Politikk


Når rødt blir…blågrønt?

Jeg har altså vært politisk rød hele livet. Hovedsakelig har SV vært “mitt” parti, selv om jeg har svingt innom både Ap og Rødt, og var sterkt påvirket av AKP(ml) som svært naiv ungdom – uten å være aktiv del av bevegelsen. I 1994 begynte jeg å arbeide som lærer i offentlig videregående skole samtidig som jeg tok universitetsutdannelse, fortsatt rød, og som mange vet, var det året da Reform-94 ble innført og Gudmund Hernes ble skolenes konge. Og som jeg jobbet for å bidra med innføringen av reformen! For den snakket om å se den enkelte elev, om å undervise ut fra hver enkelt elevs ståsted, med tilpasning, egendefinerte mål og ansvar for egen læring. Generell læreplan var full av verdier som hørte inn under begrepet danning, og selv om jeg ikke var så begeistret for “de syv mennesketyper” ville jeg gjerne bidra til en styrking av danningsdelen i ut-danning.

Og så var det umulig å få det til. For selv om intensjonen var så god at den nesten ble i meste laget selv for Ap, så skulle den gjennomføres i det samme tungrodde systemet som hadde vært i skolen i “alle år”: “Enhetsskolen” – som nå har gått over til å hete “fellesskolen”. En stakkars lærer i videregående skole, særlig som meg, som jobbet mye med norskfag på yrkesfaglige studieretninger, kunne miste motet og pusten og hjertet av anstrengelsen ved å fylle ny vin i gamle sekker, for å si det bibelsk. For ikke å snakke om at elevene slet.

Dessuten viste det seg at vinen ikke var så ny likevel, men det forsto jeg ikke helt før jeg for alvor begynte å studere politiske utdanningsdokumenter. Det er den samme tanken som går igjen: Systemet er det viktige. Systemet skal kartlegge, diagnostisere, sette merkelapp, komme med “tidlig innsats” (i den engelske versjonen heter det “early intervention” – som om det skulle være en krig det er snakk om), forandre – slik at enkelteleven skal ut av marginaliserings-sonen, slik at samfunnet får færre marginaliserte, det vil si færre trygdede. Større likhet i samfunnet, utjevning mellom sosiale klasser. Arenaen for sosial utjevning skal være skolen – et instrumentalistisk syn på utdanning, som absolutt ikke handler om danning.

Selvsagt er skole og utdanning et system. Men de som befolker dette systemet er enkeltmennesker. I masterprosjektet mitt (2009) fant jeg ut at ikke bare er det mange såkalt marginaliserte elever i videregående skole, men at systemet noen ganger bidrar til å produsere marginaliseringen. Systemet blir altså produsent av potensielle tapere, og samtidig det som skal stå for løsningen. For å nyansere dette bildet litt, så må jeg tilføye at problemer med svak motivasjon og drop-outs i videregående skole finner en over hele den vestlige verden. Problemet er komplisert, og det finnes ingen enkle løsninger. Men med rødgrønn regjering i Norge ser det ut til at en ønsker å bøte på et problem med mer av det samme som ikke har virket før. Flere timer, mer skole av samme slag som tidligere, mer kartlegging, mer hjelp, etc etc.

Poenget er at jeg begynte å se meg om etter nye politiske landskap og ståsted angående skole- og utdanningspolitikk. For det første forsto jeg (for mange år siden egentlig) at hjørnestenen i en kvalitetsheving av skolen er bedre lærere. SV snakker hele tiden om flere lærere – de 4000 nye som har kommet i denne regjeringsperioden – men er så redde for å miste læreres støtte at de ikke vil si et ord om kvalitet. Se Solhjell hver gang dette spørsmålet kommer på banen – han svarer alltid med noe lignende som dette :” -Jeg mener norske barn har det bra og trives i skolen og i barnehagen, og at de som jobber der er kompetente og engasjerte” (Dagbladet lørdag 5.sept.09).

