Posted tagged ‘litteratur’

En unnskyldning til Tomas Espedal

oktober 8, 2011

Dette er ikke historien om fjæren som ble til fem høns. Det er historien om reven i hønsegården. Først trodde jeg at reven var Tomas Espedal. I forbindelse med debatten om Litteraturhus i Bergen uttalte han at hvis hans eneste lesere var 50-årige kvinner ville han sluttet å skrive på dagen. Han sa også at visse typer mennesker, gjerne kulturinteresserte med god økonomi var de som frekventerte, eller hadde råd til å frekventere, Litteraturhuset i Oslo, og slik ønsket han ikke det skulle bli i Bergen. Han ønsket ikke et klientell som besto av mennesker som ville «menge seg med kunstnere,» han ønsket et prisnivå på eventuelle spisesteder som gjorde at også forfattere og andre kunstnere, og studenter, kunne bruke det. Etter hvert har dette blitt til en debatt om «kulturkjerringer.»

Jeg trodde egentlig ikke det var Tomas Espedal som hadde lansert begrepet kulturkjerring. Men fordi jeg vet jeg kommer til å være en flittig gjest i et litteraturhus i Bergen, syntes jeg det var vondt hvis en forfatter jeg setter så høyt egentlig ikke ønsket meg der. Jeg faller egentlig ikke inn under kategorien kulturkjerring slik den har blitt beskrevet – jeg har aldri vært på en litteraturfestival, er ingen ukritisk kulturkonsument, jeg har for tiden et arbeid som gjør at jeg ikke er av de mest kjøpesterke, jeg har litteraturutdanning. Men jeg altså 50’ish. Og kvinne. Og kjente meg såret over det jeg oppfattet som en avvisning av meg som leser. Dessuten, selv om kvinnelige lesere på min alder er en heterogen gruppe, kjente jeg i søsterlig solidaritet forargelse over slik omtale av denne gruppen.

Etter hvert ble dette en stor diskusjon i flere medier, Dagsnytt 18, og på nett og papir, om nettopp kulturkjerringer. De som visstnok sitter langt fremme på opplesninger og litteraturfestivaler og smiler med hodet på skakke uansett hva som leses opp.

Mange ble fortørnet på Tomas Espedal. På twitter gikk diskusjonen varmt og noen begynte å snakke om misogyni. Selv skrev jeg: «jeg er så arg på Tomas Espedal at jeg nesten ikke orker lese de fantastiske bøkene hans.»

Andre forfattere kom kulturkjerringene til unnsetning. Mens Solveig Aareskjold gikk til angrep motsatt veg. Da begynte jeg etter hvert å undre meg over hele debatten. Hva var det egentlig som skjedde?

I Klassekampen i dag, lørdag 8.oktober, blir Tomas Espedal intervjuet over to sider. Han er svært lei seg, sjokkert, overrasket, og sier debatten nesten kjennes som et overgrep. Han forklarer hva han selv har sagt og bakgrunnen for det han har sagt. Han reagerte på at litteraturhusdebatten i Bergen gikk på det han kaller kulturmenneskenes premisser, mens ingen spurte hva forfatterne ønsket.

Det viser seg at som en kommentar til dette hans første utspill om litteraturhus i Bergen skrev en spaltist i Dagsavisen følgende:

«Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler.»

Spaltisten var Anders Heger, forlegger i Cappelen Damm.

Reven i hønsegården var ikke Tomas Espedal. Den var Anders Heger, forkledd som hanen Tomas, og vi var mange som ble så oppskjørtet at vi ikke gjennomskuet forkledningen.

I en utgave av Dagsnytt 18 går Heger til angrep på Tomas Espedal og sier at nettopp disse menneskene, disse kvinnene, er de han lever av. Det er de som kjøper bøkene hans og dermed burde han være mer ydmyk.

Til Klassekampen i dag sier Tomas Espedal: «Det er ingen ting i veien med kvinner i 50-årene, men det er ikke sant at det først og fremst er de som leser mine bøker. […] Lesergruppen min er mye mer omfattende, og inkluderer blant annet fire danske uteliggere. Jeg godtar ikke at min lesergruppe skal være så begrenset. […] Den gruppen Heger omtaler, er det som er hans egen kjøpergruppe som forlegger. Jeg jobber for noe større enn det.»

