Posted tagged ‘Tomas Espedal’

En unnskyldning til Tomas Espedal

oktober 8, 2011

Dette er ikke historien om fjæren som ble til fem høns. Det er historien om reven i hønsegården. Først trodde jeg at reven var Tomas Espedal. I forbindelse med debatten om Litteraturhus i Bergen uttalte han at hvis hans eneste lesere var 50-årige kvinner ville han sluttet å skrive på dagen. Han sa også at visse typer mennesker, gjerne kulturinteresserte med god økonomi var de som frekventerte, eller hadde råd til å frekventere, Litteraturhuset i Oslo, og slik ønsket han ikke det skulle bli i Bergen. Han ønsket ikke et klientell som besto av mennesker som ville «menge seg med kunstnere,» han ønsket et prisnivå på eventuelle spisesteder som gjorde at også forfattere og andre kunstnere, og studenter, kunne bruke det. Etter hvert har dette blitt til en debatt om «kulturkjerringer.»

Jeg trodde egentlig ikke det var Tomas Espedal som hadde lansert begrepet kulturkjerring. Men fordi jeg vet jeg kommer til å være en flittig gjest i et litteraturhus i Bergen, syntes jeg det var vondt hvis en forfatter jeg setter så høyt egentlig ikke ønsket meg der. Jeg faller egentlig ikke inn under kategorien kulturkjerring slik den har blitt beskrevet – jeg har aldri vært på en litteraturfestival, er ingen ukritisk kulturkonsument, jeg har for tiden et arbeid som gjør at jeg ikke er av de mest kjøpesterke, jeg har litteraturutdanning. Men jeg altså 50’ish. Og kvinne. Og kjente meg såret over det jeg oppfattet som en avvisning av meg som leser. Dessuten, selv om kvinnelige lesere på min alder er en heterogen gruppe, kjente jeg i søsterlig solidaritet forargelse over slik omtale av denne gruppen.

Etter hvert ble dette en stor diskusjon i flere medier, Dagsnytt 18, og på nett og papir, om nettopp kulturkjerringer. De som visstnok sitter langt fremme på opplesninger og litteraturfestivaler og smiler med hodet på skakke uansett hva som leses opp.

Mange ble fortørnet på Tomas Espedal. På twitter gikk diskusjonen varmt og noen begynte å snakke om misogyni. Selv skrev jeg: «jeg er så arg på Tomas Espedal at jeg nesten ikke orker lese de fantastiske bøkene hans.»

Andre forfattere kom kulturkjerringene til unnsetning. Mens Solveig Aareskjold gikk til angrep motsatt veg. Da begynte jeg etter hvert å undre meg over hele debatten. Hva var det egentlig som skjedde?

I Klassekampen i dag, lørdag 8.oktober, blir Tomas Espedal intervjuet over to sider. Han er svært lei seg, sjokkert, overrasket, og sier debatten nesten kjennes som et overgrep. Han forklarer hva han selv har sagt og bakgrunnen for det han har sagt. Han reagerte på at litteraturhusdebatten i Bergen gikk på det han kaller kulturmenneskenes premisser, mens ingen spurte hva forfatterne ønsket.

Det viser seg at som en kommentar til dette hans første utspill om litteraturhus i Bergen skrev en spaltist i Dagsavisen følgende:

«Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler.»

Spaltisten var Anders Heger, forlegger i Cappelen Damm.

Reven i hønsegården var ikke Tomas Espedal. Den var Anders Heger, forkledd som hanen Tomas, og vi var mange som ble så oppskjørtet at vi ikke gjennomskuet forkledningen.

I en utgave av Dagsnytt 18 går Heger til angrep på Tomas Espedal og sier at nettopp disse menneskene, disse kvinnene, er de han lever av. Det er de som kjøper bøkene hans og dermed burde han være mer ydmyk.

Til Klassekampen i dag sier Tomas Espedal: «Det er ingen ting i veien med kvinner i 50-årene, men det er ikke sant at det først og fremst er de som leser mine bøker. […] Lesergruppen min er mye mer omfattende, og inkluderer blant annet fire danske uteliggere. Jeg godtar ikke at min lesergruppe skal være så begrenset. […] Den gruppen Heger omtaler, er det som er hans egen kjøpergruppe som forlegger. Jeg jobber for noe større enn det.»

