Posted tagged ‘dikt’

Mandagsdiktet på en tirsdag

mars 23, 2010

Det første jeg vil si til mine trofaste diktlesere er: Beklager, mandagsdiktet uteble. Jeg har tilbrakt for mange timer foran pc både i jobbsammenheng og privat, og min høyre arm er ganske betent for tiden. Men ukens poesi kommer her, og det er en tekst som har gjort sterkt inntrykk på meg. Assosiasjonene er mange, og en dag vil de dukke opp som min egen poetiske tekst her på bloggen. Hold et lite øyeblikk fast i dine egne syner, drømmer, visjoner, smertepunkt, minner, etter hvert som de smyger seg inn på deg under lesningen. Det er Nicole Brossard som har skrevet teksten utdraget er hentet fra (La Capture du sombre, 2007), og jeg har funnet det i den utmerkede boken Audiatur. Katalog for ny poesi 2009 Bergen 5.-7.november.

Holde seg i live sier stemmen gjelder alle jenter også uansett hvem dere
er hold dere i live på grunn av den myke vinden i rosene og i ekstasen
hold dere i live vis dere med stavelsene og bildene ikke være redde for å
komme nær melankolien hold dere i live på tross av fluene og de sviende
merkene de små dekorasjonene og de lukkede skapene til hver og en av
oss hold dere i live med åpne armer som sidene i en ordbok pust tungt og
fort mellom tegnene speilene de små skissene ikke glem anhenget deres og
latin-grammatikken hold dere i live på tross av moren deres i badekaret
terroristene og løgnerne hold dere i live i månens akse og ta på speilene,
ta på speilene på de rette stedene før dere ser dere selv dra. Hold dere i live
som en som ikke er dere.

Reklamer

Mandagsdiktet

mars 15, 2010

I dag henter jeg et dikt fra samlingen «Et ansikt» av Göran Sonnevi, utvalgt og gjendiktet av Geir Gulliksen. Diktet har ingen tittel, bare nummer 250.

Skimmeret av mennesker i den
mørke huden
Din hud, og din
Våre mørknede menneskelivs strøm
Beinknoklene, flisene
av bein som reiser seg
splintret, sammen-
vokst igjen
under denne
huden, denne strømmen

Det finnes ingen annen vei til mennesker
enn å gå inn i
åpne seg mot
alles liv
alles selvstendige liv
slik de er
i sin hardhet, i sin nød
Noen annen måte finnes ikke
Bare der kan vi begynne
Bare der finnes en
begynnelse til en uendelig mykhet
Bare der finnes et ansikt

Mandagsdiktet på kvinnedagen

mars 8, 2010

Denne mandagen, på kvinnedagen, hva er bedre enn å finne frem den surrealistiske kunstneren Joyce Mansour? Fransk, med nord-afrikansk opprinnelse, litt glemt, lite oversatt, fordi de fleste regnet med at surrealisme, det var menn, som for eksempel André Breton, selv om det var han som «oppdaget» henne. Surrealisme er uopphørlige reiser gjennom poetenes indre, skriver Sissel Lie og Karin Gundersen i etterordet til samlingen «Aldri fortelle sin drøm», utvalgt og gjendiktet av disse to, som dagens dikt er hentet fra. Til kvinnedagen har jeg valgt et av de sterkeste anti-krigsaggresjonsdiktene jeg kjenner til:

RUSTNINGEN
Når krigen regner over dønning og strand
skal jeg møte med ansiktet som våpen
med tunge hulk over hodet
legger jeg meg på magen
mot vingen på et bombefly
og venter
når sementen brenner på fortauene
følger jeg bombenes rute gjennom mengdens grimaser
klynger jeg meg til ruinene
som hårvekst på naken kropp
øynene følger fortvilelsens langtrukne konturer
de døde som stekes i sol og blod
stilner ved min side
sykesøstre med hansker av hud
vasser i mildt og flytende liv
og de døde flammer opp
som halmslott
søylene synker i sand
planetene brøler
selv flanellsbuksene blir oppslukt
av fryktens gigantiske rom
og jeg blotter tennene og hånler fiolett i høystemt ekstase
hysterisk gavmild
når krigen regner over dønning og strand
skal jeg møte med ansiktet som våpen
med tunge hulk over hodet

(Fra Rovfugler, 1960)

Mandagsdiktet: Kilden

mars 1, 2010

Favorittpoetene mine er flere, og noen ganger glemmes en av dem for en stund. I dag løfter jeg frem en av de glemte jeg brått fant igjen: Danske Pia Tafdrup, vinner av Nordisk Råds Litteraturpris 1999 for samlingen Dronningeporten som dagens dikt er hentet fra. Jeg liker godt hvordan hun beskriver Dronningeporten, i den poetiske bruk av ordet, som en «vej ind i verden også for kvinder» (Noter, s. 175).

Kilden
Jeg skriver for at løfte stenen, for at vække orme,
snegle og andet kryb, skriver for at åbne en forseglet port
til lyset, til vandet og den isblå himmel, en indgang anet,
endnu før den dukkede op i drømmenes irgange.

Hymne og elegi udspringer af et fælles alfabet,
de samme bogstaver breder sig sort som et net af årer
fra hud til hud, mens pennens spids lyser som guldet
i jorden, hvorover stilheden hvælves i en stadig større kuppel.

Som solen spiller på vandet i et flimmer af farver,
er sjælen det hemmelige aftryk, der spejles under det skrevne;
jeg skriver og åbner porten på klem, akkurat
så lille en sprække, at den, der vil se, kan se.

En kilde, der ikke lader sig tømme, løber ud i brønden,
hvor jeg fylder pennen for at lade natten strømme
hen over papiret, den klokke af sne, hvor ordene lyder,
der linje for linje slynger mig nærmere mod min død.

Photo by André Skyaasen