Tomas Espedal, jeg ber om unnskyldning. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også jobbet for noe større enn store kjøpergrupper. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også ønsket meg en vid og variert lesergruppe. Jeg vil fortsette å lese bøkene dine som jeg har gjort i mange år, og glede meg over dem og ergre meg, bli forbannet av enkelte passasjer, beundre språket som enkelte steder er så berørende at jeg må gå en lang tur for å falle til ro. Blir det noensinne litteraturhus i Bergen kan det hende jeg kommer på en opplesning med deg, eller kanskje ikke. Jeg ønsker ikke at du skal skrive bøker som får meg til å falle til ro. Jeg vil opprøres, berøres, støtes. Kanskje vil jeg beholde slike leseropplevelser for meg selv, uten din innblanding. Kanskje vil jeg skrive en bloggpost. Men jeg skal ikke mer være arg på deg for noe du ikke har satt i gang selv.

Reklamer

Forelskelsen i språket

oktober 22, 2009

«…dersom det ikke finnes noen skrift som ikke også er forelsket, finnes det heller ingen imaginasjon som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk.»

Sitatet over er hentet fra boken «Svart sol – depresjon og melankoli» av Julia Kristeva, og jeg bruker det som innledning til denne teksten som er skrevet på bakgrunn av tanker jeg gjorde meg ved å lese essayet «Talentet kaller på voldtekten» av Vigdis Hjorth i Morgenbladet fredag 16.10.09. Hjorth diskuterer begrepet «kvinnelig forfatter,» fordi hun selv alltid har blitt kalt det og dermed måttet forholde seg til begrepet. Hun henter frem sine litterære forbilder, som Ditlevsen, Boye, Skram, Blixen, Plath, Duras, Hofmo – og konstaterer at de alle var psykisk syke, rusmisbrukere eller tok sitt eget liv. Blant forfattere er ikke noen av delene ukjente fenomen, men når det gjelder mannlige forfattere hevder Hjorth at det handler mer om en iscenesettelse i kunstens tjeneste, mens det for skrivende kvinner har vært selvdestruktivt. Årsaken til det siste henter Hjorth utenfor kunsten, i respesjonen av kvinners skrift og i de vilkår deres skrift gis av deres menn.

«Min påstand er at den mannlige litterat møter kvinners gode tekster med ambivalens. De utløser et diffust begjær han ikke forholder seg analytisk til. Men som viser seg på et respesjonsnivå, altså på den måten at kvinner kommer dårligere ut. Tillegges for liten betydning, får færre priser, skrives mindre om. Verken den mannlige eller den kvinnelige kritiker har lett for å «gi seg over» til en tekst forfattet av en kvinne. En manns roman kan karakteriseres som «imponerende», den kan ha «dimensjoner». En kvinnes bok blir sjelden omtalt med slike adjektiver, for de kan ikke forenes med det begjæret den utløser i mannen: han vil ikke til sengs med det som er storslagent og har dimensjoner. En kvinnes sterke tekst skremmer, kan mannen føle seg impotent overfor og derfor komme til å håne, avskrive. Fascineres en mann av en kvinnes tekst kan det bli dens bane: Han kan ikke samtidig beundre og betrakte som storslagent det han begjærer og vil legge under seg.»

Skriver Vigdis Hjorth.

Hvorfor skulle en mann føle seg impotent overfor en kvinnes tekst? Mannen begjærer både kvinnens hode og hennes kropp, skriver Hjorth, og «Den kvinnelige kunstneren er fremmed land.» Altså: En erobring av kvinnen vil si å legge under seg både hennes kjønn og hennes intellekt. Hvis hun unndrar seg denne helhetlige erobringen vil han anse det som et svik. Det hun fravrister ham er utenfor hans kontroll, så sant han ikke tilraner seg det ved makt. Men det er mer enn det.

Ved å ta skriften i bruk, trer kvinnen inn i begjærets orden, på sitt eget vis, med sin egen vilje og sine egne erfaringer. Den symbolske orden som skriften representerer, har forelskelsen, begjæret som sin sterkeste drivkraft, skriver Kristeva. Denne drivkraften er basert på forskjell, man begjærer det som er forskjellig fra en selv. Dette er, i følge Kristeva, igjen nedfelt i barnets utvikling, der et første skille mellom barnets og morens kropp, en identitetsutvikling som i barnets utvikling først handler om å se seg selv som forskjellig fra mor. Som en annen person. For å kunne gjennomføre denne løsrivelsen fra morens kropp, må barnet betrakte moren med avsky (l’abject). Samtidig trenger barnet identifikasjon med moren, og når kropps-identifikasjonen ikke lenger kan gjennomføres, må barnet identifisere seg med det moren er fascinert og opptatt av: Det falliske – først og fremst den falliske handling: arbeid, kreativitet. Til slutt, i den ødipale fasen, som skal lukke identitetsprosessen, elsker barnet sin mor og dreper henne på symbolsk vis.

For å forstå dette, er det viktig å nevne at Kristeva ser kunstnerisk virksomhet, herunder litteratur, som en substitusjonsprosess. Tapet av mors-symbiosen uttrykkes gjennom symbolsk handling, fordi det ikke har funnet sted en sorgprosess. Kunst. Språket, det sterkeste symbol for orden, kontroll, for identitet og løsrivelse, er i kunstnerisk utfoldelse objektet for mannens begjær. Samtidig er kvinnen også objektet for mannens begjær. Jeg snakker ikke om kjærlighet, men om begjær. Hvis hun tar i bruk språket i kunstnerisk utfoldelse, trenger hun seg inn på hans område, samtidig som hun lukker det for ham fordi hun skriver annerledes. Hun er i den symbolske orden på en annen måte enn ham. Hva skal han gjøre med det han ikke forstår, det han lengter intenst etter å utfolde selv, det at han har et intenst behov for å se kvinnen som forskjellig fra ham – som natur, ikke som kultur, som kontroll, som kunst – og når hennes utfoldelse har sitt eget rom, der han ikke kan trenge gjennom, penetrere, erobre? Og når han ikke lenger kan kontrollere sine egne drifter og sitt begjær? Han voldtar. «Talentet kaller på voldtekten.»

Slik skriver Kristeva og Hjorth.

***

Da jeg var fem år, begynte jeg å lese. Jeg kunne fortellingene jeg leste utenat, så jeg holdt boken opp ned og leste likevel. Høyt, for alle som ville høre. De voksne smilte og lo. Jeg hadde likevel oppdaget det viktige: Språket er en erobring, av et rom. Mitt eget rom. Så begynte jeg å skrive. På ett punkt i livet tok språket slutt. Jeg hadde lest Helen Cixiuos: Skriv ditt kvinneliv. Men mine kvinne-erfaringer var for uutsigelige. Jeg tegnet. Jeg tegnet meg selv, kneblet fra tå til topp, som en mumie. Så fjernet jeg lag for lag av knebelen gjennom skrift. Camilla Collett kalte sin første roman «mitt livs lenge tilbakeholdte skrik.» Jeg skrev. Jeg er en skrivende kvinne, ikke lenger kneblet. For hvert ord erobrer jeg rom, for meg selv, mitt liv, min skrift.

***

Hjorth iscenesetter seg selv gjennom de andre skrivende kvinners liv. Hun skaper et felles rom for skrivende kvinner. Et felles rom for abjektet, det for mannen avskyelige, det som reiser seg som stengsel mellom ham og objektet for hans begjær. Det som nekter å være objekt for hans begjær. Hun erobrer mannens og det mannliges domene: Betrakteren, den som vil forelskes, i språket og i kvinnen. Hjorth skriver romaner, og hun skriver sin egen resepsjon av kvinners skrift og menns kritikk.

Kvinner beskyldes for å blande det private, intime og det offentlige i sin kunst. Hjorth skriver at mannen, som betrakter, som kritiker, kanskje også som elsker i forhold til den skrivende kvinne, er den «som sauser sammen kjønn, diktning, skrekk, begjær og avsky i en usalig blanding – og med avslørende heftighet.» Har hun rett? Har Kristeva rett?

Jeg vet ikke. Jeg fortsetter å erobre. Jeg er forhekset av forelskelsen i språket.
***
Anbefaler disse bloggpostene med inspirerende tanker om kvinner og skrift:Våre små liv og Om å skrive blogg/Hersketeknikker i et nytt lys