Tomas Espedal, jeg ber om unnskyldning. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også jobbet for noe større enn store kjøpergrupper. Hadde jeg vært forfatter ville jeg også ønsket meg en vid og variert lesergruppe. Jeg vil fortsette å lese bøkene dine som jeg har gjort i mange år, og glede meg over dem og ergre meg, bli forbannet av enkelte passasjer, beundre språket som enkelte steder er så berørende at jeg må gå en lang tur for å falle til ro. Blir det noensinne litteraturhus i Bergen kan det hende jeg kommer på en opplesning med deg, eller kanskje ikke. Jeg ønsker ikke at du skal skrive bøker som får meg til å falle til ro. Jeg vil opprøres, berøres, støtes. Kanskje vil jeg beholde slike leseropplevelser for meg selv, uten din innblanding. Kanskje vil jeg skrive en bloggpost. Men jeg skal ikke mer være arg på deg for noe du ikke har satt i gang selv.

Reklamer

Poesi på mandag, 10.mai 2010

mai 10, 2010

Av og til snubler man over en bok det er helt rett å lese akkurat der og da. Man kan ha lest om den og tenkt at den vil jeg se etter, og så glemmer man. Til den dukker opp akkurat når man trenger den.

Sorg er en kroppslig tilstand jeg har god kjennskap til for tiden. Det har også Tomas Espedal. Jeg åpner hans bok «Imot kunsten» forsiktig, en side av gangen, det er som å tre inn i et fremmed rom der enkelte gjenstander synes merkelig kjente, men i halvmørke, slik at jeg må bruke tid på å se meg om. Gjenstandene, tegnene, er sprø, vakre, jeg tar dem i hendene, varsomt.

Her viser jeg noen av dem til deg:

«I lang tid hadde jeg ikke noe annet ønske enn å gå tidlig til sengs og bli liggende. Men det var ikke tid til noe sånt, det var så mye som skulle gjøres; huset skulle holdes i stand, en tenåring og hennes far; jeg laget mat og vasket klær, gjorde innkjøp og arbeidet i huset, ryddet og vasket, jeg hjalp henne med skolearbeidet. Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordslampen, ville skrive ordene ned, ville skrive dem bort, noterte og skrev, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappen til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang: det er på tide å gå til sengs.
Det er huset om natten.

[…]

Han slukker lampen på nattbordet, lukker øynene, hører at hun kler av seg i rommet ved siden av. Den eldste datteren, hun går til sengs. Han kjenner det i hele den trøtte kroppen, en varm eller kald skjelven, som å bli gjennomstrømmet av vann; en ren lykkefølelse. Hun sover. Han faller inn i hennes søvn, i husets stillhet. Huset om natten, han vet ingenting om det. Raske slag av vinger. Regn mot ruten, vinden i trærne, noen som står i rommet, han merker ingenting til det. Hva var det han drømte? Et tykt, grovt papirark med organiske bokstaver, små utvekster på papiret, som stivnet slim eller pressete blomster, hvete eller korn, men i sorte tegn, uleselige og vakre, en uforståelig skjønnhet i linje etter linje, tegn etter tegn: den uskrevne boken.»

**

Det er vår, men nettene ser ut til å ha blitt lengre. Dagen er kort, hektisk, aktiv. Natten rommer mitt liv, våkent eller drømmende. Jeg suger mørkets mildhet til meg, og spytter ut dets bitterhet. Langsomt falle til ro.

Mandagsdiktet: Kurt Johannessen

mai 4, 2010

I bøkene øvingar og andre øvingar har Kurt Johannessen små poetiske og litt humoristiske strofer som det er godt å utføre som fysisk aktivitet. Det blir altså mulig å leve poetisk, og det er en spennende tanke, selv om Johannessens poetiske liv er annerledes enn det livet Tomas Espedal beskriver i Gå – Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Det de har felles er likevel dette som er livets første begynnelse: Bevegelse. Liv er bevegelse.

Her er noen små øvelser som rommer mye:

Ein morgon det er vindstille;
hald litt luft i handa di.

**

Kjøp ei trådsnelle med kvit tråd.
Gå inn i ein skog ved midnatt.
Legg forsiktig tråden langs skogbotnen.

**

Overbevis deg sjølv om at du ikkje har nokon fri vilje.
Installer så fri vilje.

**

Pust inn.
Tenk på lydar som kjem når ein isbre rører på seg.
Pust ut.

(Fra Andre øvingar)

Gå inn i skogen. Grav eit hol og skrik ned i det. Tett holet
igjen.

**

Kyss vinden.

(Fra Øvingar)