Likevel fortsetter han med å si at “-Jeg er enig i at vi skal bli bedre på forebygging. Dette er også en del av vår tankegang om en tidlig innsats hvor man tar tak i problemene istedenfor å vente og håpe det går over. Det er viktig at man ikke bare stiller en diagnose, men også gjør noe med det slik at alle får støtte og kan utfolde seg” (Dagbladet samme artikkel). Barne-og likestillingsminister Huitfeldt forsterker (eventuelt underminerer?) ved å si at “Jeg er enig i at man ikke bare må sette barna inn i en bestemt bås [er det journalisten eller Huitfeldt som formulerer seg så klønete?], men finne ut hvordan man kan hjelpe hvert enkelt barn.” Må det være slik at man stiller en diagnose eller “setter barna inn i en bestemt bås”? I noen tilfeller vil en diagnose kunne bidra til adekvat hjelp. Diagnostisering ved hjelp av kartlegging likeså, om kartleggingen er god nok. Men mon tro om ikke en annet syn på mennesket og samfunnet kunne bidra til en minst like god utvikling for enkelteleven, både den som sliter med å henge med og den som sliter fordi læreren kan for lite og alle skal vente til alle har gjort alt om og om igjen?

Så – jeg vet at ikke noe parti vil kunne si akkurat det jeg mener i enhver sak. Jeg vet ikke selv helt hva jeg mener i enhver sak. Skole og utdanning er klart det viktigste for meg, men også utenrikspolitikk,miljø og helse og forskning, samfunnsøkonomi, og en del andre spørsmål som er mindre, men viktige. I denne blogposten fokuserer jeg hovedsakelig på utdanning. Jeg spurte Trine Skei Grande i Dagbladet-debatten etter partilederutspørring av Lars Sponheim om Venstre ønsker femårig lærerutdanning på masternivå. Det svarte hun ja til. Det støtter jeg fullt ut. Jeg spurte også om hvorfor Venstre vil gå inn for mer spes.ped i skolen, og ikke heller satser på mer kompetente lærere (altså ikke mer kompetanse til lærere, men mer kompetente lærere – den forskjellen ble jeg oppmerksom på gjennom @twitter). Skei Grande svarte at de vil ha mer kompetente lærere, men at det i noen tilfeller vil være bedre å la spesialpedagoger overta. Jeg aksepterer svaret, selv om jeg ser at det åpner for mer diskusjon.

Min stemme i årets stortingsvalg har altså gått til Venstre. Ikke bare på grunn av disse svarene, men også fordi jeg liker det jeg har lest om skole, utdanning og forskning i programmet.Kanskje jeg like gjerne, på basis av dette, kunne gitt stemmen min til Høyre? Kanskje, men det er flere ting jeg liker ved Venstres profil: Småbedrifter. Fildeling. Nei til oljeboring i LoVe. Nei til FrP. Blandingen av å tenke grønt og næring – en alternativ måte å tenke næring på.

Lenge følte jeg at jeg sviktet mine gamle venner de rødgrønne. De har gjort mye, og så godt de kunne, for landet og dermed også for meg som innbygger, og jeg har fulgt dem trofast lenge til tross for min sterke frustrasjon over at de stadig ikke får det til. Helt til jeg forsto: Det er ikke jeg som svikter dem. Det er de som svikter. Det er de som svikter elever og lærere i norsk skole, ved at de ikke er villige til å se hvor problemene ligger og hva som kan gjøres med dem.

Men kan jeg egentlig påstå det? Kanskje ikke. De ser det de mener er problemet, og kommer med tiltak i henhold til det. Og derfor er det riktigere å si at ingen av oss svikter. Vi har rett og slett gått i hver vår retning. Vi har glidd fra hverandre. Jeg er ikke lenger villig til å se samfunnet som klassedelt, som en stor gruppe, eller en samling av grupper, der noen er utenfor og noen innenfor et system, selv om det er store sosiale forskjeller. Jeg vil se samfunnet som en samling av enkeltindivider, som ikke skal bli gjort kraftløse av et system som kanskje fanger dem opp men aldri egentlig gjør noe med kjernen i saken. Av og til kan de fleste av oss trenge støtte, i perioder, og da er det viktig med et fungerende system, enten det er skole eller sykehus eller nav eller sykehjem. Men systemet må ikke bli hovedsaken. Kjernen i samfunnet er enkeltindividet – i relasjon til andre enkeltindivider. Relasjonene er det som kan holde oss sammen, som kan bygge oss opp, gjøre oss til dem vi er. Ikke systemet. Det er altså det grunnleggende synet på mennesket og samfunnet som først og fremst har fått meg til å endre politisk ståsted. Fra sosialist til sosialliberal? Et langt skritt for meg, selv om jeg leser i media at avstanden mellom SV og Venstre ikke er så stor. Der er jeg uenig. Kanskje kan enigheten i en del saker være der, men grunnlaget for avgjørelser er svært forskjellig. Men avgjørelsen min kjennes merkelig lett. Som å ta av seg en litt for trang, slitt gammel frakk og gå ut på dansegulvet i ny kjole.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: