingen, satt inne på kontoret fra morgen til kveld, det ble ingenting. Journalistene hadde for lengst sluttet å ringe; når det en sjelden gang hendte, var det for å spørre om jeg ville være med i en artikkel om enboksforfattere. Men i februar 2002 hendte det noe. Jeg begynte på nok en korttekst, la handlingen til attenhundretallet, men lot alt som fantes nå, finnes, og stedet hvor det foregikk var Tromøya, men likevel ikke, en helt annen historie lot seg ane, og i denne parallelle verdenen, som ligner på vår, men ikke var det, lot jeg Yngve, pappa og meg selv ta båten ut til Torungen en sommernatt. Jeg beskrev den natten som jeg husket den, med ett unntak: måken pappa lyser på med lommelykten, fikk et par små, tynne armlignende utvekster like under vingene. De hadde vært engler, lot jeg ham si, og da visste jeg: det er en roman. Endelig, det er en roman.

Og så forlater han Bergen.

Knausgård har kontroll. I dette prosjektet har han kontroll, i den forstand at han vet hva han gjør. Bevegelsen i romanen, de 2700 sidene, er ikke jevnt kronologisk. Hendelser belyses flere ganger, i litt endrede versjoner, slik vi gjør når vi forteller om vårt liv til noen, og så, etter en stund, skal fortelle det samme, men så endrer minnet seg litt, nye sider ved det som skjedde trer frem, andre skyves i bakgrunnen, vi kommer plutselig til å huske noe som ikke ble fortalt forrige gang. Hendelsene er de samme, men minnet endrer seg, er levende; gjorde det ikke det ville det være snakk om patologi. Lever et barn i terror, som Karl Ove Knausgård gjorde, vil det forme et menneske. Er man noenlunde reflektert, vil man før eller senere gå inn i en prosess der hendelser og atmosfære fra oppveksten tas frem til vurdering, og bevisstheten om hva slags sammenhenger en har inngått i, vil forme livsfortellingen. Egne valg tas opp til vurdering. Dette er den personlige prosessen Knausgård forteller om, som er nært knyttet til forfatterskapets utvikling.

Det litterære prosjektet Min kamp handler om, er noe annet, men dypt forbundet med det personlige. Spenningene mellom disse to prosjektene, som peker langt utover forfatteren selv og leserens eventuelle gjenkjennelse, gjør verket verd å lese, og bind 6 verd å vente på. For han har jo vist at han kan skrive som få andre. Jeg håper han innfrir ved å overraske – igjen – i bind 6.

Språklig moderering av bloggposten «monstermaster…»

Publisert juli 4, 2010 av vigdissj
Kategorier: Politikk/samfunn

Kanskje bør man ikke skrive bloggposter i for stor affekt. Karakteriseringer kommer ofte ut i krassere form enn det som gagner temaet. Jeg skrev at Sp’s statssekretær kom med en løgn. Det beklager jeg, for det er en påstand jeg ikke har dekning for. Det jeg derimot har dekning for, er å påstå at andre alternativer enn master gjennom Hardanger aldri har vært vurdert på slik måte at de ble reelle konkurrenter til høyspentmaster og -linjer i hardangerområdet. Statnett har hatt føringen hele vegen og har aldri vist vilje til å diskutere alternativer på en reell måte.

Turistnæringen i Hardanger er svært viktig. Den danner levebrød for mange av innbyggerne. Derfor skal man ikke kimse av de millionene som er avsatt for å dempe en krise hos dem. Men det er fortsatt slik at vil vil jo ha mennesker fra hele verden til å komme hit! Millioner i krisedemping holder bare en kort stund. Svikten i tilstrømming til regionen på grunn av at vi som nasjon har skuslet bort både nasjonalarv og verdensarv har varig effekt. Det er helt utrolig at en minister kan få lov til å ta slike avgjørelser.

Monstermaster i Hardanger

Publisert juli 3, 2010 av vigdissj
Kategorier: Politikk/samfunn

Terje Riis-Johansen og Jens Stoltenberg har bestemt seg, og en «samlet regjering» står bak – monstermastene skal bygges i Hardanger, for å sikre strøm til bergensregionen, som det heter. Eller til oljeindustrien, kan det også oversettes som.

Riis-Johansen overbeviser ikke med sin analyse: «Dette er en klassisk situasjon der storsamfunnets behov er annerledes enn de lokale ønskene» sier han til BT. Nei, herr minister, denne situasjonen er ikke klassisk. For det første forveksles Statnetts ønsker med storsamfunnets behov i denne analysen. Kraftbehovet kan være reelt nok, det er ikke her stridens kjerne ligger. Derimot ligger den i hvordan kraftbehovet skal dekkes, og om det kan dekkes i én region uten at det går på bekostning av en annen region. For det andre er nedlatenheten i begrepet «de lokale ønskene» nesten ikke til å holde ut for en hardangerboer, når en vet at her har hardangersamfunnet, med alle ordførerne for syv kommuner i spissen, stått samlet mot Statnetts ønske om å rasere Norges nasjonalperle. Det handler om mye mer enn «lokale ønsker,» Riis-Johansen!

Videre utredning ville utsatt byggingen i minst ett år, sier Stoltenberg, og så lenge ville man ikke vente, fordi kraftsituasjonen var så prekær. Hvordan vet man at den er prekær? Gjennom Statnetts analyser, selvsagt. Finnes det ingen muligheter til å bøte midlertidig på denne situasjonen mens man utreder på redelig vis hvilke andre alternativer som finnes enn monstermaster gjennom «delvis uberørt natur»? Det gjør det faktisk. Mobile kraftverk eksisterer.

Om mulig er regjeringens troverdighet enda mer svekket enn før, når SV som var imot, og i Bergen fortsatt nekter å stå bak denne avgjørelsen, likevel støtter den, og Sp’s statssekretær serverer løgnen om at «alle alternativer er gundig vurdert» i samme artikkel i BT som referert over. Dette stemmer jo ikke. Statnett gjorde et estimat av kostnadene ved land-og sjøkabel, uten at dette alternativet var utredet i det hele tatt, og dette estimatet ble svelget med hud og hår av regjeringen uten videre undersøkelser. Store tall skremmer, men bør man ikke undersøke hva som faktisk ligger bak dem før man tar avgjørelser som, også i følge Riis-Johansen, er et «betydelig inngrep»?

Sviket mot Hardanger bekreftes ytterligere ved økonomisk plaster på såret for turistnæringen. Sølvpenger? Hva med oss som bor her? Som ikke er turister? Som får vårt bosted, vårt lokalsamfunn, vårt friluftsliv, vår rekreasjon, vår tilhørighet og stedlige identitet rasert? Hva med oss, Riis-Johansen? Hva med oss, Jens Stoltenberg? For oss handler det ikke om penger, men om å kunne kjenne stolthet over vår stedlige identitet!

Guri Størvold (statssekretær, Sp) vil legge stor vekt på «dialog med lokalbefolkningen.» Generelt er jeg stor tilhenger av dialog. Men her har Statnett og regjeringen forspilt sin rolle som dialogpartner. Man begår ikke overgrep og deretter forlanger at man skal sitte ned og snakke rolig sammen om saken. Statnett har ikke troverdighet som dialogpartner. Det har de tydelig vist.